Det er en stor flaw med stort sett all argumentasjonen i denne tråden som jeg ikke har sett påpekt ennå, så jeg tar meg friheten til å gjøre det selv, til tross for at jeg ikke har lest alle de ørten postene:
Hvilket perspektiv er determinismen ment å sees fra?
Determinisme er som nevnt ideen om at et hvert utfall i tiden kan beskrives ved hjelp av forutbestemte naturlover, med andre ord: Ved hjelp av kausalitet. Dette er en svært pragmatisk påstand. La meg utdype.
Sett fra universets ståsted er mennesker et manifest av de grunnleggende "elementene" eller "bestanddelene" som vårt univers i sin helhet består av. Tiden og kausaliteten er bare en underordnet kategori av disse bestanddelene og det er svært enkelt å forstå hvorfor. Du kan ikke forklare universets eksistens, langt mindre tidens eksistens, ved hjelp av kausale forhold på grunn av dens uendelige utstrekning. Et klassisk eksempel på dette er "Hva var det som forårsaket at universet begynte?" Dette er selvfølgelig ikke et direkte argument mot
determinisme, men jeg kommer til det. Det jeg prøver å påpeke er at kausalitet er en svært lite grunnleggende funksjon, et manifest av universets mer grunnleggende bestanddeler og sett fra tidens ståsted, for alt vi vet, kanskje ikke mer enn en fotnote.
Å forstå funksjonen til et menneske som også er basert på de samme byggeklossene - fortsatt sett fra universets ståsted, er å spørre etter hva disse byggeklossene er. Så langt har vi ikke kommet lenger enn quarkene som tilsynelatende oppfører seg relativt kaotisk og som mennesker til i dag bare har lykkes å beskrive ved hjelp av sannsynlighetsmodeller.
Å si at
determinisme er fakta - fra universets ståsted - er å anerkjenne at disse byggeklossene er grunnlagt av størrelse, tid og kausalitet. Kort sagt: de mest grunnleggende formene eller filterene som mennesket har til disposisjon når de skal kartlegge sin eksterne verden. Dette er pragmatikk i sitt ess. Siden du ikke vet hva som ligger bak er det lett å bruke de eksisterende referansene du allerede har som forklaringsmodell. Mennesket ser ingen annen mulighet fra sitt ståsted for hvordan noe kan skje uten kausalitet som grunnlag, derfor utelukker vi at det finnes andre muligheter. Dette er den velkjente logiske feilslutningen knowledge from ignorance.
Determinisme er på denne måten helt falsifiserbart.
På en annen side gjelder dette alle menneskelige forsøk på å forklare noe som ligger utenfor dets opfattelsesspektrum, sitt eget univers eller sine egne inntrykk om man vil.
Dette er alt vel og bra, men det som kanskje er minst påpekt er hvorfor vi ser kasualiteten som en absolutt nødvendighet? Som jeg nevnte er dette en av våre mest grunnleggende måter å sortere inntrykkene våre på. Og det er nettopp dette jeg for min egen del mener er noe av årsaken. Linsene du ser verden igjennom er farget av kausaliteten. Om noe annet skulle forsøke å trenge seg igjennom vil du ikke oppfatte det fordi du utelukkende ser verden gjennom: dimensjon, tid, kausalitet, og de mulige resterende kategoriene hjernen din sorterer sanseinntrykkene dine i. Så det man kan si med sikkerhet er følgende: Sett igjennom dine egene øyne som har linser med akkurat det fargefilteret de har vil verden (relativt til deg!) alltid anta en kausalistisk form. Om noe annet skulle ligge bak i et univers du ikke kan nå med din begrensede synsvidde er ikke noe som trenger igjennom.
Jeg tror mye av grunnen til at denne diskusjonen er blitt så lang som den er blitt er at vi har vanskelig for å skille mellom vår utstrekning som menneske, dvs. vårt oppfattelsesunivers, og det som ligger bak og har lett for å overføre egenskapene til det ene over på det andre.
Konklusjon:
Determinisme og kausalitet vil alltid være en tilstrekkelig forklaringsmodell for den utstrekningen av det universet du eksisterer i (altså ditt eget sinn, for å bruke et velkjent begrep), men ikke for det bakenforliggende universet som eksisterer utenfor og uavhengig av deg. Det utenforliggende og uavhengige universet er ikke basert på kasualitet på grunn av dens interchangable avhengighet av tiden og er derfor ikke en tilstrekkelig forklaringsmodell for tiden og langt mindre et univers tiden er basert på.
Om du ønsker å lære mer om dette temaet er det meste jeg har skrevet mer eller mindre en reformulering av Kants kritikk av Hume.
Så det så