Må man virkelig tenke tanken "Lurer på hva det der smaker?" for å faktisk føle en nysgjerrighet over smaken?

Jeg tenker ikke det før jeg smaker.. Jeg ser maten, føler meg nysgjerrig og smaker(uten noen form for indre dialog). Dialogen kommer som oftest etterpå i form av "Det var fælt/godt", ser likevel ikke behovet av den dialogen heller(men den kan jeg ikke kontrollere), for man vet det uten at man trenger å si det til seg selv...

Jeg har en indre dialog, men måten hodet mitt resonerer på er igjennom bilder og bruker derfor bilder i de fleste situasjoner. Bildene har samme følelsene som man kan uttrykke igjennom indre dialog...

Edit:
Skal ikke nekte for at at den kanskje er der, men jeg legger ikke merke til den...

Et barn blir jo ikke født med språk og jeg har vondt for å tro at man ikke begynner å tenke før man har lært seg å prate.
Man tenker jo heller ikke kun med ord, for som allerede nevnt, tenker man blant annet i bilder, en tankemåte jeg vil tro dominerer sterkt fram til man eventuelt lærer et språk, mange fortsetter å tenke hovedsaklig i bilder, selv etter at de har lært et språk. Så jeg ser ikke helt nødvendigheten av et språk for å kunne tenke.
Det finnes de som er født døve og blinde, men som på tross av dette lærer seg å snakke, eller ihvertfall å kommunisere, så jeg vil påstå at tankevirksomheten er like stor i fravær av ord/språk.

Det er faktisk litt rart... jeg vet ikke om noen av dere også opplever det, men ubevisst beveger man tunga når man tenker og bevegelsene er i direkte relasjon med ordene man tenker. Altså at tunga beveges (eller at man ser for seg tunga bevege) som om man skulle si ordene man tenker, men at man ikke åpner munnen, men tenker.

Jeg tror språk er den mest avanserte formen for kommunikasjon. Vi har mer å uttrykke enn andre individer, derfor har vi et avansert kommunikasjon. Dyr er ikke like innteligente, og har ikke behov for avansert kommunikasjon, men man kan ikke se bort i fra at dyr faktisk kan kommunisere. F.eks innsekter utløser en form for ketoner (eller aldehyder husker ikke) som varsler fare. Det er kommunikasjon. De har ikke behov for å vite hva sol er, det de har behov for er å overleve, og evolusjon fører dem i den retningen.

Jeg tror mennesker er mer en mutasjon, hvor mutasjonen, hvor mutasjonen må mest sannsynlig være nysjerrighet, eller søken etter svar, noe som (med hjelp av evolusjon) har ført oss hvor vi er. Det kunne også vært evolusjon i seg selv som har ført oss hvor vi er, at vi har rett og slett tilpasset oss på best mulig måte (ved å være smarte), og har derfor fått en gave fra evolusjon og utviklet oss slik vi har. Vi takker evolusjon for gaven ved å forurense og ødlegge alt vi går på som en virus eller infeksjon.

Dersom et menneske hadde vokst opp uten et språk, hadde det ingenting å si. For han ville forstå at sola irriterer øyne, han kunne gi uttrykk for det med kropsspråk. Setter du to slike sammen vil de lage deres eget språk for kommunikasjon. OBS: dette sier jeg basert på ingen kilder eller fakta, dette er min mening.