Lagt merke til masse folk som bruker døden som motivator for å våge og gjøre ting de vanligvis ikke hadde gjort..
Men vil ikke dette gjøre at man er redd for døden ?
Jeg har alltid sett på døden som en av de få tingene _ALLE_ mennesker har til felles.. (utenom luft,vann og mat)
Er det noe smart valg spør jeg da!
Etter min mening så skal døden være noe man opplever som fantastisk (om man dør på en naturlig måte)

Diskusjon

Jeg bryr meg ikke veldig om døden. Det er for meg det eneste man vet for sikkert med livet sitt, og det er enn så lenge uunngåelig. Jeg har for lenge siden gjort meg kjent emd min egen dødelighet og er egentlig komfortabel med at jeg kommer til å dø en dag. Den er verken fantastisk eller trist.

Jeg vil ikke dø nå, men den eneste grunnen til at jeg bryr meg, er at jeg lever.

jeg vil ikke si jeg er redd for døden, jeg er mer "redd" for å komme vekk fra det livet jeg lever til daglig, og hvordan de etterlatte kommer til å ha det

Det at man er redd for å dø er vel heller et istinkt som hjelper til å holde formeringsprossessen i gang uten at alle sammen går å tar selvmord eller gjør noe annet dummt, riskikofylt noe. Uten noe hjernefunksjon vet du jo ikke at du er død, og du kan heller ikke føle frykt, så frykten for døden er egentlig bare intinktiv frykt og det at du gruer deg til den frykten du kommer til å føle rett før du dør.

Når man tenker over det er vel all frykt og redsel egentlig frykten for å dø eller bli skadet.

Jeg er ute etter å få høre hvorfor trådstarter synes døden er fantastisk. Kan ikke du fortelle litt mer om dette?

Vel det er jo det man på en måte venter på ifra man blir født til enden..
Så og se tilbake på det man har gjort og oppnådd den tiden man har vert her så blit det fantastisk i mitt syn..

Har ikke noe særlig i mot døden pga. erfaringer.

Det jeg begynner å bli lei av er folk som påstår at de ikke er redde for å dø, men har de noen gang blitt trua på livet, eller vært i en livstruende situasjon? nei...
Sier ikke at alle er slik.

Det har jeg faktisk ikke..
Og har aldri vert i den situasjon at jeg har fryktet for livet mitt..
Utenom engang på fly da vi prøvde og lande men det var for dårlig vær , og vi måtte til neste flyplass for og lande .. Som vi såvidt nok hadde drivstoff til (men er rutine) .. Må påpeke jeg var bare 12 og hadde broren min på 9 år med meg..
Men det er ikke en reel situasjon..
Men har opplevd døden på mennesker nær meg og jeg har faktisk syns noenn av de menneskene jeg har møtt da har vert unike.
Og ikke minst veldig forandret i sinn i forhold til dagligdags..
Og som sagt...
Det er i naturlige situasjoner jeg mener her...

Man kan ikke være redd for noe ingen helt vet hva er.

Det man skal være redd for er livet.

Og det hadde etter min mening vert bra ettersom religon er farlig.
Se tilbake til viking tiden når folk ble slakta for de ikke var kristne..
Og i dag når muslimene er så eksteme som kristne var i den tiden..
Og sikkert mange andre reigioner (som jeg ikke vil uttale meg om siden jeg ikke har nok kunnskap)
Men religion er roten til mye vondt!

Jeg tror ikke døden er noe fredfull, jeg tror det er en normal prosess som river oss vekk fra livet. Jeg er ateist, og tror derfor ikke på livet etter døden. Så jeg vil si at døden er ikke noe kun mennesker har til felles. Men alt, alt dør en gang. Spørs bare helt hva du definerer som "døden".

Det virker på meg unaturlig å ikke frykte døden! Det jeg tror folk sikter til når de påstår det, er at de er distansiert i forhold til døden. Det er også veldig naturlig hos enkelte individer, men at døden ikke skremmer dem er nok i beste fall et selvbedrag. Det som dog er en mulig forklaring på hvorfor du oppfatter det som om de døende i din krets virket som de forventet seg noe fantastisk med døden, er at denne distansieringen blir mindre med årene som kommer, eller hvis forhold gjør det slik at døden inntreffer fortere enn ventet, som for eksempel ved kreft eller annen ondartet sykdom.

Det er derimot helt naturlig å frykte at en blir livsvarig skadet, siden man mister noen funksjoner og evner man fra fødselen av er tilvent. Men for eksempel en som er født blind, eller en som blir tidlig lam i livet, er ikke nødvendigvis mindre redd for å dø enn folk flest er. Jeg tviler også på at disse individene ønsker døden fortere enn det andre mennesker gjør i grunnen. Her vil forskjeller være signifikant fra person til person, og i hvilken grad de opplever defekten som så invalidiserende at de ikke makter å leve et anstendig liv med deres handikapp.

Det fins mennesker som overdrevent frykter døden mer enn livet. Disse har som regel blitt stemplet unormale, pågrunn av at de ikke er i stand til å distansiere seg fra døden i mellomtiden. Dette er i mine øyne en feil stempling, som for eksempel bruken av mottoet "lev i nuet" tatt ut fra sammenheng og malplassert. Det er betydelig bevist at godt organiserte mennesker med innebygde rutiner også vil være i stand til å leve et anstendig liv, uten å måtte unormalt frykte for sitt eget liv selvom disse har en tendens til å planlegge morgendagen. Som motto er "lev i nuet" referert til ordtaket "gjør ikke noe i morgen, som du ikke kan gjøre i dag" og sikter til at "det er bedre å gjøre, enn å angre på at det aldri er blitt gjort". Altså at "lev i nuet" refererer til et ordtak og sikter til et annet. Har ingenting med frykten for døden å gjøre, men om hvordan du ønsker å leve livet ditt! Det er i mine øyne betydelig forskjell.

For ordens skyld forsvares malplasseringen med denne: "Lev i nuet, du vet aldri hva morgendagen bringer". Sistnevnte ordtak sikter nok i skjulte former til døden, og at det gjelds å leve mens man kan. Det har derimot ingen betydning for mennesker som planlegger tiden sin, og deres forhold til døden. Et eksempel benyttet seg av i denne tråden, er betydningen av religion. Religiøse har ved sin tro allerede begynt å planlegge døden, samtidig som de lever i nuet. Deres planlegging og livsstil er merket for nettopp denne spesielle dagen - dagen du skal dø! Deres motto er gjenspeilet i religiøs overbevisning, og ville kanskje hos kristendommen blitt noe slik: "Lev med Gud", som kanskje ville gjenspeilet dette ordtaket - "Lev med Gud nå, du vet aldri hvem du risikerer å leve med imorgen". Eller noe sånt.

Selv er jeg litt forvirret og daglig sår tvil om jeg er pseudoreligiøs eller ikke, og velger å tro at det ellers vil være forenlig med naturvitenskapen, som er et emne jeg ikke er villig til å gi opp selvom jeg skulle falle på beslutningen av å at jeg har en trosoppfatning. Jeg frykter nok døden mer enn livet, selvom jeg har opplevd både nær-døden tilfelle og traumer etter seriøse eller useriøse trusler. I tillegg har jeg et ambivalent syn på døden, som gjør at jeg har en tendens til å skifte oppfatning alt ettersom hvilket situasjon jeg befinner meg i, hvilket forhold jeg opplever og hvilken dag det er i dag.

Med andre ord: "Lev i dag og se fram til i morgen. Frykt derimot når morgendagen tar slutt". Alt som står igjen da, er for meg gårsdagen. Og i går, som i dag, ser jeg frem til i morgen..

Jeg er stortsett bare redd for akkurat det jeg ikke vet hva er. Og jeg tror menneskeheten er lik meg. Vi frykter døden på samme måte som vi frykter mørket. Det vi ikke ser, har oversikt over eller vet hva er.

Avdi tror jeg også menneske skaper livstro og religion.

Om jeg frykter døden. Hmm.. Det kan variere. Plutselig så frykter jeg, andre ganger ikke. Det kommer litt ann på humøret mitt xD

det jeg har fundert litt på avåtil er; finnes det noe før livet?
og ikke være født enda må jo være noe det samme som å være død, eller, vanskelig å beskrive.
noen av dere skjønner sikkert hva jeg mener.

Jo, jeg ser det med mørket. Men er det døden/mørket vi er redd, er det ikke bare generell mangel på kontroll? Det jeg mener er at man ikke bør være redd noe man ikke kan kontrollere - Fordi du kan ikke gjøre noe med det. Man burde heller være redd livet, det er det som kan skade deg. Det som _fører_ til døden.

Jeg har ikke heisskrekk, men er det noe som skremmer meg så er det tanken på at heisen faller og at du lever dine siste sekunder i den lille båsen.

Og definitivt, mennesket skapte trosretningene for å danne en forklaring på uvissheten sin, og dermed få kontroll. Slik gjør vi med alt, og derfor har vi også fordommer. Og krig. Og mye annet.

De som ikke er redd for og dø er levende døde.

jeg tror jeg har et sunt forhold til døden... går ikke rundt å gleder meg til å dø, men jeg har akseptert at en dag skal jeg vandre heden lurer på om den "alminelige" norske mann/kvinne har denne holdningen?

Jeg tenker ikke noe særlig på å dø. Jeg tenker mer på hva som vil skje etterpå. Jeg vil tenke på døden når den tid kommer.

Hva mener du egentlig med det?

Mennesker som ikke er redde for å dø, er heller ikke redde for å leve, og har etter min mening et mye mer innholdsrikt liv enn A4-livet mange av oss lever.

"Don't be afraid of death; be afraid of an unlived life"


Ikke at jeg klarer å leve etter det sitatet selv, jeg tørr ikke å ta de store kjangsene i livet - og ja, uvissheten rundt døden skremmer meg. Men jeg tror at det forandrer seg den dagen jeg hopper ut av fornuften, og begynner å leve livet.

Det han mener er vel at de som ikke er redd for å dø, er allerede døde. Fordi om du er redd for å dø, betyr det at livet ditt på jorden har en stor mening for deg.

Kunne du tenke deg å utdype hva du mener med "sikre kilder"? Ser ikke helt hvordan noen kan vite hva som skjer etter døden.

Døden er like essensielt til livet som det fødsel er. Det er to sider av samme sak, uskillelig. Døden skal ikke fryktes, den skal bli møtt med åpne armer. Det er noe av det mest naturlige du finner =)

Jeg forstår ikke hvorfor folk tror dette? Fødselen er oppbyggingen, døden er nedbrytingen.
Grunnen til at det kan virke som at døden blir godt mottatt av dine besteforeldre når de dør er fordi de er prøkket full av morfin og andre medisiner. Folk tror plutselig døden skal hylles fordi det er så normalt.
(Var et eksempel fra grunner til at folk tror døden er så fin.)

Men jeg ser på det slik som dette, livet er et tog. Og jeg vil gjerne bli til det siste stoppet.

for meg er døden liksom en deadline, skal ha gjort no av betydning før man blir livløs og råtner. det er den eneste måten å bevise sin eksistens. "det man har vært og var"

Bibelen er en sikker kilde til religion. Det er fakta

Haha - spøk til side. Ble litt interessert i å vite hvorfor nettopp Adolf Hitler så seg nødt til å stenge seg inn i sin bunker med Frau Eva Braun, og i tillegg til å ta sitt eget liv, tok med seg sin frue til det hinsidige. Er dette en god død altså? Bedre enn den narkomane som oftest har nok med å ta sitt eget liv. Masseselvmord forekommer, men det er mer karakteriserende paranoide selvmordssekter som den japanske Aum Shinriko, som i mars 1995 utløste nervegassen Sarin i T-banen i Tokyo. Nå skal det sies at masseselvmord med to deltagere er litt hardt å ta i fra min side, i verste fall er det ukorrekt, men i skrivende stund kommer jeg ikke på en bedre beskrivelse. Uansett, så er ikke narkomane kjent for å bedrive med slike selvmordsritualer.

At den narkomanes død skal være skitten er også diskuterbart, med tanke på mange narkomanes konvertering til kristne verdier og noen ganger livssyn, jo lenger de går i dritten. Frelsesarmeen for eksempel, baserer i all hovedvekt sin dugnad på narkomane og hjemløse, sårt trengende for nødhjelp i dette landet. I tillegg har vi personer som fra fødselen av er født med disposisjon for psykiske lidelser. Disse har en tendens til å følge de negative sporene i livet sitt på tross av iherdig forsøk i å bryte sirkelen, og disse skal derved fra fødselen av være dømt til helvete? Ikke videre gode nyheter for denne gruppen med mennesker, og de tilsammen utgjør en grei sum av befolkningen, som ifølge deg venter en dårlig død aka helvete.

Slike påstander krever nesten en offentlig granskning av disse sikre kildene, og siden du ikke er religiøs bør det helst ikke være antydning til trosoppfatning inn i bildet heller. Ellers kan vi nærmest umiddelbart fastslå at de sikre kildene dine er ikke sikre i henhold til din egen oppfatning, med mindre du er skapreligiøs da, det er jo også en forklaring..

hvem sier det er stop ved døden?
tenk om toget deres bare er halveis ved "døden". O.o

Og tenkt om dinosaurene bor i himmelen?
Evolusjonen ftw!

Er det ikke rart at alle dyr søker mørket mens alle mennesker søker lyset
"Cling to life our passion'd flower"?

Jeg tror at det med å vær redd har noe med underbevistheten å gjøre ,
Selv om du ikke er redd for å dø så kan du nok helt sikkert vær redd med mindre du er veldig sterk psykisk.

Er selv ateist , med om det er noe mer når du dør tror jeg ikke noen kan si, men jeg tror ikke du kommer til "himmelen" eller "helvette" hvertfall

Seffølgelig er jo døden litt trist da ,men det er ikke noe å bli deperimertfor det,
er et par ordtak jeg liker ,
" Det er ikke vits å sørge for det uengåelige "
å
" Det er ingen vits å kjempe mot det uengåelige"

Vel vel ,Lev livet , vær grei mot andre å vær glad for hverdag du lever , SKÅL!

Jeg mener det at uten døden ville ikke folk sat pris på livet på samme måte som mer eller mindre alle gjør. Uten døden tror jeg ikke det og leve lenger hadde vert noe spesielt men egentlig bare og leve jeg tror ikkke du ville fåt de samme gledene av ting som du gjør. jeg tror det blir mer som med hvis alt bare hadde vert gøy hadde egentlig ingen ting vert spesielt gøy.

Hele livet ditt passerer i revy og du gjenopplever det som fester seg som spesielle er de øyeblikkene i livet du hadde glemt, fortrengt eller på et eller annet vis trudd du hadde visket bort fra minnet. Hendelsen kan forklares som en livlig og drømaktig regresjon, og den inneholder alt fra gledelige, spennende, vonde, forferdelige, forunderlige, etc. øyeblikk helt ned til spebarnsårene. Etter det kan det være slutt, men det kan hende du overlever for en stund til også. Da gjelds det selvsagt å forsøke å finne ut om det er en mening med det, eller om det kun var rent tilfeldig at livet fortsetter, etter at du har sett den i revy. En ganske merkverdig, skremmende og spesielt tilfredsstillende opplevelse, om ikke enn oppklarende og forvirrende på en gang. Mystisk!

Memento mori............

Husk og leve mens du lever, men ikke gjør noe du ikke kan leve med.

kloke ord

Ting man ikke dør av idag altså. Du kan få kreft av å ta på mer eller mindre alt, og alle objekter er et drapsvåpen.
Media prøver bare å skremme oss, om du røyker lever du 2 år mindre.. Big deal, hjelper jo ikke det når alt annet i verden er minst like ille .

Reinkaransjon (Sånn det skrives?) fasinerer meg. Jeg er sterk i troen på at man blir gjenfødt, men at man ikke tror på at man har hatt et tidligere liv fordi man ikke husker en døyt

En annen skremmende tanke med reinkarnasjon er noe jeg velger å kalle "reprisesyklus". Det er en allerede bestemt form for reinkarnasjon som sier at etter døden starter det samme livet du har levd på nytt att - klin identisk! Dette kan best sammenlignes med en film. Når filmen tar slutt, så spilles den samme filmen på nytt. Samme handling, samme poeng, samme utfall. Skremmende med andre ord, spesielt hvis livet ditt ikke har vært dominert av de gode stundene, eller er i beste fall dønn kjedelig, eller full av traumatiske opplevelser du helst ville byttet bort eller lignende.

Desto er denne reprisesyklusen mer akseptabelt hvis livet ditt har vært dominert av gode øyeblikk, vært svært spennende og innholdsrik, eller fraværende av traumatiske hendelser eller lignende. Dette "fenomenet" ville isåfall forsvart kristen eller annen religiøs påstand, om at en må leve etter bestemte regler for å oppnå det beste "afterlife" - livet etter døden. Det sier seg selv at hvis du lever livet ditt nå i hellig overbevisning om at du har levd et godt og meningsfullt liv, så vil selvsagt dette livet når det etter døden kjøres i reprise, inneholde det samme gode og meningsfulle livet du av tidligere liv har opplevd. Puh, en lang setning..

Den "vitenskapelige" forklaringen på dette "fenomenet" er jamført med at det livet du nå lever, er fastlåst i det vi kaller "historie". Livet er en syklus som ender ved døden og starter på nytt, repeterende samme innhold som du allerede har opplevd. Slik er livet ditt "lagret" i koordinater t i tidsdimensjonen, og hvert menneskeliv er lagret som historie i den fjerde dimensjonen slik:

HISTORIE/TIDSDIMENSJON: (ditt liv) fødsel|------livet ditt-------død| [[COLOR="Green"]repeter til fødsel[/COLOR]], (en annens liv)fødsel|------livet ditt-------død| [[COLOR="green"]repeter til fødsel[/COLOR]], osv for hver skapning på jorda..

(!) Over er koordinasjonene startet fra | (inkl. fødsel), og vises som --- (inkl. livet ditt), og slutter ved død|. [[COLOR="green"]Repeter..[/COLOR]] betyr å lese av koordinasjonene på nytt, disse er fastskrevet og uforanderlige!

Feilen med denne fiktive teorien er at har du først levd et liv du angrer på, vil du leve dette livet uavbrutt i all evighet over og over igjen, uten at du har en mulighet for å forandre på det slik som mange religiøse tror. Denne syklusen er dog av enkelte religioner ment å kunne brytes hvis du oppnår nirvana, som er en tilstand der reinkarnasjonen (gjenfødelsen) brytes. Om dette gjelder reprisesyklusen i min fiktive teori, avhenger av realiteten bak tidsreiser og om det er mulig å reise tilbake i tid

Skulle det være det, oppheves reprisesyklusen med umiddelbar virkning, og et "nytt" liv eller et "forandret" liv er da mulig. Skulle reise tilbake i tid derimot være umulig, fins det ikke annet håp enn at man gjør noe meningsfullt ut av livet sitt, som igjen gjør det tåelig å for all evighet leves om att og om att og om att. Hvordan du lever livet ditt i dette livet er med andre ord forskjellen mellom himmel og helvete. Et godt liv er himmelsk, et dårlig liv er helvete! Ganske logisk, ikke sant?

NB! Denne fantasifulle teorien ville merkelig nok forsvart synet om et skjebnebestemt liv, hvilket betyr at det livet du lever nå, har du allerede levd tidligere og er dermed ikke mulig å forandre. Ordet "skjebnen" i dette tilfellet er de fastbestemte koordinatene i tidsdimensjonen.

Døden er en helt naturlig ting, oss mennesker er ikke noe mer en organismer akkurat som planter og dyr, selv om vi kanskje er bedre utviklet. På samme måte som planter visner vi, og så dør vi. Helt naturlig. Liv etter døden eller gjenfødelse er bare religion (religion= crowd control)