En million mennesker er på flykt i Kongo. Redd Barna har midlertidig måtte evakuere sine styrker i området på grunn av ekstreme forhold. Nå er 50000 mennesker sporløst forsvunnet, etter at de tre flyktningleirene de oppholdt seg på i Øst-Kongo har blitt rasert. Ingen spor er å se.
Inntil nylig har media ført en urovekkende deffensiv dekningsstrategi av denne krisen. Først i nyere tider kan vi lese om det mellom annet på NRK og TV2 sine sider. Vi finner også artikler på VG-nett, og lignende, men er det ikke urovekkende hvor lite dekket dette har vært i forhold til for eksempel finanskrisen, eller presidentvalget for den grunn?
Hva med den absolutte fattigdommen? Vi frykter relativ fattigdom, men hva med de 30 000 barna som dør hver dag grunnet matmangel og sykdommer som lett kunne blitt leget? Hva med de 2800 millionene (46% av jordens befolkning) som lever for under 2 USD om dagen? Eller de 1200 millionene (ca. 20% av jordens befolkning) som lever for under 1 USD om dagen?
Vår frykt for relativ fattigdom førte til krisemøter verden over. Styresmaktene ble skjelvne. Krisepakker blir delt ut i fleng. Vi kan for eksempel nevne krisepakken på 700 mrd USD i USA som temmelig raskt kom på banen. Til sammenligning anslår FN at prisen vi må betale for å utrydde ALL fattigdom i verden har en prislapp på 1500 mrd USD hvert år.
Selvsagt er ikke alt så lett som det høres ut. Arbeidsledighet i stor grad, og tilfeller som på Island er selvsagt ikke å foretrekke, og jeg ønsker ingen noe vondt. Det bare gir et lite perspektiv på hva man KAN gjøre dersom man innser at man faktisk MÅ gjøre det.
Ærlig talt. Nå må vi ta oss selv i nakken, og gjøre en innsats for de som virkelig trenger det! Ikke for John Fredriksen, Stein Erik Hagen, Kjell Inge Røkke og Torstein Tvenge som har tapt 32 milliarder kroner, men fremdeles kan gå rundt i skjorte og slips og feriere på luksushytten sin.
Er dere ikke litt enige?
Inntil nylig har media ført en urovekkende deffensiv dekningsstrategi av denne krisen. Først i nyere tider kan vi lese om det mellom annet på NRK og TV2 sine sider. Vi finner også artikler på VG-nett, og lignende, men er det ikke urovekkende hvor lite dekket dette har vært i forhold til for eksempel finanskrisen, eller presidentvalget for den grunn?
Hva med den absolutte fattigdommen? Vi frykter relativ fattigdom, men hva med de 30 000 barna som dør hver dag grunnet matmangel og sykdommer som lett kunne blitt leget? Hva med de 2800 millionene (46% av jordens befolkning) som lever for under 2 USD om dagen? Eller de 1200 millionene (ca. 20% av jordens befolkning) som lever for under 1 USD om dagen?
Vår frykt for relativ fattigdom førte til krisemøter verden over. Styresmaktene ble skjelvne. Krisepakker blir delt ut i fleng. Vi kan for eksempel nevne krisepakken på 700 mrd USD i USA som temmelig raskt kom på banen. Til sammenligning anslår FN at prisen vi må betale for å utrydde ALL fattigdom i verden har en prislapp på 1500 mrd USD hvert år.
Selvsagt er ikke alt så lett som det høres ut. Arbeidsledighet i stor grad, og tilfeller som på Island er selvsagt ikke å foretrekke, og jeg ønsker ingen noe vondt. Det bare gir et lite perspektiv på hva man KAN gjøre dersom man innser at man faktisk MÅ gjøre det.
Ærlig talt. Nå må vi ta oss selv i nakken, og gjøre en innsats for de som virkelig trenger det! Ikke for John Fredriksen, Stein Erik Hagen, Kjell Inge Røkke og Torstein Tvenge som har tapt 32 milliarder kroner, men fremdeles kan gå rundt i skjorte og slips og feriere på luksushytten sin.
Er dere ikke litt enige?
Sist endret av q-wEr; 6. november 2008 kl. 00:40.