Kjære medforumbrukere,
Jeg deler mine erfaringer her ikke for å klage eller søke sympati, men i håp om at det kan tjene som en advarsel til andre som kanskje er på vei inn i eller allerede er fanget i lignende situasjoner. For meg har denne meldingen en dobbel betydning: den fungerer både som en advarsel til andre og som en form for egen terapi.
Jeg befinner meg i en svært vanskelig situasjon, preget av et altoppslukende kokainmisbruk som har tært på meg og mine nærmeste. Jeg er nå i begynnelsen av 40-årene, og min reise med kokain begynte da jeg var i begynnelsen av 30-årene. Det startet tilsynelatende uskyldig, på fester med gamle venner fra barndommen. Disse var mine nærmeste, de jeg vokste opp med, men dessverre har veiene våre skilt seg siden den gang.
Min storebror var en av de som prøvde å redde meg fra denne veien. Han hadde flere alvorlige samtaler med meg hvor han uttrykte sin dype bekymring og skuffelse over at jeg hadde gått ned denne farlige stien og ødelagt både meg selv og vår familie. Mine foreldre var knuste over hva jeg hadde blitt, og jeg kunne se smerten i øynene deres hver gang de så på meg. Etter disse samtalene, og den knuste tilstanden min bror og mine foreldre var i, sverget jeg at jeg aldri skulle legge hånd på kokain igjen. Jeg byttet nummer, kuttet all kontakt med de negative innflytelsene i livet mitt og lovte å gjøre opp for meg selv. Min bror ga meg penger slik at jeg kunne nedbetale gjelden jeg skyldte banken, og han kjøpte meg til og med en bil. Jeg klarte å nedbetale gjelden, men i stedet for å bruke bilen til å starte på nytt, solgte jeg den for å kjøpe mer kokain. Dette er en handling jeg er skikkelig skamfull over, og jeg blir flau hver gang jeg ser han i øynene til den dag idag.
Dette er samme broren som til og med prøvde å tvangsinnlegge meg på sykehuset for behandling, noe jeg motvillig nektet. I dag angrer jeg på den avgjørelsen, da jeg ser tilbake og innser at jeg trengte hjelpen, selv om jeg ikke ønsket den på det tidspunktet.
Jeg har ikke hatt like god kontakt med min bror siden den gang som før. Tidligere var vi ett i ett, men nå føler jeg meg skyldig og skamfull over hvordan jeg har skuffet han. Jeg håper en dag å kunne gjøre det godt igjen og vise ham hvor mye jeg setter pris på alt han har gjort for meg.
Jeg ønsker å understreke at i bunn og grunn er jeg en god mann med sterke verdier. Jeg er elsket av mange gode venner og min familie, og jeg har en utdanning med et fagbrev som jeg har gjort det bra med på skolen. Dessverre har jeg tatt noen feil valg som har ført meg inn på denne destruktive veien.
Jeg deler denne historien ikke for å søke medfølelse, men for å minne dere alle på hvor viktig det er å verdsette og ta vare på de som betyr mest for oss. Og til de som er fanget i en lignende situasjon som meg: Det er aldri for sent å søke hjelp, å ta imot den støtten som tilbys, og å kjempe for å komme seg ut av mørket.
Til tross for alle forsøkene på å endre min skjebne, er sannheten den at jeg fortsatt tar kokain den dag i dag. Jeg er fanget i den samme onde sirkelen av avhengighet og desperasjon. Jeg vet ikke når dette vil ta slutt, eller om det vil ta slutt på en positiv eller negativ måte. Jeg håper inderlig at jeg en dag kan bli kvitt stoffet og leve et normalt liv. Å kunne leve uten den konstante tyngden av avhengighet og bekymringen for å skuffe mine nærmeste er en drøm jeg bærer med meg hver dag. Jeg håper at med viljestyrke, støtte og tro på meg selv kan jeg en dag oppnå denne målsetningen.
Til slutt, Stor respekt til de som tar kokain og likevel har klart å unngå at det går utover deres familie eller økonomi. Å kunne beholde kontrollen over sitt forbruk og beskytte ens nærmeste fra smerte og bekymring er en stor prestasjon. Dere viser styrke og disiplin, og jeg håper dere fortsetter å ta vare på dere selv og deres kjære.
Og jeg heier på de som også kjemper imot stoffet og er i samme løp som meg. Å kjempe mot en avhengighet er en av de tøffeste kampene man kan møte, og jeg har dyp respekt for alle som står opp mot sin egen demon og søker veien til bedring. Dere er sterke, og dere er ikke alene i denne kampen.
Jeg deler mine erfaringer her ikke for å klage eller søke sympati, men i håp om at det kan tjene som en advarsel til andre som kanskje er på vei inn i eller allerede er fanget i lignende situasjoner. For meg har denne meldingen en dobbel betydning: den fungerer både som en advarsel til andre og som en form for egen terapi.
Jeg befinner meg i en svært vanskelig situasjon, preget av et altoppslukende kokainmisbruk som har tært på meg og mine nærmeste. Jeg er nå i begynnelsen av 40-årene, og min reise med kokain begynte da jeg var i begynnelsen av 30-årene. Det startet tilsynelatende uskyldig, på fester med gamle venner fra barndommen. Disse var mine nærmeste, de jeg vokste opp med, men dessverre har veiene våre skilt seg siden den gang.
Min storebror var en av de som prøvde å redde meg fra denne veien. Han hadde flere alvorlige samtaler med meg hvor han uttrykte sin dype bekymring og skuffelse over at jeg hadde gått ned denne farlige stien og ødelagt både meg selv og vår familie. Mine foreldre var knuste over hva jeg hadde blitt, og jeg kunne se smerten i øynene deres hver gang de så på meg. Etter disse samtalene, og den knuste tilstanden min bror og mine foreldre var i, sverget jeg at jeg aldri skulle legge hånd på kokain igjen. Jeg byttet nummer, kuttet all kontakt med de negative innflytelsene i livet mitt og lovte å gjøre opp for meg selv. Min bror ga meg penger slik at jeg kunne nedbetale gjelden jeg skyldte banken, og han kjøpte meg til og med en bil. Jeg klarte å nedbetale gjelden, men i stedet for å bruke bilen til å starte på nytt, solgte jeg den for å kjøpe mer kokain. Dette er en handling jeg er skikkelig skamfull over, og jeg blir flau hver gang jeg ser han i øynene til den dag idag.
Dette er samme broren som til og med prøvde å tvangsinnlegge meg på sykehuset for behandling, noe jeg motvillig nektet. I dag angrer jeg på den avgjørelsen, da jeg ser tilbake og innser at jeg trengte hjelpen, selv om jeg ikke ønsket den på det tidspunktet.
Jeg har ikke hatt like god kontakt med min bror siden den gang som før. Tidligere var vi ett i ett, men nå føler jeg meg skyldig og skamfull over hvordan jeg har skuffet han. Jeg håper en dag å kunne gjøre det godt igjen og vise ham hvor mye jeg setter pris på alt han har gjort for meg.
Jeg ønsker å understreke at i bunn og grunn er jeg en god mann med sterke verdier. Jeg er elsket av mange gode venner og min familie, og jeg har en utdanning med et fagbrev som jeg har gjort det bra med på skolen. Dessverre har jeg tatt noen feil valg som har ført meg inn på denne destruktive veien.
Jeg deler denne historien ikke for å søke medfølelse, men for å minne dere alle på hvor viktig det er å verdsette og ta vare på de som betyr mest for oss. Og til de som er fanget i en lignende situasjon som meg: Det er aldri for sent å søke hjelp, å ta imot den støtten som tilbys, og å kjempe for å komme seg ut av mørket.
Til tross for alle forsøkene på å endre min skjebne, er sannheten den at jeg fortsatt tar kokain den dag i dag. Jeg er fanget i den samme onde sirkelen av avhengighet og desperasjon. Jeg vet ikke når dette vil ta slutt, eller om det vil ta slutt på en positiv eller negativ måte. Jeg håper inderlig at jeg en dag kan bli kvitt stoffet og leve et normalt liv. Å kunne leve uten den konstante tyngden av avhengighet og bekymringen for å skuffe mine nærmeste er en drøm jeg bærer med meg hver dag. Jeg håper at med viljestyrke, støtte og tro på meg selv kan jeg en dag oppnå denne målsetningen.
Til slutt, Stor respekt til de som tar kokain og likevel har klart å unngå at det går utover deres familie eller økonomi. Å kunne beholde kontrollen over sitt forbruk og beskytte ens nærmeste fra smerte og bekymring er en stor prestasjon. Dere viser styrke og disiplin, og jeg håper dere fortsetter å ta vare på dere selv og deres kjære.
Og jeg heier på de som også kjemper imot stoffet og er i samme løp som meg. Å kjempe mot en avhengighet er en av de tøffeste kampene man kan møte, og jeg har dyp respekt for alle som står opp mot sin egen demon og søker veien til bedring. Dere er sterke, og dere er ikke alene i denne kampen.
