Tusen takk for svar, det setter jeg pris på!

Jeg er i jobb. Jeg er en ganske «normalt-fungerende» misbruker. Jeg fungerer bra i arbeid og i familie og det sosiale. Jeg er i grunn en ressurssterk person, men har fått en del motgang i fleisen som jeg har takla dårlig. Jeg er nå i begynnelsen av 40åra og ser ikke for meg at jeg skal etablere meg med familie eller få noen stor karriere yrkesmessig. Jeg trives sånn «all-over» med livet, men kjeder meg fort, og er dårlig på å aktivisere meg når jeg har noen ledige timer i døgnet. Er det en skikkelig dritt-dag så er veien til rus kort.

Jeg har vel prøvd å slutte med opiater helt oppriktig ti ganger, og vært avhengig i like mage år ca. Det gir meg veldig lite. Avhengigheten er noe skikkelig dritt. Jeg er klar over at jeg ikke får det noe bedre av det

Hvis noen har noen solskinnshistorier om at livet ble mye bedre etter seponering av opiater hadde det kanskje virket motiverende. Men per nå så vet jeg neimen ikke.

Jeg vet bare at jeg ikke orker denne evige prøving-og-feiling-greia med opiater som jeg har drevet med i altfor mange år nå

Jeg har liksom ikke helt troa på at livet kan bli bedre uten, til tross for at livet MED ikke er å rope hurra for….