Om du noen gang har kjøpt en videospiller skjønner du fort hvordan samfunnet fungerer. Noen uker senere får du en giro fra Avsender er NRK, Avdeling for lisensinnkreving, Mo i Rana. De følger med. Hva skal du vel med en videospiller om du ikke også har en TV?
Jeg ringer sporenstreks:
«NRK, lisenskontoret.»
«Ja, god dag. Det gjelder lisensavgiften. Jeg skulle gjerne snakket med noen med myndighet.»
«Nei, du får nok snakke med meg.»
«Okay da. Jo, du skjønner. Jeg ringer for å si opp NRK.»
«Si opp NRK?» gjentar damen.
«Ja. Jeg vil slutte å abonnere. Jeg ser aldri på NRK nemlig.»
«Men har du en TV?»
«Så klart.»
«Da må du TV-lisens.»
«Du forstår visst ikke. Jeg har allerede betalt for apparatet. Jeg har ikke engang kjøpt den fra dere.»
«Når du har en TV kan det sammenliknes med det å ha bil og betale veiavgiften.»
«Jaha? Da skal liksom NRK være veien da? Men da er jeg helt uenig. Jeg bruker aldri veiene deres, men likevel må jeg betale? Jeg har derimot kabel-TV og ser på alt annet snn NRK.»
«Det hjelper ikke, sa damen kort.»
«Fordi... Fordi du sier det?»
«Nei, fordi sånn er det bare.»
«Men du? Siden jeg betaler for et visst antall kanaler gjennom kabel-TV, og NRK er en av kanalene i grunnpakken, så betaler jeg jo allerede for NRK. Da sender jeg bare lisenskravet deres til dem. Det var lurt.
«Nei, nei. Det må du ikke gjøre!»
«Næhei, men kanskje du kan fortelle meg hva lisens-pengene går til da?»
«De går til å produsere ulike programmer, alt fra sport til barneprogrammer og underholdning.»
«Men dette er nettopp slike programmer jeg ikke ser på. Barne-TV, Momarken, sport, og annen såkalt familieunderholdning. Jeg forakter det. Er det rettferdig at jeg må betale for dette?»
«Nei, det er kanskje ikke helt rettferdig.»
«Okay, da skal jeg ikke plage deg mer. Du får fortsette der du slapp og kreve penger av noen andre. Farvel.»
«Jo, ha det.»
I et målrettet og ampert brev skriver jeg ned mine synspunkter på hele lisensordningen. Den strider klart i mot kjøpsloven ettersom jeg må betale for et produkt jeg aldri har bestilt. Jeg sender brevet til både kulturdepartementet og Einar Førde.
Noen uker senere er det svar i posten. John Gordon og en lakei i departementet unnskylder seg i brevene med at lisensavgiften er et stortingsvedtak. Det er dermed utenfor deres herredømme. Ingen har kontrollen her, og de er fornøyd med det siden folk likevel betaler.
Som en takk for min interesse har kulturdepartementet nederst på arket føyd til:
«Vi har for øvrig merket oss Deres holdning»
Hva er det for slags bemerkning å komme med? Truer de meg? Prøver de å skremme meg?
For sikkerhetsskyld har jeg også merket meg deres holdninger. Skulle de finne på noe krøll skal jeg sannelig begynne å tyvtitte på NRK, om jeg liker det aldri så dårlig.
Jeg ringer sporenstreks:
«NRK, lisenskontoret.»
«Ja, god dag. Det gjelder lisensavgiften. Jeg skulle gjerne snakket med noen med myndighet.»
«Nei, du får nok snakke med meg.»
«Okay da. Jo, du skjønner. Jeg ringer for å si opp NRK.»
«Si opp NRK?» gjentar damen.
«Ja. Jeg vil slutte å abonnere. Jeg ser aldri på NRK nemlig.»
«Men har du en TV?»
«Så klart.»
«Da må du TV-lisens.»
«Du forstår visst ikke. Jeg har allerede betalt for apparatet. Jeg har ikke engang kjøpt den fra dere.»
«Når du har en TV kan det sammenliknes med det å ha bil og betale veiavgiften.»
«Jaha? Da skal liksom NRK være veien da? Men da er jeg helt uenig. Jeg bruker aldri veiene deres, men likevel må jeg betale? Jeg har derimot kabel-TV og ser på alt annet snn NRK.»
«Det hjelper ikke, sa damen kort.»
«Fordi... Fordi du sier det?»
«Nei, fordi sånn er det bare.»
«Men du? Siden jeg betaler for et visst antall kanaler gjennom kabel-TV, og NRK er en av kanalene i grunnpakken, så betaler jeg jo allerede for NRK. Da sender jeg bare lisenskravet deres til dem. Det var lurt.
«Nei, nei. Det må du ikke gjøre!»
«Næhei, men kanskje du kan fortelle meg hva lisens-pengene går til da?»
«De går til å produsere ulike programmer, alt fra sport til barneprogrammer og underholdning.»
«Men dette er nettopp slike programmer jeg ikke ser på. Barne-TV, Momarken, sport, og annen såkalt familieunderholdning. Jeg forakter det. Er det rettferdig at jeg må betale for dette?»
«Nei, det er kanskje ikke helt rettferdig.»
«Okay, da skal jeg ikke plage deg mer. Du får fortsette der du slapp og kreve penger av noen andre. Farvel.»
«Jo, ha det.»
I et målrettet og ampert brev skriver jeg ned mine synspunkter på hele lisensordningen. Den strider klart i mot kjøpsloven ettersom jeg må betale for et produkt jeg aldri har bestilt. Jeg sender brevet til både kulturdepartementet og Einar Førde.
Noen uker senere er det svar i posten. John Gordon og en lakei i departementet unnskylder seg i brevene med at lisensavgiften er et stortingsvedtak. Det er dermed utenfor deres herredømme. Ingen har kontrollen her, og de er fornøyd med det siden folk likevel betaler.
Som en takk for min interesse har kulturdepartementet nederst på arket føyd til:
«Vi har for øvrig merket oss Deres holdning»
Hva er det for slags bemerkning å komme med? Truer de meg? Prøver de å skremme meg?
For sikkerhetsskyld har jeg også merket meg deres holdninger. Skulle de finne på noe krøll skal jeg sannelig begynne å tyvtitte på NRK, om jeg liker det aldri så dårlig.
men nrk-dusten ringte på mens tven sto på full guffe... er litt vanskelig å nekte da liksom...
