Boom festival 2012, Idanha-a-Nova, Portugal. Det siste året med denne festivalen ifølge mange. Er det virkelig dommedag vi venter på eller er dette bare avslutningen på tiden slik vi kjenner den, og starten på noe nytt? Hva om
bevissthetsnivåene i skaperverkets utvikling blir forhøyet? Vil vi muligens nå den gylne tidsalder? Kanskje all frykt, grådighet, uærlighet og vold vil forsvinne slik at alle og enhver kan ta et avgjørende ansvar for økosystemet, fellesskapet og livet på jorden? Man kan spekulere. Jeg dro til Boom 2012 for å oppleve noe. Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente meg men jeg var helt sikker på at det kom til å bli gøy. Før jeg tar dere med på reisen min ber jeg dere ha i bakhodet at jeg så og si aldri hadde snøring på hverken dag eller klokkeslett. Ting kan fort klusse seg til litt (da særlig når man ikke er edru).
Noe av utvalget vårt fra en av de første dagene.
http://i1251.photobucket.com/albums/hh548/Lucyatboom/Lucy%20at%20Boom/DSC_0493-1-2.jpg
[COLOR="Purple"]MDMA[/COLOR] - En sensasjon
Den første kvelden endte opp i intens røyking av en god blanding med hasj og weed ettersom campen viste seg å befinne seg nesten høyest på skråningen mellom utallige andre telt, busker og trær. Jeg var på nippet til å be halvkvalte bønner til Jehovas på veien opp med bagasjen som nesten veide like mye som meg. Bakken skrånet ikke bare litt heller. I ren desperasjon prøvde jeg å beskytte meg så godt jeg kunne mot å bare gli av luftmadrassen og ned på bakken. Dette var noe som i grunnen skuffet meg litt ettersom vi hadde sittet på Boom-bussen og lidd oss gjennom utallige timer i ødemarka med en blære så sprengt som en gravid kvinne idet vannet hennes går. Med en gang vi kom gjennom den gigantiske inngangsporten visste vi at vi var kommet til en helt annen verden. Intense følelser spredde seg fra topp til tå bare ved synet av dette paradiset. Jeg tok meg selv i å undre på om det bare var en drøm. Heldigvis skuffet ikke cannabisen, og jeg ble sittende og nyte synet av alle glowsticksene Harald og gjengen hadde hengt opp i trærne.
Jeg trengte ikke engang å tenke over valget mitt. En sjelstilstand med vill begeistring. Ekstase. Gjengen fra campen hadde fått tak i god MDMA, og det ble til at vi alle tok hver våre doser. Twisted Mushroom og Dr.Feelgood snortet det mens jeg, GeirGeirgeir og Prompdompap tok det i en drop. Vi var ikke spesielt nøye med å måle opp, for å være ærlig. Og jeg kjente ganske fort at denne dosen var litt tung. Det tok minst en halvtime før ting begynte å skje, og på vei opp følte jeg meg så tung og surrete i både kropp og hode. Røde neonlys fant veien gjennom løvkronene og strakte seg ned til oss. Det var nærmest for overveldende. Oppturen var så nær men likevel så vanskelig å vente på. Trykket lettet heldigvis litt når vi begynte å gå mot Ambient Source og mot dansetempelet. Den klassiske trangen til å bare slippe seg løs og nyte det å eksistere begynte å tre inn for fullt. Jeg endte opp med å danse med Twisted Mushroom (alle bør få en smakebit av det, lover) en liten stund før vi fant igjen resten av gjengen for å redosere. Akkurat hvor vi gjorde dette er jeg litt usikker på. Men jeg vet at vi endte opp liggende på stranda som slakt.
Det er her ting begynner å bli rart. Jeg rullet meg langsomt rundt, og løftet hodet mot månen. Vi blir alle liggende slik og stirre på stjernene. På himmelen danner det seg mønstre som ligner på blomster og snøfnugg. Det var som om himmelen bare lå over det som en beskyttende hinne. Det lyste svakt rødlig av dem så det var ikke vanskelig å få øye på. Jeg trakk pusten, og ventet. "Dette minnet jo i grunnen veldig mye om de visuelle effektene jeg har fått av mild sopp", tenkte jeg. Kanskje det bare var meg som var medtatt og utkjørt? Nei, det viste seg at det ikke bare var meg som fikk denne pussige effekten. Spesielt en i gjengen, N, hadde veldig lik tur som meg og vi var helt på bølgelengde der. Twisted Mushroom på sin side mente at enten hadde vi fått i oss syre eller så tullet vi bare. Han fikk nemlig ikke noe som dette. Etter å ha reflektert over dette i kanskje ti minutter (dårlig konsentrasjonsevner på MDMA) fikk jeg øye på resten av flokken som nå praktisk talt lå på en eller annen mann fra Nederland eller noe. Han var selv på syre, og fikk god vibber av å bli nedkost av en slik typisk ekstasegjeng som oss. Tidsperspektivet mitt er aldri til å stole på når jeg ikke er edru så jeg skal absolutt ikke si hvor lang tid vi brukte nede på stranda. Alt jeg vet er at det var på veien opp ting virkelig begynte å ta av.
Jeg så ei jente ligge på en tromme med en skokk av mennesker rundt seg. Det så nærmest ut som et hellig ayahuasca-rituale. Alle trommet rundt henne, og utstøtte noen rare lyder mens de sang. Idet hun reiser seg får jeg øye på ansiktet hennes. "Hvorfor i alle dager har hun malt seg i ansiktet med den hvite guffa der?", tenkte jeg. I omtrent to sekunder. Det tok meg enda mindre tid å bestemme meg for å ta plassen hennes på den digre tromma. Nå var jeg virkelig på full fart med karusellen. For meg var det plutselig et viktig, avgjørende øyeblikk. Jeg hørte stemmene deres, kjente de varme hendene og den milde latteren. De sendte energien sin gjennom hele kroppen min. Jeg lukket øynene og alt jeg kunne se var et lass av øyne i midten av pyramider. I kaleidoskopform. Alt ble så kompakt og intenst. Men likevel var det så spesielt og fantastisk. Etter å ha forlatt trommen ble ikke de visuelle effektene noe merkbart mindre. Jeg kunne se ansikter og øyne forme seg over alt, og fargestriper skjøt fart over himmelen. Vi hadde nok gikk hverandre rundt fem hundre klemmer og sagt hvor fint alt var i god stund før vi bestemte oss for å gå til campen igjen. På vei opp er jeg helt på peaken. At det er mørkt i kombinasjon med rustilstanden fikk det til å eksplodere helt. Det første underlige synet jeg møter er en, ja, det her er helt sant. En jævla gnom på en hoppestokk. "Ja, ok, det her var da litt rart", tenkte jeg bare og fortsatte etter gjengen. Bak meg sliter GeirGeirGeir og Prompdompap med å gå, og foran meg går N, Dr.Feelgood og Twisted Mushroom. Ingen av dem ser ut til å ha noe vansker med dette plagsommet mørket som innhyllet oss. Jeg personlig en halv meter høye skritt i frykt for å treffe gjerder av blått og grønt neonlys som ikke eksisterte. Det må ha vært litt av et syn. Bedre ble det ikke da vi omsider fikk kjempet oss opp til campen heller. Der satt sånn rundt alle sammen. Hva de gjorde aner jeg ikke men de satt nå der på rekke og rad i mørket og pratet. Jeg forsøkte å kommunisere normalt men det ble bare vanskeligere og vanskeligere når ansiktene deres smeltet og "morphet" til orkeansikter. Noen fikk digre huggtenner og andre fikk lysende øyne som man bare ser hos en varulv fra en cheesy 70'talls film. Det opprørte meg faktisk ikke noe særlig men da det begynte å danne seg hurtige mønstre av blomster fra halsen og over ansiktet til enkelte syns jeg det ble for rart å stå der og glo med øyne på størrelse med grytelokk. Jeg gikk og la meg. Etter utallige MDMA-turer er det ingen som kan måle seg med akkurat denne. Rett og slett på grunn av "set og setting".
Trommen i dagslys.
http://i1251.photobucket.com/albums/hh548/Lucyatboom/trrr-1.jpg
[COLOR="DarkOrchid"]Magisk sopp[/COLOR] - Kosmetiske bølger
Vi hadde et ganske digert arsenal av stoffer. Av en eller annen grunn bestemte jeg meg for at det var sopp jeg skulle ta. En slags magefølelse? En slags drift? Det var nok av sopp å ta av, og slik ble det til at jeg, N, Geirgeirgeir, Prompdompap og Dr.Feelgood kastet i oss en pose hver. Jeg valgte å bare få det overstått og behandlet innholdet i posen som om det skulle vært smågodt fra Haribo. Alle gikk til hver sin hengekøye, og Batabusa "passet" litt på meg og "N" på oppturen. Han lo, og kalte oss to "klovner". Noe jeg godt kan forstå, i grunnen. Selv de enkleste ting ble ekstremt komplisert og meningsløst. Han hadde gitt oss en sigarett som var litt knekt, eller noe slikt. Og vi ble helt målløse over at det ikke fungerte å trekke av den. Derfor kalte han det altså en "magisk sigarett". Slik satt vi en stund og bare kjente på bølgene og strømningene som tok kontroll over legemet. I et øyeblikk kunne jeg føle en indre varme som nærmest fikk meg til å rive av meg alle klærne der jeg lå men i neste sekund følte jeg at hvert eneste ledd frøs til is. I rundt ti minutter av peaken visste jeg ikke helt hvor jeg faktisk befant meg. Det visuelle var så kraftig at jeg innbilte meg at jeg lå midt i et opplyst tempel av noe slag. Av den stereotypiske for-mye-jule-pynt-greia. Når jeg lukket øynene så jeg selvlysende neonfargede sopper. Soppen veltet seg i magen, og jeg følte stadig en trang til å rense meg. Det var veldig mye på en gang. Underlig, intenst, vakkert og alt på en gang.
http://i1251.photobucket.com/albums/hh548/Lucyatboom/DSC_0637-1.jpg
http://i1251.photobucket.com/albums/hh548/Lucyatboom/DSC_0759-1.jpg
Jeg og N lå i hengekøya og kikket opp mot trærne som strakte greinene sine langs nattehimmelen. Alle stjernene på himmelen var streket sammen til en enhet. Vi innbilte oss stadig at vi lå i en båt og seilte på sjøen. Hengekøya hadde heller ikke samme farge og fasong den pleide. Vi forsto ikke hva kanten som stakk ut var, og klønet noe veldig for å bli kvitt plagen. Det var som å bare flyte. Av og til tok jeg meg selv i å undre over hva som var opp og hva som var ned. Verden var så skeiv, plutselig. Dette utfordret min oppfatning av virkeligheten. Dessverre måtte jeg forlate det nye tilfluktsstedet, og gå på do. Jeg klarte selvfølgelig ikke å gå særlig langt uten Twisted Mushroom, og bodyloaden jeg hadde hele turen var virkelig noe for seg selv. Hele kroppen føltes like løs og ledig som gelé. At det var kastet flekker neonlys i forskjellige farger på bakken som strøssel på en bursdagskake gjorde det heller ikke noe lettere å fokusere på den viktige oppgaven. Dr.Feelgood som observerte meg gå fra hengekøyen sin beskrev at jeg lignet en spåkone med den digre hetten min, og inkluderte den underlige, luskende kattegangen min. Det ble selvfølgelig ikke noe lettere da jeg så en jævla indianer bak meg. Han satt der og stirret tomt ut på himmelen. Bak meg hørte jeg buskene puste. Dette ville jeg ikke engang ta noe standpunkt til, og kom meg fort tilbake til tryggheten.
Da vi var på tur ned kom både Twisted og Dr.feelgood ned til hengekøya for å prate med meg og N. Ikke uventet ble det en tsunami av absurd latter. Meningsløs latter. Typisk sopp. Det var i bunn og grunn veldig god stemning. Til tross for at en i campen (han kan fortelle det selv hvis han ønsker) fikk en dårlig opplevelse. Han bare surret rundt i flere timer og kom med meningsløse utsagn om hunder som kom ut av skogen og den slags. Jeg hørte at han ropte navnet mitt på et tidspunkt men det var umulig å kommunisere med karen. Jeg klarte ikke stå på mine egne bein heller så takk og pris for at det var edru folk tilstede også. Jeg, som campens "pillmill" foreslo å gi ham noe. Det virket som om han oppfattet dette, og gjerne ville få en slutt på det. Men han forsto ikke hvordan han skulle svelge, engang. Og da kom vi alle sammen til den beslutningen at det var bedre å la ham gå det av seg enn å presse noe ned i halsen på han. Det var i grunnen veldig håpløst at "theatre of the absurd" (Meg, Twisted og N) skulle hjelpe noen til å få litt mer bakkekontakt. Det gikk nå bra til slutt, og jeg håper at han kan prøve å lære noe av opplevelsen han hadde. Jeg for min del angrer ikke et sekund.
I neste innlegg kommer jeg til å fortelle mer om mine eventyr på Boom, og jeg vil nevne blant annet Kokain, Opium, Changa, Spacecakes og Ketamin. Seeeeeeee hvaaa som skjeeer, og alt det der, vet du. Dere som venter kan kose dere med noen bilder fra festivalen. Kommer til å laste opp flere innen morgendagen. http://photobucket.com/Lucyatboom
bevissthetsnivåene i skaperverkets utvikling blir forhøyet? Vil vi muligens nå den gylne tidsalder? Kanskje all frykt, grådighet, uærlighet og vold vil forsvinne slik at alle og enhver kan ta et avgjørende ansvar for økosystemet, fellesskapet og livet på jorden? Man kan spekulere. Jeg dro til Boom 2012 for å oppleve noe. Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente meg men jeg var helt sikker på at det kom til å bli gøy. Før jeg tar dere med på reisen min ber jeg dere ha i bakhodet at jeg så og si aldri hadde snøring på hverken dag eller klokkeslett. Ting kan fort klusse seg til litt (da særlig når man ikke er edru).
Noe av utvalget vårt fra en av de første dagene.
http://i1251.photobucket.com/albums/hh548/Lucyatboom/Lucy%20at%20Boom/DSC_0493-1-2.jpg
[COLOR="Purple"]MDMA[/COLOR] - En sensasjon
Den første kvelden endte opp i intens røyking av en god blanding med hasj og weed ettersom campen viste seg å befinne seg nesten høyest på skråningen mellom utallige andre telt, busker og trær. Jeg var på nippet til å be halvkvalte bønner til Jehovas på veien opp med bagasjen som nesten veide like mye som meg. Bakken skrånet ikke bare litt heller. I ren desperasjon prøvde jeg å beskytte meg så godt jeg kunne mot å bare gli av luftmadrassen og ned på bakken. Dette var noe som i grunnen skuffet meg litt ettersom vi hadde sittet på Boom-bussen og lidd oss gjennom utallige timer i ødemarka med en blære så sprengt som en gravid kvinne idet vannet hennes går. Med en gang vi kom gjennom den gigantiske inngangsporten visste vi at vi var kommet til en helt annen verden. Intense følelser spredde seg fra topp til tå bare ved synet av dette paradiset. Jeg tok meg selv i å undre på om det bare var en drøm. Heldigvis skuffet ikke cannabisen, og jeg ble sittende og nyte synet av alle glowsticksene Harald og gjengen hadde hengt opp i trærne.
Jeg trengte ikke engang å tenke over valget mitt. En sjelstilstand med vill begeistring. Ekstase. Gjengen fra campen hadde fått tak i god MDMA, og det ble til at vi alle tok hver våre doser. Twisted Mushroom og Dr.Feelgood snortet det mens jeg, GeirGeirgeir og Prompdompap tok det i en drop. Vi var ikke spesielt nøye med å måle opp, for å være ærlig. Og jeg kjente ganske fort at denne dosen var litt tung. Det tok minst en halvtime før ting begynte å skje, og på vei opp følte jeg meg så tung og surrete i både kropp og hode. Røde neonlys fant veien gjennom løvkronene og strakte seg ned til oss. Det var nærmest for overveldende. Oppturen var så nær men likevel så vanskelig å vente på. Trykket lettet heldigvis litt når vi begynte å gå mot Ambient Source og mot dansetempelet. Den klassiske trangen til å bare slippe seg løs og nyte det å eksistere begynte å tre inn for fullt. Jeg endte opp med å danse med Twisted Mushroom (alle bør få en smakebit av det, lover) en liten stund før vi fant igjen resten av gjengen for å redosere. Akkurat hvor vi gjorde dette er jeg litt usikker på. Men jeg vet at vi endte opp liggende på stranda som slakt.
Det er her ting begynner å bli rart. Jeg rullet meg langsomt rundt, og løftet hodet mot månen. Vi blir alle liggende slik og stirre på stjernene. På himmelen danner det seg mønstre som ligner på blomster og snøfnugg. Det var som om himmelen bare lå over det som en beskyttende hinne. Det lyste svakt rødlig av dem så det var ikke vanskelig å få øye på. Jeg trakk pusten, og ventet. "Dette minnet jo i grunnen veldig mye om de visuelle effektene jeg har fått av mild sopp", tenkte jeg. Kanskje det bare var meg som var medtatt og utkjørt? Nei, det viste seg at det ikke bare var meg som fikk denne pussige effekten. Spesielt en i gjengen, N, hadde veldig lik tur som meg og vi var helt på bølgelengde der. Twisted Mushroom på sin side mente at enten hadde vi fått i oss syre eller så tullet vi bare. Han fikk nemlig ikke noe som dette. Etter å ha reflektert over dette i kanskje ti minutter (dårlig konsentrasjonsevner på MDMA) fikk jeg øye på resten av flokken som nå praktisk talt lå på en eller annen mann fra Nederland eller noe. Han var selv på syre, og fikk god vibber av å bli nedkost av en slik typisk ekstasegjeng som oss. Tidsperspektivet mitt er aldri til å stole på når jeg ikke er edru så jeg skal absolutt ikke si hvor lang tid vi brukte nede på stranda. Alt jeg vet er at det var på veien opp ting virkelig begynte å ta av.
Jeg så ei jente ligge på en tromme med en skokk av mennesker rundt seg. Det så nærmest ut som et hellig ayahuasca-rituale. Alle trommet rundt henne, og utstøtte noen rare lyder mens de sang. Idet hun reiser seg får jeg øye på ansiktet hennes. "Hvorfor i alle dager har hun malt seg i ansiktet med den hvite guffa der?", tenkte jeg. I omtrent to sekunder. Det tok meg enda mindre tid å bestemme meg for å ta plassen hennes på den digre tromma. Nå var jeg virkelig på full fart med karusellen. For meg var det plutselig et viktig, avgjørende øyeblikk. Jeg hørte stemmene deres, kjente de varme hendene og den milde latteren. De sendte energien sin gjennom hele kroppen min. Jeg lukket øynene og alt jeg kunne se var et lass av øyne i midten av pyramider. I kaleidoskopform. Alt ble så kompakt og intenst. Men likevel var det så spesielt og fantastisk. Etter å ha forlatt trommen ble ikke de visuelle effektene noe merkbart mindre. Jeg kunne se ansikter og øyne forme seg over alt, og fargestriper skjøt fart over himmelen. Vi hadde nok gikk hverandre rundt fem hundre klemmer og sagt hvor fint alt var i god stund før vi bestemte oss for å gå til campen igjen. På vei opp er jeg helt på peaken. At det er mørkt i kombinasjon med rustilstanden fikk det til å eksplodere helt. Det første underlige synet jeg møter er en, ja, det her er helt sant. En jævla gnom på en hoppestokk. "Ja, ok, det her var da litt rart", tenkte jeg bare og fortsatte etter gjengen. Bak meg sliter GeirGeirGeir og Prompdompap med å gå, og foran meg går N, Dr.Feelgood og Twisted Mushroom. Ingen av dem ser ut til å ha noe vansker med dette plagsommet mørket som innhyllet oss. Jeg personlig en halv meter høye skritt i frykt for å treffe gjerder av blått og grønt neonlys som ikke eksisterte. Det må ha vært litt av et syn. Bedre ble det ikke da vi omsider fikk kjempet oss opp til campen heller. Der satt sånn rundt alle sammen. Hva de gjorde aner jeg ikke men de satt nå der på rekke og rad i mørket og pratet. Jeg forsøkte å kommunisere normalt men det ble bare vanskeligere og vanskeligere når ansiktene deres smeltet og "morphet" til orkeansikter. Noen fikk digre huggtenner og andre fikk lysende øyne som man bare ser hos en varulv fra en cheesy 70'talls film. Det opprørte meg faktisk ikke noe særlig men da det begynte å danne seg hurtige mønstre av blomster fra halsen og over ansiktet til enkelte syns jeg det ble for rart å stå der og glo med øyne på størrelse med grytelokk. Jeg gikk og la meg. Etter utallige MDMA-turer er det ingen som kan måle seg med akkurat denne. Rett og slett på grunn av "set og setting".
Trommen i dagslys.
http://i1251.photobucket.com/albums/hh548/Lucyatboom/trrr-1.jpg
[COLOR="DarkOrchid"]Magisk sopp[/COLOR] - Kosmetiske bølger
Vi hadde et ganske digert arsenal av stoffer. Av en eller annen grunn bestemte jeg meg for at det var sopp jeg skulle ta. En slags magefølelse? En slags drift? Det var nok av sopp å ta av, og slik ble det til at jeg, N, Geirgeirgeir, Prompdompap og Dr.Feelgood kastet i oss en pose hver. Jeg valgte å bare få det overstått og behandlet innholdet i posen som om det skulle vært smågodt fra Haribo. Alle gikk til hver sin hengekøye, og Batabusa "passet" litt på meg og "N" på oppturen. Han lo, og kalte oss to "klovner". Noe jeg godt kan forstå, i grunnen. Selv de enkleste ting ble ekstremt komplisert og meningsløst. Han hadde gitt oss en sigarett som var litt knekt, eller noe slikt. Og vi ble helt målløse over at det ikke fungerte å trekke av den. Derfor kalte han det altså en "magisk sigarett". Slik satt vi en stund og bare kjente på bølgene og strømningene som tok kontroll over legemet. I et øyeblikk kunne jeg føle en indre varme som nærmest fikk meg til å rive av meg alle klærne der jeg lå men i neste sekund følte jeg at hvert eneste ledd frøs til is. I rundt ti minutter av peaken visste jeg ikke helt hvor jeg faktisk befant meg. Det visuelle var så kraftig at jeg innbilte meg at jeg lå midt i et opplyst tempel av noe slag. Av den stereotypiske for-mye-jule-pynt-greia. Når jeg lukket øynene så jeg selvlysende neonfargede sopper. Soppen veltet seg i magen, og jeg følte stadig en trang til å rense meg. Det var veldig mye på en gang. Underlig, intenst, vakkert og alt på en gang.
http://i1251.photobucket.com/albums/hh548/Lucyatboom/DSC_0637-1.jpg
http://i1251.photobucket.com/albums/hh548/Lucyatboom/DSC_0759-1.jpg
Jeg og N lå i hengekøya og kikket opp mot trærne som strakte greinene sine langs nattehimmelen. Alle stjernene på himmelen var streket sammen til en enhet. Vi innbilte oss stadig at vi lå i en båt og seilte på sjøen. Hengekøya hadde heller ikke samme farge og fasong den pleide. Vi forsto ikke hva kanten som stakk ut var, og klønet noe veldig for å bli kvitt plagen. Det var som å bare flyte. Av og til tok jeg meg selv i å undre over hva som var opp og hva som var ned. Verden var så skeiv, plutselig. Dette utfordret min oppfatning av virkeligheten. Dessverre måtte jeg forlate det nye tilfluktsstedet, og gå på do. Jeg klarte selvfølgelig ikke å gå særlig langt uten Twisted Mushroom, og bodyloaden jeg hadde hele turen var virkelig noe for seg selv. Hele kroppen føltes like løs og ledig som gelé. At det var kastet flekker neonlys i forskjellige farger på bakken som strøssel på en bursdagskake gjorde det heller ikke noe lettere å fokusere på den viktige oppgaven. Dr.Feelgood som observerte meg gå fra hengekøyen sin beskrev at jeg lignet en spåkone med den digre hetten min, og inkluderte den underlige, luskende kattegangen min. Det ble selvfølgelig ikke noe lettere da jeg så en jævla indianer bak meg. Han satt der og stirret tomt ut på himmelen. Bak meg hørte jeg buskene puste. Dette ville jeg ikke engang ta noe standpunkt til, og kom meg fort tilbake til tryggheten.
Da vi var på tur ned kom både Twisted og Dr.feelgood ned til hengekøya for å prate med meg og N. Ikke uventet ble det en tsunami av absurd latter. Meningsløs latter. Typisk sopp. Det var i bunn og grunn veldig god stemning. Til tross for at en i campen (han kan fortelle det selv hvis han ønsker) fikk en dårlig opplevelse. Han bare surret rundt i flere timer og kom med meningsløse utsagn om hunder som kom ut av skogen og den slags. Jeg hørte at han ropte navnet mitt på et tidspunkt men det var umulig å kommunisere med karen. Jeg klarte ikke stå på mine egne bein heller så takk og pris for at det var edru folk tilstede også. Jeg, som campens "pillmill" foreslo å gi ham noe. Det virket som om han oppfattet dette, og gjerne ville få en slutt på det. Men han forsto ikke hvordan han skulle svelge, engang. Og da kom vi alle sammen til den beslutningen at det var bedre å la ham gå det av seg enn å presse noe ned i halsen på han. Det var i grunnen veldig håpløst at "theatre of the absurd" (Meg, Twisted og N) skulle hjelpe noen til å få litt mer bakkekontakt. Det gikk nå bra til slutt, og jeg håper at han kan prøve å lære noe av opplevelsen han hadde. Jeg for min del angrer ikke et sekund.
I neste innlegg kommer jeg til å fortelle mer om mine eventyr på Boom, og jeg vil nevne blant annet Kokain, Opium, Changa, Spacecakes og Ketamin. Seeeeeeee hvaaa som skjeeer, og alt det der, vet du. Dere som venter kan kose dere med noen bilder fra festivalen. Kommer til å laste opp flere innen morgendagen. http://photobucket.com/Lucyatboom
