Bakpå filmen "21 Grams" står det hvertfll at man blir 21 gram lettere når man dør. Har prøvd å søke litt, men finner ikke noe mer informasjon enn det jeg husker fra coveret.

Edit:
Centurius: Nå er det en tråd oppe om dette. Prøv å hold denne litt on topic.

Det er basert på forskning som er 100 år gammel, gjort av en fyr ved navn DUncan MacDougall.

Wikipedia

Edit: Også verdt å merke seg fra artikkeln på wikipedia: Although generally regarded either as meaningless or considered to have had little if any scientific merit,[1] MacDougall's finding that the human soul weighed 21 grams has become a meme in the public consciousness. It lent itself to the title of the film 21 Grams. In the end however, his practices were considered fallible due to shakey methods and small sample size.

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg har vanskeligheter - eller rettere sagt, jeg klarer ikke å forestille meg døden som et punkt hvor man bare opphører å eksistere. Hvis noen her faktisk klarer å tenke seg til hvordan det må være å ikke tenke, se eller føle i det hele tatt (til evig tid i tillegg) så blir jeg mektig imponert. Siden jeg ikke klarer det så kan jeg vel heller ikke tro på at alt slutter med døden. Så da står jeg igjen med to mulige løsninger: 'Den Sjette Sansen'-stil, hvor sjelen bare sprader rundt i verden (går igjen om du vil) og nettopp reinkarnasjon.

Jeg utelukker heller ikke hele konseptet med at det finnes sjeler, siden man ikke bare kan snekkre sammen et menneske og forvente at det lever. Man trenger tydeligevis noe ekstra for å kunne være levende og tenkende og ha en personlighet.

Ang. Åndenes Makt har jeg også tenkt litt på naturlige forklaringer for hva som egentlig skjer. Jeg tviler ikke på det de klarsynte sier, jeg er overbevist om at det finnes personer som har evner til å føle noe, men nøyatig hva de føler er jeg ikke helt sikker på. Det kan tenkes at de får følelser og hører stemmer som egentlig bare kommer fra deres egen underbevissthet - slik at de faktisk lyger uten å selv vite om det.

Jeg synes det var et skrekkelig dårlig eksempel i og med at du faktisk ikke kan vite om du hadde et annet liv før du ble født. Det er en mulighet, ja, men overhodet ikke et bevis eller slikt.

Ninjaedit: Akkurat som når du har vært på fylla og ikke husker om du var Spider Man eller deg selv kvelden før, så kan minnet ditt bli slettet hvis du blir gjenfødt. Det vites jo ikke...

Det er da vel likegyldig om du kaller det 'en sjel' eller 'en slags programmering'. Det er jo akkurat det samme...

Jeg tror det finnes mye mellom jord og himmel som ikke mennesker er "konstruert" for og forstå. Man må huske på at sansene våre er veldig begrenset.

Eks. Hvis et menneske kunne hadde oppfattet et lite område av lysspektret, la oss si blått. Da hadde mennesket oppfattet andre farger som uv-stråler eller kanskje korte radiobølger? Mennsket ville da skapt sin egen virkelighet, og ville antatt at det ikke fantes noe annen farge en blå.

Det jeg vil fram til er at jeg tror vi sanser en veldig liten brøkdel av hva som faktisk skjer. Hvordan ville vi sanset verden med for eks. echo som syn? Luktesansen til en hund? Hva hvis vi kunne sanset hele spektret av elektromagnetisk stråling?

"Only about 4% of the total energy density in the universe (as inferred from gravitational effects) can be seen directly. About 22% is thought to be composed of dark matter. The remaining 74% is thought to consist of dark energy, an even stranger component, distributed diffusely in space." -Wikipedia

Det jeg prøver og si er at vi bør være litt skeptisk til hva vi faktisk opplever/sanser, og godta at det finnes ting som vi ikke kan sanse/tolke. Jeg tror ikke vi kan forklare alt med kjemi.

Vi sanser ikke hele spekret av elektromagnetisk stråling, kun 400–720 nm. (frekvensområde: 749,5–416,4 THz)

Mulig det var dårlige eksempler, men det jeg ville fram til, er at alle skaper sin egen virklighet, om den er "virkelig" i virkeligheten er spørsmålet.

Disclaimer: Har ikke fått lest gjennom hele tråden enda, så om noe av dette er tatt opp før får dere tilgi meg.

Diskusjonen om reinkarnasjon blir omtrent som diskusjonen om liv etter døden. I begge tilfeller må vi godta at vi har en sjel, en slags essens, en ubevisst eller bevisst ånd som utgjør "det som er oss selv".

Hva sjelen er og hvordan den virker er et spørsmål i seg selv. Er sjelen "deg", selvet ditt, egoet ditt, personligheten din, det som gjør deg til deg? Vil du gå over i evigheten eller det neste liv med intakte minner om "det før"? I så fall, hva skjer med demente og psykisk syke mennesker etter døden (og hva skjer med sjelene deres i livet)?

Eller er sjelen ubevisst, en slags livsessens, en underliggende del av Gud, ånd e.l. som finnes i oss alle, og som kan overføres mellom levende vesener mellom død og fødsel (evt. gå tilbake til Gud i evigheten)? Eller er den "alt som utgjør deg", bare uten minnene fra dette livet?

Det er lett å forstå at mange tror på en udødelig sjel og på liv etter døden, det være seg i form av reinkarnasjon eller evig liv i himmelen. Det er lett å forstå at menneskene har utviklet en tro på at handlingene vi gjør på jorden bestemmer hva som skjer med oss videre. Det er lett å forstå, med all urettferdigheten som får styre verden, at mennesket skapte troen på Rettferdighet Etter Døden.

Om vi diskuterer reinkarnasjon eller evig liv i himmelen er ikke så viktig. Det som er viktig er dette Rettferdighet Etter Døden-prinsippet: troen på at gode mennesker, etter døden, belønnes for livet man har levd, og enda viktigere, troen på at onde mennesker blir straffet for sine ugjerninger etter endt liv. Dette siste punktet er kanskje spesielt forlokkende på mange mennesker, det er en god ting å kunne trøste seg med at slemme mennesker som har gjort deg eller dine kjære vondt, vil få sin straff i Himmelen (evt. gjenfødes som gjødselbille).

Men etter å ha levd 28 år på denne planeten og sett, hørt, lest og opplevd mye rart, etter å ha blitt oppdratt som kristen, vært tvilende, troende og søkende gjennom et spekter av vestlige og østlige trosretninger, filosofi og mystikk, etter en lang og smertefull prosess hvor jeg måtte være ubarmhjertig ærlig mot meg selv, etter å ha knust grunnleggende fordommer og bygget meg opp et livssyn basert på verdenen jeg lever i og det jeg opplever (framfor et syn basert på troen på overnaturlig inngripen i våre liv), kan jeg si meg helt sikker på at det ikke er noe liv etter døden, det være seg som reinkarnasjon eller overgang til evigheten.

Det er rett og slett ingenting som tyder på at det er "noe mer" etter at hjernen dør. Tvert imot tyder alt på at vi er hjernene våre, og at alt som utgjorde "oss" forsvinner med den døende hjernen. Nei, alle tegn peker nok mer i retning av at livet etter døden er et menneskeskapt konsept, oppstått som en måte å takle livet på.

I tiden før de store verdensreligionene var alle relativt primitive polyteister (jøder* var et særtilfelle) uten fokus på liv etter døden. Religion i form av gudsdyrkelse var et praktisk anliggende, et verktøy, noe man måtte gjøre for å tilfredsstille gudene, for å oppnå resultater her og nå, på jorden, i sine dagligliv. Etikk og moral var et filosofisk spørsmål, gudene brød seg ikke med slikt. Og trodde man på én gud, og ble overbevist om en annen guds eksistens, fikk man en gud i tillegg til den gamle. Det vanlige var å tro på et vell av større og mindre guder, som alle hadde et spesifikt ansvarsområde, og som måtte tilbes / ofres til på spesifikke måter. Kristendommen var den første religionen som sa "vi har rett, alle andre tar feil", for å sette det litt på spissen.

(*Jødene trodde fullt ut på andre guder, men de hadde en pakt med sin Gud om å ikke tilbe andre guder.)

Dette forandret seg med de store religionene, først med reinkarnasjon i øst, så idéen om et himmelrike i vest. Felles for disse synene er dommen, det at man straffes eller belønnes for sine jordlige handlinger. Det var nok ikke det at folk filosoferte/tenkte seg fram til at slik må det være, basert på observasjoner og opplevelser, det var nok snarere et syn født i desperasjon hos religiøse grupper for å holde flokken samlet og under kontroll.

Det er et verktøy som den dag i dag brukes av undertrykte religiøse grupper for å klare å leve med urettferdighetene. Det må være lettere å leve et hardt, vondt og urettferdig slitsomt liv hvis man har vissheten om at alt blir bedre i himmelen/neste liv, og at slemmingene får sin straff.

Men når man ikke lenger tror på ting som "fri vilje", "sjelen", "liv etter døden" eller "godt og ondt" blir det bare feil å klamre seg fast til noe man vet innerst inne ikke stemmer. Så good riddance, sier jeg.

Bare for å få det slått fast:
Liv er vel først og fremst definert som det vi har her på jorda med menneskeform, pust, blod, avkom, mat etc?

Jeg tror vel ikke på reinkarnasjon i den forstand at vi lever flere liv i tilsvarende form som den vi lever nå. Derimot tror jeg følelser og erfaringer på en eller annen måte lagres, og når det kommer ut av det fysiske livet, altså kroppen, smelter det bare inn i altet. Mitt livssyn baserer seg på at jeg tror på en slags felles bevissthet – akkurat som ladninger som fyller opp tomrom. Alt fysisk er jo bygget opp av nettopp dette. Atomer mener jeg. Jeg tror imidlertid vi ikke er utrustet til å forstå en fysikk som går over i metafysikk, som igjen går over i parapsykologi. Det er så mange mysterier vi ikke er klar over ennå. Det bør vi være ydmykt klar over. Vi kan jo le og synes oppdagelser for 300 år siden er komplett naive, så kanskje menneskene en dag finner beviselig svar på dødengåten mens de ennå er i live.

Personlig er jeg veldig vár på andres følelser, så jeg kjenner fysisk hvordan et annet mennekse har det. Dette tror jeg alle er i stand til, men har forstått det sånn at få bruker det. Dyr i mye større grad enn oss. Dette kan selvsagt være ørsmå luktpartikler e.l og følelser kan rett og slett instinkter. Men jeg tror ikke det er sånn.

I følge livssynet mitt, tror jeg heller ikke på noen avstraffelse for handlinger gjort i livet. Men jeg tror vårt felles følelsesliv/bevissthet får en knekk når vi påfører andre vondt. Hvis jeg tror på en Gud, må det være den vi alle er en del av, den som rommer alle erfaringer og følelser, alt som fyller universet, alt fysisk og metafysisk.

Kanskje de som husker "et annet liv" har fått tilgang på en annen hukommelse i glimt? Kanskje alt bare svever rundt og tid ikke finnes? Det er så mye vi får vite en dag om ikke så alt for lenge. Lev livet nå, ikke gruble

P.S Jeg har opplevd å komme inn i et relativt lite rom like etter at personen der inne hadde lidd en voldsom, brå og følelsesladet død. Det som hendte meg der inne og etterpå var noe helt helt spesielt som ikke lar seg beskrive med ord, da døden ikke innheholder et eneste ord. Døden inneholder ikke en lyd, men jeg opplevde likevel en slags frekvens som jeg hørte/følte i hele kroppen. Og jeg følte avdødets følelser i så stor grad at mine egne kom i bakgrunnen. Opplevelsen og opplevelser i etterkant av dødsfallet gjorde meg sikker i min sak om at det er noe etter døden, og at dette noe inneholder følelser og en måte å kommunisere disse. I ettertid har jeg også opplevd at det har skjedd noe med meg, jeg er mer sensitiv, jeg ser mye mer av denne delen i andre mennesker, den som ikke har med kropp, intelligens, rase, alder, språk etc. å gjøre, men simpelt hen den delen vi ikke forstår helt.

Selvmord har oftest minimalt med hva selvmorderen tror vil skje etter døden. Å ta sitt eget er en måte å slippe unna fra noe og ikke for å komme til noe. Det er en fortvilet handling som gjøres av mennesker som opplever livet sitt og sin egen måte å takle livet som for vanskelig å bære. Mine erfaringer med dette tilsier at de som tar sitt eget liv her til lands ikke er av de som tror på reinkarnasjon eller liv etter døden for øvrig, men at det er helt slutt og bare det. Kanskje en nødvendig overbevisning for å kunne utføre handlingen? Når et depressivt menneske dør, er det ikke depresjonene som dreper, men hvordan man håndterer sykdommen

[quote=Cikey]Det var en rimelig snever definisjon. Jeg definerer livet en del videre, men jeg tror forsåvidt ikke på reinkarnasjon.

Jeg også, men som sikkert de fleste forstår måtte jeg sammenfatte noen av de enkle tingene som utgjør vårt fysiske liv som menneskeart.


Det første kalles empati. Hva dyreverden angår så er det instinkter og diverse luktsekreter. Ingenting overnaturlig med det...

Emati er evnen til å leve seg inn i andre menneskers følelsesliv, ikke å føle det selv. Som nevnt bruker dyr i større grad luktesans og instinkter enn vi gjør, så ingen tvil om det.


Eh, ditt livssyn er anarki? Hva slags livssyn er det som fordrer at alle kan gjøre akkurat hva de vil uten noen konsekvenser?

Anarki er en politisk plattform og har ingenting med mitt syn på liv etter døden eller reinkarnasjon å gjøre. Dessuten min venn, må jeg få presisere at jeg i aller høyeste grad snakker om konsekvenser (huffda for et ord!) Dersom du påfører andre smerte, eller fyller livet ditt med negative handlinger og dårlige intensjoner vil det i seg selv forplante seg i ditt følelsesliv da det er ting der du ikke kan vedkjenne deg uten å få det forferdelig vondt i samvittigheten. Vi rammes altså direkte når vi fyller vårt eget liv med negativitet, og vi rammes ved at vi rammer det som vi i fellesskap er vårt. Dette er en overbevisning som selvsagt gir meg kvaler da jeg er en av de få i verden som er avhengig av andres blodslit for min overflod. Men jeg har ikke denne overbevisningen for enkelhets skyld.




Tja, selvmord handler vel like mye om et rop etter hjelp, et desperat forsøk på oppmerksomhet etc. Og dersom det er måten vedkommende håndterer sin depresjon på (eller mangel på å håndtere den) så er det vel strengt tatt depresjonen som dreper... Eller tenkte du på samfunnets måte å håndtere enkeltindividers depresjoner?

Selvmord er ikke et rop om hjelp, da man ikke behøver hjelp til å takle livet etter å ha dødd. Derimot er det mange selvmordsforsøk som er et rop om hjelp. Kvinner har størst andel av sistnevnte, menn bruker mer endelige metoder som hengning/skyting. Det skjer også at selvmord gjøres som et statement, at det gjort i sinne, for å redde ansikt (eks Tore Tønne og mediajakten på ham for et par år tilbake) eller mennesker som mister jobb eller sosial status og ikke kan møte verden med fornedrelsen.

Samfunnet er deg og meg og alle – og også den som velger å ta sitt eget liv. Psykiatrien i Norge er en vits når det kommer til suicidalitet. Men den som tar livet sitt er ansvarlig for hva handlingen fører til for andre, selv om sykdommen ofte har gått for langt når det først skjer. Den som dør av depresjon, dør fordi sykdommen har fått utvikle seg dithen.

La meg utdype dette med depresjon og det å leve med depresjon: Et menneske kan ta konsekvenser av at h_n er syk og søke hjelp før det blir for galt. I de fleste tilfeller skjer et selvmord etter mange års bevisst eller ubevisst planlegging. En selvmordsprosess er lang, handlingen har vist seg å skje når det "passer inn". En selvmorder har ofte gjennomgått en tid hvor det har utviklet et slags "tunellsyn" og hvor enden av tunnellen stadig kommer nærmere mens verden rundt forsvinner for en. Til slutt ser de bare målet, og er i stand til å utføre handlingen uten tanke på gjenlevende eller hva som kommer, bare en innprogrammert handling som frigjør fra det vonde. Når selvmord skjer i affekt, er det typisk helt unge som rammes, da gjerne i kombinasjon med rus. Ellers er det en ganske lik prosess for de fleste.