Hvis jeg går 6mnd tilbake i tid ser jeg meg selv som en alkoholisert, pillefjern lasaron. jeg har holdt "festen" gående siden jeg var 15 år med alkohol og amfetamin som hovedbase, men har også brøytet meg gjennom alle mulige andre stoffer som jeg ikke vil gå innpå i detalj. Jeg var rett og slett en junkie uten sidestykke.
Så skjer det store! Jeg smeller dama på tjukka og fikk en sønn i oktober i fjord. Livet ble snudd totalt på hodet, plutselig måtte jeg "ta ansvar" for noen andre en meg selv, og den følelsen skremte vannet av meg.
Det sier seg selv at når noe slikt skjer så MÅ mann skjerpe seg, og jeg kuttet grådig ned på mitt forbruk av rusmidler. Dette holdt i en månes tid før rus instinktet koblet inn igjen, og det i stor grad. Da skulle jeg liksom "ta igjen det fortapte" og ramla rett i samme tralten som jeg hadde vert i i 9år tidligere. HARDT.
Hele jævla forholdet mellom oss tre som nettopp var blitt en familie holdt på å gå rett i septikken. Dama satt hjemme som nybakt mor med en skrikende unge, mens JEG var ute og "fartet" i dagevis.
Etter en måned med galskap og nedturer innså den lille rosinen av en hjerne jeg har at "dette ikke går". Jeg måtte gjøre noe før det var for sent. Vi pakket sakene våres og flyttet til en "øde øy" der jeg ikke hadde noen jeg kjente i fra før.
Dette funket mye bedre, men jeg tenkte alltid på stoff og "fest". Denne konstante tenkingen og til tider problem med abstinenser fra amfetaminet slet noe jævlig på forholdet til oss tre, da jeg stadig vekk var sur, grinete og mektig forbannet. Og risikoen for total tilbakefall var enorm.
"Hva faen skal jeg gjøre?".
Jeg har aldri hatt så mye til overs får rusen av cannabis. Jeg har røyket en del tidligere, men det har får det meste vært for å "toppe" andre ruser jeg har hatt. Sjeldent fyrt i nykter tilstand da jeg som regel fikk noia eller ble dårlig.
Plutselig en dag ute på vår "øde øy" da surringen og abstinensene herjet som verst kom en gammel kompis på besøk. Han hadde med "noe jævla bra flis" som jeg bare MÅTTE prøve. I frykt for noia orket jeg ikke fyre sammen med han, men han gav meg et par gram før han stakk. Da mørket "seg" på satt jeg og så på den flisa jeg hadde fått og bestemte meg for å "fyre". Jeg slet litt med mekkinga siden jeg ikke har hatt så mye med hasj og gjort før. Jeg lagde en joint og fyrte opp. Siden den gang har jeg røyka hasj hver eneste kveld og det er nå blitt 4mnd siden.
Etter jeg begynte å røyke innså jeg så mange ting jeg ALDRI har innsett før. Jeg innser hvor forbanna fint jeg egentlig har det og jeg tar vare på familien min med beste omhu. Jeg har ikke lenger lyst til og stikke av og "feste" i dagevis, og dama sier selv at jeg har blitt en helt annen og bedre person. Jeg har begynt å tenke mer på folk rundt meg og jeg har faktisk fått ett snev av sympati.
så kommer det store spørsmålet.
VIL DETTE VARE FOR ALLTID? det har gått 4mnd nå, og jeg lever i beste velgående. Jeg røyker max en femmer med god hasj i uken, men bare på kveldstid etter sønnen min har lagt seg.
Jeg har vanskelig for å se meg selv i fra ett annet perseptiv så jeg ber dere leserne om hjelp. Hva synes dere om dette? Er det noen andre som er/har vært i samme situasjon? Det eneste jeg innser er at hasj har hjulpet meg på områder der ingenting annet har hjulpet. Det har gjort meg til ett bedre menneske, og har reddet familien min....... ELLER?
Sein puffing på øde øy..........
Så skjer det store! Jeg smeller dama på tjukka og fikk en sønn i oktober i fjord. Livet ble snudd totalt på hodet, plutselig måtte jeg "ta ansvar" for noen andre en meg selv, og den følelsen skremte vannet av meg.
Det sier seg selv at når noe slikt skjer så MÅ mann skjerpe seg, og jeg kuttet grådig ned på mitt forbruk av rusmidler. Dette holdt i en månes tid før rus instinktet koblet inn igjen, og det i stor grad. Da skulle jeg liksom "ta igjen det fortapte" og ramla rett i samme tralten som jeg hadde vert i i 9år tidligere. HARDT.
Hele jævla forholdet mellom oss tre som nettopp var blitt en familie holdt på å gå rett i septikken. Dama satt hjemme som nybakt mor med en skrikende unge, mens JEG var ute og "fartet" i dagevis.
Etter en måned med galskap og nedturer innså den lille rosinen av en hjerne jeg har at "dette ikke går". Jeg måtte gjøre noe før det var for sent. Vi pakket sakene våres og flyttet til en "øde øy" der jeg ikke hadde noen jeg kjente i fra før.
Dette funket mye bedre, men jeg tenkte alltid på stoff og "fest". Denne konstante tenkingen og til tider problem med abstinenser fra amfetaminet slet noe jævlig på forholdet til oss tre, da jeg stadig vekk var sur, grinete og mektig forbannet. Og risikoen for total tilbakefall var enorm.
"Hva faen skal jeg gjøre?".
Jeg har aldri hatt så mye til overs får rusen av cannabis. Jeg har røyket en del tidligere, men det har får det meste vært for å "toppe" andre ruser jeg har hatt. Sjeldent fyrt i nykter tilstand da jeg som regel fikk noia eller ble dårlig.
Plutselig en dag ute på vår "øde øy" da surringen og abstinensene herjet som verst kom en gammel kompis på besøk. Han hadde med "noe jævla bra flis" som jeg bare MÅTTE prøve. I frykt for noia orket jeg ikke fyre sammen med han, men han gav meg et par gram før han stakk. Da mørket "seg" på satt jeg og så på den flisa jeg hadde fått og bestemte meg for å "fyre". Jeg slet litt med mekkinga siden jeg ikke har hatt så mye med hasj og gjort før. Jeg lagde en joint og fyrte opp. Siden den gang har jeg røyka hasj hver eneste kveld og det er nå blitt 4mnd siden.
Etter jeg begynte å røyke innså jeg så mange ting jeg ALDRI har innsett før. Jeg innser hvor forbanna fint jeg egentlig har det og jeg tar vare på familien min med beste omhu. Jeg har ikke lenger lyst til og stikke av og "feste" i dagevis, og dama sier selv at jeg har blitt en helt annen og bedre person. Jeg har begynt å tenke mer på folk rundt meg og jeg har faktisk fått ett snev av sympati.
så kommer det store spørsmålet.
VIL DETTE VARE FOR ALLTID? det har gått 4mnd nå, og jeg lever i beste velgående. Jeg røyker max en femmer med god hasj i uken, men bare på kveldstid etter sønnen min har lagt seg.
Jeg har vanskelig for å se meg selv i fra ett annet perseptiv så jeg ber dere leserne om hjelp. Hva synes dere om dette? Er det noen andre som er/har vært i samme situasjon? Det eneste jeg innser er at hasj har hjulpet meg på områder der ingenting annet har hjulpet. Det har gjort meg til ett bedre menneske, og har reddet familien min....... ELLER?
Sein puffing på øde øy..........
Sist endret av mentalmelt; 23. april 2009 kl. 23:46.
Grunn: Rettet hundrevis av skrivefeil. Vennligst skriv norsk neste gang.