Har i flere år slitt med obsessive tanker, angst og generelt sett nervøsitet og indre uro i tillegg til at med tiden har jeg blitt smålig paranoid.
Jeg begynte først å gå til psykolog som tolv- trettenåring, da på grunn av agressive tendenser. Terapien ga ikke resultater og jeg droppet ut til slutt, uten å ha fått noe hjelp utav det.
Nå er jeg, som sagt, i tyveåra, verre enn noensinne, går på antidepressive og har nylig fått truxal for å hjelpe mot panikken og "uroen" min. Røykte hasj og pot hver dag i omtrent to år, har ikke rørt det på over et halvt år nå, har prøvd et fåtall andre ting og, men aldri mer enn én gang. Hver dag er helt lik nå... jeg traver rundt og alt jeg tenker på er medisiner, et eller annet som kan hjelpe meg, men alt legen gir meg, er pseudo-preparater som er mindre effektive enn de vanedannende, men med mer bivirkninger. I tillegg til at jeg er en frequent flyer hos legen og psykiateren min, er jeg lei av å gi hint om at jeg faktisk trenger noe sterkere; type diazepam eller oxazepam eller noe liknende iallfall.
Har problemer med å sove, konsentrere meg, sosialisere.. så og si alt. Jeg vet at jeg kan lett få tak i valium ulovlig, det er ikke noe særlig dyrt heller. Tingen er bare at nå er jeg ute av det man vil kalle de kriminelle miljøet, og jeg vil egentlig ikke ha fullmakt over hvor ofte jeg kan få tak i pillene. Alt jeg vil, er å få en resept, driter i om det er en blå respet, legen kan godt bestemme når jeg kan fylle og hvor mange piller jeg får, men i stedet blir jeg bare mer og mer fristet til å få tak i det selv, for å slippe all ventetiden og frustrasjonen. Medisinen jeg får, hjelper ikke. Psykiateren og legen min gir meg nada, og den eneste tingen som hjelper for øyeblikket, er alkohol. Jeg syns det er ironisk at i forsøket på å ikke gjøre meg avhengig av lovlige preparater, driver nesten det norske helsevesent meg til å bli en kriminell selvmedisinerer. Jeg er sikker på at i den situasjonen jeg er i, har jeg krav på sobril, valium eller noe i den stilen.
Det ble kanskje litt langt og med lite sammenheng, men jeg trenger desperat råd. Rettferdiggjør situasjonen min selvmedisinering? Er ganske sikker på at legen og psykiateren min vil tro jeg er på jakt etter en rus hvis jeg spør etter noe. I tillegg, hvor sikre er blåe man får tak i på gata?
Jeg begynte først å gå til psykolog som tolv- trettenåring, da på grunn av agressive tendenser. Terapien ga ikke resultater og jeg droppet ut til slutt, uten å ha fått noe hjelp utav det.
Nå er jeg, som sagt, i tyveåra, verre enn noensinne, går på antidepressive og har nylig fått truxal for å hjelpe mot panikken og "uroen" min. Røykte hasj og pot hver dag i omtrent to år, har ikke rørt det på over et halvt år nå, har prøvd et fåtall andre ting og, men aldri mer enn én gang. Hver dag er helt lik nå... jeg traver rundt og alt jeg tenker på er medisiner, et eller annet som kan hjelpe meg, men alt legen gir meg, er pseudo-preparater som er mindre effektive enn de vanedannende, men med mer bivirkninger. I tillegg til at jeg er en frequent flyer hos legen og psykiateren min, er jeg lei av å gi hint om at jeg faktisk trenger noe sterkere; type diazepam eller oxazepam eller noe liknende iallfall.
Har problemer med å sove, konsentrere meg, sosialisere.. så og si alt. Jeg vet at jeg kan lett få tak i valium ulovlig, det er ikke noe særlig dyrt heller. Tingen er bare at nå er jeg ute av det man vil kalle de kriminelle miljøet, og jeg vil egentlig ikke ha fullmakt over hvor ofte jeg kan få tak i pillene. Alt jeg vil, er å få en resept, driter i om det er en blå respet, legen kan godt bestemme når jeg kan fylle og hvor mange piller jeg får, men i stedet blir jeg bare mer og mer fristet til å få tak i det selv, for å slippe all ventetiden og frustrasjonen. Medisinen jeg får, hjelper ikke. Psykiateren og legen min gir meg nada, og den eneste tingen som hjelper for øyeblikket, er alkohol. Jeg syns det er ironisk at i forsøket på å ikke gjøre meg avhengig av lovlige preparater, driver nesten det norske helsevesent meg til å bli en kriminell selvmedisinerer. Jeg er sikker på at i den situasjonen jeg er i, har jeg krav på sobril, valium eller noe i den stilen.
Det ble kanskje litt langt og med lite sammenheng, men jeg trenger desperat råd. Rettferdiggjør situasjonen min selvmedisinering? Er ganske sikker på at legen og psykiateren min vil tro jeg er på jakt etter en rus hvis jeg spør etter noe. I tillegg, hvor sikre er blåe man får tak i på gata?
