De sista åra jeg har levd, har jeg gått fra å høre på NRJ til litt bedre musikk som Rolling Stones og disse gutta, men jeg har alltid hatt en kjærlighet for god blues, og innenfor det så hører jeg på de mest kjente folka som B.B King, Junior Wells osv, men har den siste tiden gått litt dypere inn, og har hørt på noen av de virkelig gode låtene som ikke så lett kommer inn til media.
Blues er først og fremst musikk som lages av svarte. Det vil si, det er opprinnelig de svarte som lagde denne musikken, og den vokste fram på tidlig 1900-tallet. Det hele startet jo med Negro Spirituals, som var slavemusikken selv. Den bestod av enkle rytmer, og tekster som ofte handla om fred, undertrykkelse, og bestod ofte av klaging, siden det var slavene på bomullsåkrene som sang disse låtene. Låtene de sang, ble overført fra generasjon til generasjon ved hjelp av folkemunne, og de færreste er skrevet ned. I følge visse nettsider, så er det vanskelig å tidfeste bluesens opprinnelse, men vi veit at det er et resultat av dette, og at det oppstod på starten av 1900-tallet. Og de sang ofte om mye av det samme som slavene gjorde i negro spirituals, men også med bluesformen. Så når folk sier "Dette var en litt bluesaktig låt" om noe hvit musikk som kom på 2000-tallet, så veit de sannsynligvis ikke hva de snakker om, da blues ikke bare er en musikkform som er satt opp slik og slik, men det handler mer om teksten, følelsene i låta, og hvem som spiller det. Men for all del, man skal jo se på selve musikkformen også, og det er svært enkelt å spille elementær blues. Man trenger jo bare tre akkorder for å få bluesstilen inn i gitaren.
Blues blir i dag sett på som en musikkform for 50-60 åringer, og få unge mennesker liker dette, noe som er synd, og det kan vi takke rasismen og undertrykkelsen de svarte har, og hadde særlig på 60-tallet, da de hvite hadde mye større muligheter for å bli stor enn en svart mann. Men noen blomstret opp på 60-tallet, som kom seg ut av slummen, og inn i hjertet på mange amerikanere, både hvite og svarte. Da snakker jeg typisk om B.B King, Junior Wells, Screaming Jay Hawkins, John Lee Hooker, Muddy Waters og en haug med hvite mennesker, som så absolutt er flinke, men jeg skal ikke snakke om de nå. Du kan forresten titte på denne lista for å finne noen gode bluesartister, men her ser du også et praktfult eksempel på at de hvite igjen kommer øverst, til tross for at de ikke fortjener det. Stevie Ray Vaughn er min favorittartist, ja, men han er ikke fortjent til å være øverst på denne lista, og Robert Johnson, som virkelig var kongen av bluesen på 50-tallet ligger på 42. plass. Dette er ikke riktig, og det er trist å se folk er såpass på jordet.
På tiden da de jeg nevnte over holdt på, på sitt beste, var det på 60-tallet og 70-tallet. Da var det såpass mye konkurransse for å komme seg på topp og bryte igjennom amatørspillingen, så rein blues holdt ikke mål, rett og slett fordi det ble for kjedelig for mennesket på gata, og gitarsoloer og rocken ble mer og mer blandet inn i bluesen, og den elektriske gitaren kom jo også på den tiden, så dette var jo en unik sjanse for å endre musikken på en positiv måte, noe som også skjedde. Bluesen fikk et grunnleggende mønster som den fulgte, et veldig enkelt mønster, og det ble lagt til forskjellige soloer, både gitar, saksofon og andre intstrumenter, men gitaren dominerte helt klart, og det har den alltid gjort. Men en ting som ikke endra seg var teksten, og blues kommer jo fra "to be blue" som betyr å være deprimert, og de sang fortsatt om undertrykkelse, forskjeller i samfunnet, rasisme og andre urettferdigheter, og det er denne musikken som er blitt mest kjent, som de fleste har hørt, og du kan høre likheter i nesten all musikk som er i dag, i rock og i poppen.
Grunnen til at jeg har fått interesse og smaken på dette, er at når faren min var ung, på 70-tallet engang, så turnerte han med Knut Reiersrud og noen andre rundt i Chicago, og spilte med nettopp Buddy Guy og Junior Wells, flere ganger, og reiste rundt. Fattern har fortalt masse stilige historier om denne turen, blant annet da han satt i bilen til Junior Wells, på vei til et av utestedene, og når han ankommer blir alle de gutta truet på livet, av den enkle grunn at de var hvite. Så ja, det fins "motsatt" rasisme også, men dette er jo klart et resultat av all rasismen som de hadde opplevd, og det er dette som interesserer meg, nemlig at de lager musikken fordi de har et spesielt budskap, og de spriter det opp med soloer som slår de fleste. Men denne tråden er egentlig for å snakke om Buddy Guy, en av de folka pappa spilte med, og han er virkelig sett på som kongen av blues, som faktisk lever, og han har spilt uttallige ganger med mestern av blues, nemlig B.B King.
Buddy Guy ble født i Louisiana, en av de fattige statene på 30-tallet, og han startet å spille på en hjemmelaga gitar, som jo sikter til den brennende lysten til å få frem budskapet sitt og slå igjennom som bluesgitarist. Jeg skal ikke skrive om oppveksten hans og slikt, for det kan du lett skjekke ut via linken, men det er viktig å få frem at han startet på gata, og spilte seg oppover, og når man klarer å komme seg ut av ghettoer og det som er, så blir oftest stjerner ut av de. Et godt eksempel er jo alle rapperne også, selvom de ikke helt går under min smak. Så Buddy Guy klarte det som 99% andre ikke klarte, nemlig å slå igjennom som svart musiker ut av slummen.
Buddy Guy er kjent for å være en entertainer av dimensjoner. Spiller med tennene, har en enorm karisma og glød, og hopper og spretter rundt på scenen i en alder av 72 år. Og han er en gud på gitar, og det burde vel sies sitt når Buddy Guy var inspirasjonskilden til selveste Jimi Hendrix og Clapton, og du kan finne mye likt fra denne mannen i musikken deres.
Det er mange låter som er verdt å få med seg, men noen er vanskelig å finne på internett, men det er bare å gå til den lokale platesjappa.
http://www.youtube.com/watch?v=k_rd8y8A2oE
Dette er en låt som er ekstremt bra, og absolutt verdt å få med seg. Du hører godt hvilken mann dette er. Skikkelig krutt i han.
Ellers kan du høre klassikeren "I put a spell on you" som også er en skikkelig stilig låt.
Sjekk det ut, liker du det, begrav deg i det, du kommer til å få så masse gleder ut av det, og lær deg om musikken. Hør på tekstene.
Og ja, det er mannen som spiller med Rolling Stones i Shine a Light, og ja, det er den glisende mannen med den prikkete gitaren som Keith Richards, Keith Richards, sirkler rundt og forguder, og avslutter låta med å gi gitaren til Guy, av respekt for mannen. Fantastisk scene.
Håper dere sjekker det ut
For dette er musikken. Hehe.
Blues er først og fremst musikk som lages av svarte. Det vil si, det er opprinnelig de svarte som lagde denne musikken, og den vokste fram på tidlig 1900-tallet. Det hele startet jo med Negro Spirituals, som var slavemusikken selv. Den bestod av enkle rytmer, og tekster som ofte handla om fred, undertrykkelse, og bestod ofte av klaging, siden det var slavene på bomullsåkrene som sang disse låtene. Låtene de sang, ble overført fra generasjon til generasjon ved hjelp av folkemunne, og de færreste er skrevet ned. I følge visse nettsider, så er det vanskelig å tidfeste bluesens opprinnelse, men vi veit at det er et resultat av dette, og at det oppstod på starten av 1900-tallet. Og de sang ofte om mye av det samme som slavene gjorde i negro spirituals, men også med bluesformen. Så når folk sier "Dette var en litt bluesaktig låt" om noe hvit musikk som kom på 2000-tallet, så veit de sannsynligvis ikke hva de snakker om, da blues ikke bare er en musikkform som er satt opp slik og slik, men det handler mer om teksten, følelsene i låta, og hvem som spiller det. Men for all del, man skal jo se på selve musikkformen også, og det er svært enkelt å spille elementær blues. Man trenger jo bare tre akkorder for å få bluesstilen inn i gitaren.
Blues blir i dag sett på som en musikkform for 50-60 åringer, og få unge mennesker liker dette, noe som er synd, og det kan vi takke rasismen og undertrykkelsen de svarte har, og hadde særlig på 60-tallet, da de hvite hadde mye større muligheter for å bli stor enn en svart mann. Men noen blomstret opp på 60-tallet, som kom seg ut av slummen, og inn i hjertet på mange amerikanere, både hvite og svarte. Da snakker jeg typisk om B.B King, Junior Wells, Screaming Jay Hawkins, John Lee Hooker, Muddy Waters og en haug med hvite mennesker, som så absolutt er flinke, men jeg skal ikke snakke om de nå. Du kan forresten titte på denne lista for å finne noen gode bluesartister, men her ser du også et praktfult eksempel på at de hvite igjen kommer øverst, til tross for at de ikke fortjener det. Stevie Ray Vaughn er min favorittartist, ja, men han er ikke fortjent til å være øverst på denne lista, og Robert Johnson, som virkelig var kongen av bluesen på 50-tallet ligger på 42. plass. Dette er ikke riktig, og det er trist å se folk er såpass på jordet.
På tiden da de jeg nevnte over holdt på, på sitt beste, var det på 60-tallet og 70-tallet. Da var det såpass mye konkurransse for å komme seg på topp og bryte igjennom amatørspillingen, så rein blues holdt ikke mål, rett og slett fordi det ble for kjedelig for mennesket på gata, og gitarsoloer og rocken ble mer og mer blandet inn i bluesen, og den elektriske gitaren kom jo også på den tiden, så dette var jo en unik sjanse for å endre musikken på en positiv måte, noe som også skjedde. Bluesen fikk et grunnleggende mønster som den fulgte, et veldig enkelt mønster, og det ble lagt til forskjellige soloer, både gitar, saksofon og andre intstrumenter, men gitaren dominerte helt klart, og det har den alltid gjort. Men en ting som ikke endra seg var teksten, og blues kommer jo fra "to be blue" som betyr å være deprimert, og de sang fortsatt om undertrykkelse, forskjeller i samfunnet, rasisme og andre urettferdigheter, og det er denne musikken som er blitt mest kjent, som de fleste har hørt, og du kan høre likheter i nesten all musikk som er i dag, i rock og i poppen.
Grunnen til at jeg har fått interesse og smaken på dette, er at når faren min var ung, på 70-tallet engang, så turnerte han med Knut Reiersrud og noen andre rundt i Chicago, og spilte med nettopp Buddy Guy og Junior Wells, flere ganger, og reiste rundt. Fattern har fortalt masse stilige historier om denne turen, blant annet da han satt i bilen til Junior Wells, på vei til et av utestedene, og når han ankommer blir alle de gutta truet på livet, av den enkle grunn at de var hvite. Så ja, det fins "motsatt" rasisme også, men dette er jo klart et resultat av all rasismen som de hadde opplevd, og det er dette som interesserer meg, nemlig at de lager musikken fordi de har et spesielt budskap, og de spriter det opp med soloer som slår de fleste. Men denne tråden er egentlig for å snakke om Buddy Guy, en av de folka pappa spilte med, og han er virkelig sett på som kongen av blues, som faktisk lever, og han har spilt uttallige ganger med mestern av blues, nemlig B.B King.
Buddy Guy ble født i Louisiana, en av de fattige statene på 30-tallet, og han startet å spille på en hjemmelaga gitar, som jo sikter til den brennende lysten til å få frem budskapet sitt og slå igjennom som bluesgitarist. Jeg skal ikke skrive om oppveksten hans og slikt, for det kan du lett skjekke ut via linken, men det er viktig å få frem at han startet på gata, og spilte seg oppover, og når man klarer å komme seg ut av ghettoer og det som er, så blir oftest stjerner ut av de. Et godt eksempel er jo alle rapperne også, selvom de ikke helt går under min smak. Så Buddy Guy klarte det som 99% andre ikke klarte, nemlig å slå igjennom som svart musiker ut av slummen.
Buddy Guy er kjent for å være en entertainer av dimensjoner. Spiller med tennene, har en enorm karisma og glød, og hopper og spretter rundt på scenen i en alder av 72 år. Og han er en gud på gitar, og det burde vel sies sitt når Buddy Guy var inspirasjonskilden til selveste Jimi Hendrix og Clapton, og du kan finne mye likt fra denne mannen i musikken deres.
Det er mange låter som er verdt å få med seg, men noen er vanskelig å finne på internett, men det er bare å gå til den lokale platesjappa.
http://www.youtube.com/watch?v=k_rd8y8A2oE
Dette er en låt som er ekstremt bra, og absolutt verdt å få med seg. Du hører godt hvilken mann dette er. Skikkelig krutt i han.
Ellers kan du høre klassikeren "I put a spell on you" som også er en skikkelig stilig låt.
Sjekk det ut, liker du det, begrav deg i det, du kommer til å få så masse gleder ut av det, og lær deg om musikken. Hør på tekstene.
Og ja, det er mannen som spiller med Rolling Stones i Shine a Light, og ja, det er den glisende mannen med den prikkete gitaren som Keith Richards, Keith Richards, sirkler rundt og forguder, og avslutter låta med å gi gitaren til Guy, av respekt for mannen. Fantastisk scene.
Håper dere sjekker det ut
For dette er musikken. Hehe.
