Klokken er halv tolv.
Jeg har røyket hasjklumpen. Den ga meg om lag tre fullgode trekk, sterke og sødmefylte. Umiddelbart ber jeg på ny... en instendig bønn om å få svar. Raskt går bønnen – som jeg utformer rent intuitivt, både mentalt, men også ved hjelp av rytmiske bevegelser i overkroppen og armene – over til en slags messing. Sang. Lydene som sildrer ut fra munnen min inneholder ingen ord, det er kun lyder; cha cha cha cha chei cho cha ra, ra rei chei vo chei moshtei raro vara chela heii. Cha cha cha . . .
Bølgen skyller over meg, stadig hissigere. Kriblingen. Frykten rir på toppen av bølgen. Skremt i et sekund, den velkjente smaken av galskap. Der jeg føler Frykten som stor og truende, nynner jeg lyse toner, mens fingrene trommer hurtig over bordet – holder galskapens truende inntog i sjakk. Frykten venter på en mulighet, et glipp fra min side – det, hva enn det er, vil inn! I det hele tatt føles det som om jeg balanserer vanvittige krefter med mitt spontane toneri.
Tankene blafrer.
Samtidig som jeg gjør sangen og den sittende dansen rent fysisk, visualiserer jeg meg selv messende foran en mindre samling av venner og kjente. Den distinkte følelsen av at jeg virkelig opptrer fremfor alle disse menneskene gjør meg et øyeblikk flau og ille til mote. Jeg føler venstre kinn blusse kraftig opp. Videre opplever jeg at en del av svaret, eller målet mitt, ligger i nettopp dette – å kunne opptre; fremvise min spontanitet og kreative livsutfoldelse rent fysisk. Å kunne synge, danse, fortelle historier, le.
Dette er den feminine energien, det er sangen. Den jakter etter å bryte i gjennom det tunge sløret av frykt som skygger for min personlige vekst og fremgang. Gjennom sangen kan jeg nå målet, det handler om overgivelse. Frykten venter på et glipp – til å slippe inn, men straks glippet er et faktum tror jeg resultatet vil skinne av glede. Så synger jeg igjen, stort og stolt, foran ansamlingen av mennesker. Jeg oppgir meg selv totalt til sangen. Det føles grøssende deilig; en kraft pulserer plutselig i gjennom meg, kjærlighet og hengivelse. Jeg ler, presser kjeven sammen for å synge videre, men gapet spjæres opp – og ut kommer ren latter, et resultat av vanvittig glede.
Men så vakler det igjen…
og jeg dras ut fra
tilstanden av kjærlighet…
Jeg tenker på hvem denne forstyrreren kan være, hva enn det er? En ting er uansett sikkert, det er roten til mitt største problem – nervøsiteten, den harde selvkritikken, det ustabile humøret og sjenansen. Føler at jeg lokaliserer, eller konkretiserer Fienden nå. Gir han et ansikt. Han er den harde, nedlatende og arrogante kritiker. Han er den som setter seg selv fremfor alle andre. Stemmen som gir frykt dybde og utfoldelse i hverdagen. Ja, han er Frykten; djevelen selv. Han er meg selv, mitt ego – som nekter å slippe tak.
Forståelsen gir medfart, vind i seilene. Den feminine kraft – som jeg på et vis har mistet betydelige deler av – kan bryte i gjennom hvis jeg oppgir meg selv til Henne.
Jeg må gjennom en mørkets dal, der - lengst borte, i horisonten, skinner lyset, og jeg akter å gå den lange veien.
. . .
Etter lang tid returnerer til skjermen igjen. Føler at jeg er på nedover. Trippen ble sterk, god, kraftig. Jeg er helt utslitt, men sitter igjen med dyp takknemmelighet – nå vet jeg hva slags problem, eller begrep, jeg skal oppsøke for å bli mer harmonisert.
. . .
Botansja Manikk
Jeg har røyket hasjklumpen. Den ga meg om lag tre fullgode trekk, sterke og sødmefylte. Umiddelbart ber jeg på ny... en instendig bønn om å få svar. Raskt går bønnen – som jeg utformer rent intuitivt, både mentalt, men også ved hjelp av rytmiske bevegelser i overkroppen og armene – over til en slags messing. Sang. Lydene som sildrer ut fra munnen min inneholder ingen ord, det er kun lyder; cha cha cha cha chei cho cha ra, ra rei chei vo chei moshtei raro vara chela heii. Cha cha cha . . .
Bølgen skyller over meg, stadig hissigere. Kriblingen. Frykten rir på toppen av bølgen. Skremt i et sekund, den velkjente smaken av galskap. Der jeg føler Frykten som stor og truende, nynner jeg lyse toner, mens fingrene trommer hurtig over bordet – holder galskapens truende inntog i sjakk. Frykten venter på en mulighet, et glipp fra min side – det, hva enn det er, vil inn! I det hele tatt føles det som om jeg balanserer vanvittige krefter med mitt spontane toneri.
Tankene blafrer.
Samtidig som jeg gjør sangen og den sittende dansen rent fysisk, visualiserer jeg meg selv messende foran en mindre samling av venner og kjente. Den distinkte følelsen av at jeg virkelig opptrer fremfor alle disse menneskene gjør meg et øyeblikk flau og ille til mote. Jeg føler venstre kinn blusse kraftig opp. Videre opplever jeg at en del av svaret, eller målet mitt, ligger i nettopp dette – å kunne opptre; fremvise min spontanitet og kreative livsutfoldelse rent fysisk. Å kunne synge, danse, fortelle historier, le.
Dette er den feminine energien, det er sangen. Den jakter etter å bryte i gjennom det tunge sløret av frykt som skygger for min personlige vekst og fremgang. Gjennom sangen kan jeg nå målet, det handler om overgivelse. Frykten venter på et glipp – til å slippe inn, men straks glippet er et faktum tror jeg resultatet vil skinne av glede. Så synger jeg igjen, stort og stolt, foran ansamlingen av mennesker. Jeg oppgir meg selv totalt til sangen. Det føles grøssende deilig; en kraft pulserer plutselig i gjennom meg, kjærlighet og hengivelse. Jeg ler, presser kjeven sammen for å synge videre, men gapet spjæres opp – og ut kommer ren latter, et resultat av vanvittig glede.
Men så vakler det igjen…
og jeg dras ut fra
tilstanden av kjærlighet…
Jeg tenker på hvem denne forstyrreren kan være, hva enn det er? En ting er uansett sikkert, det er roten til mitt største problem – nervøsiteten, den harde selvkritikken, det ustabile humøret og sjenansen. Føler at jeg lokaliserer, eller konkretiserer Fienden nå. Gir han et ansikt. Han er den harde, nedlatende og arrogante kritiker. Han er den som setter seg selv fremfor alle andre. Stemmen som gir frykt dybde og utfoldelse i hverdagen. Ja, han er Frykten; djevelen selv. Han er meg selv, mitt ego – som nekter å slippe tak.
Forståelsen gir medfart, vind i seilene. Den feminine kraft – som jeg på et vis har mistet betydelige deler av – kan bryte i gjennom hvis jeg oppgir meg selv til Henne.
Jeg må gjennom en mørkets dal, der - lengst borte, i horisonten, skinner lyset, og jeg akter å gå den lange veien.
. . .
Etter lang tid returnerer til skjermen igjen. Føler at jeg er på nedover. Trippen ble sterk, god, kraftig. Jeg er helt utslitt, men sitter igjen med dyp takknemmelighet – nå vet jeg hva slags problem, eller begrep, jeg skal oppsøke for å bli mer harmonisert.
. . .
Botansja Manikk
Sist endret av Botansja Manikk; 5. oktober 2008 kl. 16:16.