DEL 1, et kors i enden av tunnelen
Nok en dag på dette stedet, denne ensomme internettcafèen i utkanten av Grünerløkka. Hver dag velger jeg det samme bordet, hvor jeg har en fin utsikt mot gaten som leder mot Eventyrbrua, og som linjer seg opp mot en minigolfbane, tidvis omringet av suspekte hasjdealere. Hasj, får meg til å tenke på en ting. Ikke nødvendigvis bare èn ting, snarere oppstår et mylder av forestillinger om godt og vondt ved tanken på dette brune, glisne, avledet av det grønne, glitrende, høytvoksende, høytgivende ugresset som har bestått i menneskets kultur fra uoversiktelig lang tid tilbake.
I helgen, nærmere bestemt sist fredag, hadde jeg avtalt med Lisa - en jente jeg har blitt involvert med i løpet av den siste tiden - å møtes på en konsert, ved et sted kalt Vulcan, en eller annen gang utpå kvelden. Jeg hadde noen dager i forveien lovet henne å avstå fra hasjbruk fremover, ikke på hennes oppfordring, men i stor grad min egen - ettersom jeg i lang tid har blitt preget av rusen på en slik måte, at jeg en kveld henfalt til en sfære, hvor jeg i full overbevisning gjennomgikk veien til korsfestelsen, bærende på korset, tryglende etter døden.
Uansett, tidlig på denne dagen satt meg og en god kamerat på en ålreit pub ved Schous Plass, nær hjertet av Grünerløkka. Stemningen var god og løs, og plutselig, som sendt fra de grønne haver i himmelen - dukket en kamerat av min kamerat opp, med en pose full av noe rent og uberørt; en svært så natural selection; O`mama marihuana. Inntil et visst tidspunkt, motsatte jeg meg fristen til å røyke noe som helst, men gutta - den plutselige utstrålingen, den barnslige gleden, entusiasmen de delte; de gikk som på skyer av hvit himmel, uten en gang å ha noe av det ulovlige stoffet rusende omkring i blodet.
Etter en liten stund befant vi oss i en av Grünerløkkas mange bakgårder, omringet av en passelig stor, pen gressplen - liksom så naturlig og vel til rette, da jointen, av ubestemmlige grunner, ble sendt min vei. "Gud, din fordømte jævel, hva gir du meg for ikke å røre det din hånd så behendig har plassert midt i blant oss?". Foruten min egen vellystige hånd, som til min forbauselse grep om jointen og sporenstreks førte den til munnen, fikk jeg aldri noe svar. Et trekk, og en smak av naturlig sødme fylte meg opp i velbehag, men på samme tid ble jeg også rammet av en særs ekkel følelse av at noe virkelig galt var i gjære.
Da hjertet mitt begynte å gallopere, i en frenetisk, usammenhengende rytme, og all fuktighet umiddelbart trakk seg tilbake fra munnen, grep en intensiv følelse av rastløshet meg, en angst, et uvesen, noe så mørkt og forvridd, at min egen vilje ble redusert til noe meningsløst og ubetydelig. Jeg erindret avtalen med Lisa, og skjelvende, forbannende, og med store, oppspilte øyne, dro jeg mobiltelefonen min opp fra bukselommen. Som skåret ut på en steinplate, lik en skjebne forseglet, forstod jeg at korsfestelsens vei lå fremfor meg nok en gang, og lengst fremme, i enden av tunnelen, hvor døden utgjør lyset, ville Lisa stå fremfor meg - som korset.
Det var på tide å dra.
DEL 2, korsfestelsens vei
Sammen med innehaveren av posen med ugresset, dro jeg avgårde ut i den golde Oslokvelden - sterkt beruset av galskap og paranoia; fryktelige tendenser til en snart kommende undergang. Min venn, på sin side, så ut til å glise, vel vitende om gode hemmeligheter. I det ene øyeblikket hatet jeg ham nettopp for dette, sterkt og inderlig. I det neste elsket jeg ham, for nøyaktig det samme, med en lidenskap så stor. Tilstanden min var uhyre splittet, og ingen skjønn forening mellom mine indre motpoler latet til å være tilgjengelig.
Innen noen hundre meter ville min lykkelige vandrevenn søke nye høyder – visstnok fantes det der ute et sultende folk og visstnok ville han mette dem. Han ville gå mot et sted utenfor synsranden, et verden som ikke var min verden. Vår felles reise ville opphøre her, og herfra ville jeg være nødt til å reise videre alene – mot Vulcan; mot korset, mot lyset, mot min egen undergang. Et stykke fremfor oss bemerket jeg meg plutselig noen folk, vandrende i en hurtig og bestemt gange, som om målet deres var planlagt og tiden deres knapp. Det lignet mitt tilfelle. Den eneste vesentlige forskjellen lå i at det var en målbevissthet ved dem, som ikke gjaldt for mitt vedkommende. Disse menneskene kjente utvilsomt veien de skulle gå.
Jeg skrek etter dem: ”Øyh! Vet dere veien til Vulcan eller?” Svaret, som ved storbyens avledende, brokete ekko, først nådde meg etter et lite, intensivt følt øyeblikk, var urovekkende. Menneskene fremfor meg skulle til Vulcan! Med dette våknet en guddommelig stemning i meg. Kroppen min, og sinnet mitt, føltes plutselig potensert ut i det uendelige, av en vanvittig, euforisk følelsesorgasme, hvilket umiddelbart sprengte alle de grensene av dannelse og tilbakeholdenhet, som min sosialt skolerte personlighet kjente til.
For mine nye venner, der jeg allerede løp i mot dem, innledet jeg straks en sinnssyk forestilling. Med hele kroppen i en stormende bevegelse, og med et fyrig språk av ærbødige lovord og hymner, lot jeg hele forsamlingen vite at jeg æret dem som gode, som venner, nei, som noe langt mer; som hellige profeter sendt fra Gud, for å redde meg fra nødens stund! Haha! Ja, man måtte jo le av det hele? Den blinde, romantiserte entusiasmen jeg så naivt tilsiktet disse menneskene, halvt i spøk, halvt i alvor, viste seg raskt å være langt fra gjensidig. En skulende skepsis, en slags nagende tvil, gjorde seg etterhvert svært merkbar i blant dem.
Til min forskrekkelse over menneskenaturens dyriske skyggesjel, oppdaget jeg at denne ubegrunnede tvilen disse menneskene nå fremviste, når som helst kunne overgå til frykt.
Herfra ville det være vanskelig å si hvor lang veien ville være til en virkelig tragisk hendelse. Hva med en politianmeldelse? En fredsforstyrrer hva, hm? Herre Gud, jeg som ikke annet enn ville predikere fred for dem! Eller, hva om det skulle strekke seg ennå lenger? Hva om jeg ville bli et offer for blind, pervers vold, utløst av syke, syke mennesker.
Umiddelbart så jeg meg nødt til å legge en demper på mitt fantastiske, drømmende humør, om jeg da ikke skulle bli et offer for min egen dårskap. Jeg anstrengte meg til det ytterste for å gjenfinne en viss normalitet, og av dette - i denne kampen for å skjule mitt indre liv, ble jeg igjen hensatt til en tilstand av mental tortur, hvor jeg smertelig intenst, opplevde alle øyeblikk som evigheter av lidelse. Etter en stund forsvant alle disse folkene, rett inn i et myldrende folkehav av skrik, rop og latter. Jeg var kommet til Vulcan.
En overveldende følelse av utmattelse og tretthet skyllet nå inn over meg. Kroppen føltes uendelig sår, og bar tydelige tegn på at en stor anstrengelse var overvunnet - korsfestelsens vei. Ansiktet ble omgjort til en død maske, hengende formløst, stirrende ut mot ingenting. Jeg ble stående helt stille, totalt utkjørt, og hadde det ikke vært for at jeg hadde henne i tankene, hadde jeg falt i bakken. Der kom hun.
Lyset. Korset. Døden.
DEL 3, lyset er korset
Naglet fast av et gjennomtrengende blikk, blir jeg stående. Helt paralysert. Hjertet har sluttet å dunke.
Ja, sier jeg, jeg har røyka hasj.
Undrende blir jeg stående å betrakte mitt eget vesen gjennom hennes blanke øyne. For meg har aldri hasj vært en alvorlig sak; det er det ennå ikke. For min del kunne planten like gjerne vært legalisert som forsvunnet fra jordens overflate – dens vesen er nøytral, som menneskesinnet selv.
Av den grunn spiller ikke det som tilsynelatende utgjør kjernen i lovnaden noen som helst rolle, snarere forstår jeg – at det er lovnaden som spiller en rolle. Av kjærlighet lovet jeg.
Jeg oppofrer meg til Korset, maktesløs, og lyset skinner mot meg, nådeløst.
Korfestelsens vei er fullendt, min død og gjenfødelse er kommet.
---
note.: tross presensform, tilhører teksten fortiden.
Nok en dag på dette stedet, denne ensomme internettcafèen i utkanten av Grünerløkka. Hver dag velger jeg det samme bordet, hvor jeg har en fin utsikt mot gaten som leder mot Eventyrbrua, og som linjer seg opp mot en minigolfbane, tidvis omringet av suspekte hasjdealere. Hasj, får meg til å tenke på en ting. Ikke nødvendigvis bare èn ting, snarere oppstår et mylder av forestillinger om godt og vondt ved tanken på dette brune, glisne, avledet av det grønne, glitrende, høytvoksende, høytgivende ugresset som har bestått i menneskets kultur fra uoversiktelig lang tid tilbake.
I helgen, nærmere bestemt sist fredag, hadde jeg avtalt med Lisa - en jente jeg har blitt involvert med i løpet av den siste tiden - å møtes på en konsert, ved et sted kalt Vulcan, en eller annen gang utpå kvelden. Jeg hadde noen dager i forveien lovet henne å avstå fra hasjbruk fremover, ikke på hennes oppfordring, men i stor grad min egen - ettersom jeg i lang tid har blitt preget av rusen på en slik måte, at jeg en kveld henfalt til en sfære, hvor jeg i full overbevisning gjennomgikk veien til korsfestelsen, bærende på korset, tryglende etter døden.
Uansett, tidlig på denne dagen satt meg og en god kamerat på en ålreit pub ved Schous Plass, nær hjertet av Grünerløkka. Stemningen var god og løs, og plutselig, som sendt fra de grønne haver i himmelen - dukket en kamerat av min kamerat opp, med en pose full av noe rent og uberørt; en svært så natural selection; O`mama marihuana. Inntil et visst tidspunkt, motsatte jeg meg fristen til å røyke noe som helst, men gutta - den plutselige utstrålingen, den barnslige gleden, entusiasmen de delte; de gikk som på skyer av hvit himmel, uten en gang å ha noe av det ulovlige stoffet rusende omkring i blodet.
Etter en liten stund befant vi oss i en av Grünerløkkas mange bakgårder, omringet av en passelig stor, pen gressplen - liksom så naturlig og vel til rette, da jointen, av ubestemmlige grunner, ble sendt min vei. "Gud, din fordømte jævel, hva gir du meg for ikke å røre det din hånd så behendig har plassert midt i blant oss?". Foruten min egen vellystige hånd, som til min forbauselse grep om jointen og sporenstreks førte den til munnen, fikk jeg aldri noe svar. Et trekk, og en smak av naturlig sødme fylte meg opp i velbehag, men på samme tid ble jeg også rammet av en særs ekkel følelse av at noe virkelig galt var i gjære.
Da hjertet mitt begynte å gallopere, i en frenetisk, usammenhengende rytme, og all fuktighet umiddelbart trakk seg tilbake fra munnen, grep en intensiv følelse av rastløshet meg, en angst, et uvesen, noe så mørkt og forvridd, at min egen vilje ble redusert til noe meningsløst og ubetydelig. Jeg erindret avtalen med Lisa, og skjelvende, forbannende, og med store, oppspilte øyne, dro jeg mobiltelefonen min opp fra bukselommen. Som skåret ut på en steinplate, lik en skjebne forseglet, forstod jeg at korsfestelsens vei lå fremfor meg nok en gang, og lengst fremme, i enden av tunnelen, hvor døden utgjør lyset, ville Lisa stå fremfor meg - som korset.
Det var på tide å dra.
DEL 2, korsfestelsens vei
Sammen med innehaveren av posen med ugresset, dro jeg avgårde ut i den golde Oslokvelden - sterkt beruset av galskap og paranoia; fryktelige tendenser til en snart kommende undergang. Min venn, på sin side, så ut til å glise, vel vitende om gode hemmeligheter. I det ene øyeblikket hatet jeg ham nettopp for dette, sterkt og inderlig. I det neste elsket jeg ham, for nøyaktig det samme, med en lidenskap så stor. Tilstanden min var uhyre splittet, og ingen skjønn forening mellom mine indre motpoler latet til å være tilgjengelig.
Innen noen hundre meter ville min lykkelige vandrevenn søke nye høyder – visstnok fantes det der ute et sultende folk og visstnok ville han mette dem. Han ville gå mot et sted utenfor synsranden, et verden som ikke var min verden. Vår felles reise ville opphøre her, og herfra ville jeg være nødt til å reise videre alene – mot Vulcan; mot korset, mot lyset, mot min egen undergang. Et stykke fremfor oss bemerket jeg meg plutselig noen folk, vandrende i en hurtig og bestemt gange, som om målet deres var planlagt og tiden deres knapp. Det lignet mitt tilfelle. Den eneste vesentlige forskjellen lå i at det var en målbevissthet ved dem, som ikke gjaldt for mitt vedkommende. Disse menneskene kjente utvilsomt veien de skulle gå.
Jeg skrek etter dem: ”Øyh! Vet dere veien til Vulcan eller?” Svaret, som ved storbyens avledende, brokete ekko, først nådde meg etter et lite, intensivt følt øyeblikk, var urovekkende. Menneskene fremfor meg skulle til Vulcan! Med dette våknet en guddommelig stemning i meg. Kroppen min, og sinnet mitt, føltes plutselig potensert ut i det uendelige, av en vanvittig, euforisk følelsesorgasme, hvilket umiddelbart sprengte alle de grensene av dannelse og tilbakeholdenhet, som min sosialt skolerte personlighet kjente til.
For mine nye venner, der jeg allerede løp i mot dem, innledet jeg straks en sinnssyk forestilling. Med hele kroppen i en stormende bevegelse, og med et fyrig språk av ærbødige lovord og hymner, lot jeg hele forsamlingen vite at jeg æret dem som gode, som venner, nei, som noe langt mer; som hellige profeter sendt fra Gud, for å redde meg fra nødens stund! Haha! Ja, man måtte jo le av det hele? Den blinde, romantiserte entusiasmen jeg så naivt tilsiktet disse menneskene, halvt i spøk, halvt i alvor, viste seg raskt å være langt fra gjensidig. En skulende skepsis, en slags nagende tvil, gjorde seg etterhvert svært merkbar i blant dem.
Til min forskrekkelse over menneskenaturens dyriske skyggesjel, oppdaget jeg at denne ubegrunnede tvilen disse menneskene nå fremviste, når som helst kunne overgå til frykt.
Herfra ville det være vanskelig å si hvor lang veien ville være til en virkelig tragisk hendelse. Hva med en politianmeldelse? En fredsforstyrrer hva, hm? Herre Gud, jeg som ikke annet enn ville predikere fred for dem! Eller, hva om det skulle strekke seg ennå lenger? Hva om jeg ville bli et offer for blind, pervers vold, utløst av syke, syke mennesker.
Umiddelbart så jeg meg nødt til å legge en demper på mitt fantastiske, drømmende humør, om jeg da ikke skulle bli et offer for min egen dårskap. Jeg anstrengte meg til det ytterste for å gjenfinne en viss normalitet, og av dette - i denne kampen for å skjule mitt indre liv, ble jeg igjen hensatt til en tilstand av mental tortur, hvor jeg smertelig intenst, opplevde alle øyeblikk som evigheter av lidelse. Etter en stund forsvant alle disse folkene, rett inn i et myldrende folkehav av skrik, rop og latter. Jeg var kommet til Vulcan.
En overveldende følelse av utmattelse og tretthet skyllet nå inn over meg. Kroppen føltes uendelig sår, og bar tydelige tegn på at en stor anstrengelse var overvunnet - korsfestelsens vei. Ansiktet ble omgjort til en død maske, hengende formløst, stirrende ut mot ingenting. Jeg ble stående helt stille, totalt utkjørt, og hadde det ikke vært for at jeg hadde henne i tankene, hadde jeg falt i bakken. Der kom hun.
Lyset. Korset. Døden.
DEL 3, lyset er korset
Naglet fast av et gjennomtrengende blikk, blir jeg stående. Helt paralysert. Hjertet har sluttet å dunke.
Ja, sier jeg, jeg har røyka hasj.
Undrende blir jeg stående å betrakte mitt eget vesen gjennom hennes blanke øyne. For meg har aldri hasj vært en alvorlig sak; det er det ennå ikke. For min del kunne planten like gjerne vært legalisert som forsvunnet fra jordens overflate – dens vesen er nøytral, som menneskesinnet selv.
Av den grunn spiller ikke det som tilsynelatende utgjør kjernen i lovnaden noen som helst rolle, snarere forstår jeg – at det er lovnaden som spiller en rolle. Av kjærlighet lovet jeg.
Jeg oppofrer meg til Korset, maktesløs, og lyset skinner mot meg, nådeløst.
Korfestelsens vei er fullendt, min død og gjenfødelse er kommet.
---
note.: tross presensform, tilhører teksten fortiden.
Jeg likte metaforene og måten spenninga bygget seg opp mot slutten, som konkluderer med at løftet var viktigere enn at det var ulovlig.
