Hvem stjal Lottes pistol?
Påskegåte av Richard Macker.

I hytta på påskefjellet hadde familien Sand avlyst den planlagte skituren. En iskald
vind hadde i morgentimene herjet med den sparsomme mengden nysnø som sent på natten falt over den hardfrosne skaren. Nå var været stille og klart. Familiefaren Trond hadde skadet en ankel stygt på skituren dagen før.
Nå satt han i stua med en bok. Den storvokste, kraftige sekstenåringen Ole leste Donald, fjortenåringen Jens grublet på et sjakkproblem. Han var slank og spedbygd som moren, Else. Hun satt foran peisen og strikket.
– Ikke stapp i deg mer sjokolade, Ole, formante hun. – Snart er du like diger som faren din.


Stuedøra gikk opp, og tolvåringen Lotte kom inn. – Hvem har stjålet pistolen min? spurte hun morskt.

– Den lå i uthuset før vi spiste frokost.
– Pistol! ropte Trond Sand. – Hørte jeg riktig?
– Ja. En luftpistol! som jeg fikk av faren til
Karin Lien, venninnen min, fordi jeg er så god
til å skyte. – Hørt på maken! Jeg skal prate alvorlig med herr Lien.
– Nei, pappa. For jeg lovet ham å fortelle dere om pistolen. Men jeg ombestemte meg.
Var sikker på at dere ville ta den fra
meg. Og slik gikk det. Nå skal den
skyldige tilstå. Straks! – Å beskylde
andre for tyveri er en alvorlig sak, Lotte, påpekte Trond Sand. – Og hvorfor
skulle for eksempel jeg stjele den pistolen fra deg?

– Fordi du er for feig for
ansikt-til-ansikt oppgjør. Det sier mamma.
– Jaså? Bevares som din mor kan feile.
Men hvorfor skulle hun stjele pistolen?
– Fordi hun er redd skytevåpen. Og vil ha meg til å sy og strikke.
– Og Ole da, hvorfor mistenker du ham også?


– Fordi han vil ha hevn. Han tror at jeg rappet det nye Donald-bladet han kjøpte. Det han sitter og leser i nå.
– Jeg mistenkte både
deg og Jens, ja,
bekreftet Ole.
– Men bladet kom jo til rette i morges.
Det lå plutselig på salongbordet her.
Og hvem la det der? Helt sikkert du, Lotte.
– Det gjorde jeg ikke, nei.
– Ingen krangling, formante Trond Sand. – Over til siste spørsmål, Lotte. Hvorfor skulle Jens stjele den pistolen?



– Fordi det bare er jeg som spiller sjakk med ham. Vi kastet på blink med piler i uthuset i går etter
skituren, og han leste Donald mer enn han kastet. Så ville han ha meg inn for å spille sjakk.
Men jeg ble igjen i uthuset, for å øve med luftpistolen,
i hemmelighet.
– Kan ikke noen utenom familien ha
stjålet pistolen? spurte Else Sand.

– Nei, mamma. Jeg så verken fremmede
skispor eller fotspor på skaresnøen.
Og de eneste ferske familiesporene var hullene
og de tydelige merkene etter sålene på
de fôrede skinnstøvlene dine.
– Ja, jeg måtte ut etter peisved i går kveld. Dere barn hadde jo lagt dere, og Trond er skadet, stakkar.
Med nattekulden hadde skaresnøen kommet.
Jeg gikk gjennom, slet noe forferdelig og ble forkjølt.
I dag har jeg ikke satt mine bein utenfor hytta. Jeg har fremdeles på meg morgenkåpa, som dere ser.
– Du har vært inne, ja, bekreftet Trond Sand.
– Skulle jeg sluppet deg ut med 39 grader i feber?


– Men hun satte avslørende spor i snøen i går kveld, påpekte Ole. – Hun er altså den eneste mistenkte.
– Feil! protesterte Lotte. – For jeg la luftpistolen på høvelbenken i uthuset da jeg hadde skutt med den før frokost. Og dekket den med et Donald-blad. Akkurat den ferske påskeutgaven du har i hånda nå, Ole. Jeg trodde
det var et gammelt blad.
– Aha! ropte Jens.
– Ole er altså synderen.
Han var i uthuset og rasket med seg både
Donald-bladet og pistolen.
– Det gjorde jeg ikke, din teiting! Forresten, nå
begriper jeg hvordan det hele henger
sammen.
Lotte har diktet opp hele pistol-
historien. Hun driver gjøn med oss.
– Slett ikke, protesterte Lotte. – Og jeg vet hvem som stjal pistolen. Tyven er ...
Hvilket navn er det Lotte skal til å si?

Vet du svaret
på gåten?

Hvilket navn er det Lotte skal til å si?

Hvem stjal myntene?
”Den er så stor, så mørk, så NIFS!”

Benjamin og Maja står i Nidarosdomen. De er på klassetur for å bli vist rundt i den store gamle domkirka i Trondheim.

”Hysj,”- det er læreren deres som hysjer på dem.

”Hysj, ysj, sj,” ekkoer det mot dem. Lyden av stemmene deres kastes tilbake fra den dype brønnen, Olavsbrønnen, som munken forteller om. Munken er kledd i noe munke-lignende, en lang, grå hettefrakk som dekker han fra hodet til tærne.

”Psst, Benjamin,” hvisker Maja og klyper han i armen, ”ser du at den ”gamle” munken har Adidas joggesko på seg?”

”Det har du også,” mumler han.

”Hysj,” hører de læreren hviske. ”Stille, unger!”

”Olavsbrønnen er dyp, og nederst er det en drikkevannskilde,” hører de munken si.

Alle ungene tar et skritt forover for å se det dype hullet. ”Ikke press!” hveser Maja og gir klassekameraten Stian en albue i magen. Eller er det tvillingbroren, Espen? De er like som to dråper vann.

”Nei, nei, nei, unger, vær forsiktig!” hører hun munken rope. ”Vi måtte ta ned gitteret her i morges, det har stått her så lenge, det måtte repareres. Så for all del, ikke beveg dere innenfor streken her.” Det gufser kaldt fra veggene, og klassen trekker seg tilbake. Maja tramper med vilje på Stian sin fot fordi han ikke rører seg. Hun har ikke lyst til å tippe over kanten og ramle ned i det svarte, dype, skumle brønnhullet, Hellig Olavs Brønn eller ikke. ”Flytt deg!” hveser hun. Men forundret ser hun at Stian bare stirrer med trillrunde øyne på noen runde, mørke flekker som ligger rundt på det hvitkalkete gulvet rundt brønnen. ”Mynter,” hører hun han gispe. ”Det må være gamle, verdifulle mynter, Espen!” Maja visste at det var hobbyen til tvillingene å samle på gamle mynter.

”Og alle som kommer hit, de kaster noen mynter ned i brønnen. Da kan de få et ønske oppfylt,” sier munken. ”Gjennom årene har det samlet seg mange mynter her, ikke alle har falt ned i brønnen,” fortsetter han og tenner en lommelykt ned mot slukten. Lysstrålen soper over uendelig mange mynter som ligger rundt brønnen. Det glitrer i sølvfarger.

”Men dere får ikke kaste, først må vi få på plass gitteret.” Klassen mumler skuffet.

”Kom nå, så skal jeg vise dere tårnet, det sies at det spøker der. På veien ned tar vi Mariakapellet.”

Jeg har høydeskrekk, mumler Maja og aker seg langt inn mellom to søyler. ”Spøkelser er bare bløff, men ikke om jeg vil gå opp i tårnet og bli svimmel. Jeg venter her, Benjamin. Plukk meg opp når dere går forbi.” ”Pyse,” hører hun. Plutselig ser hun en skygge gå mot brønnen, skyggen nøler, trekker seg tilbake. Like etterpå kommer en ny skygge listende fram. Den skyggen strekker seg innover mot brønnen og myntene. Så trekker også den seg tilbake. ”For langt, for farlig,” synes hun en stemme hviske. Så lukker hun igjen øynene og døser av.

”Myntene!” hører hun noen rope.

”Myntene er borte! De verdifulle myntene, sølvmyntene fra 1666, de som stammet fra det forliste nederlandske skipet ”Ackerendam”, de er borte! De som lå helt innerst i hjørnet der!” Det er munken. Han peker med en dirrende finger på henne. Bak han står hele klassen og en himmelfallen lærer. ”Har du tatt dem? Har noen av klassekameratene dine stjålet dem?” Maja gnir seg i øynene, så går hun langsomt bort mot Olavsbrønnen. ”Jeg vet hvem som har stjålet myntene,” sier hun.

Tror egget bare har falt ut, jeg. På det andre bildet er det et hull i snøen akkurat under en plass hvor veggen er ganske falleferdig. Utrolig kjedelig at de var tegneserie i år. Likte tekstgåtene mye bedre.

Tror egget bare har falt ut, jeg. På det andre bildet er det et hull i snøen akkurat under en plass hvor veggen er ganske falleferdig. Utrolig kjedelig at det var tegneserie i år. Likte tekstgåtene mye bedre.

Politietterforsker Bandak er grisetrøtt. Og fryktelig sint. Han hadde planlagt at hans ni barn skulle få oppleve supergod kvalitetstid med sin ellers travle og trøtte far. De skulle være på toppen av Rondeslottet før lunsj, hadde han tenkt, men nå har hele gjengen forsovet seg. Til og med Ludmila, den ukrainske aupairen, har forsovet seg. Dessuten har Bandak noe brunt kliss på hendene som han ikke vet hva er, og ikke finner han skiene sine heller. De splitter nye fjellskiene som han var ute og smurte med klister før han la seg. Borte. Bandak er så sint at han nesten er på gråten.

– Ludmila! Vekk ungene og få dem hit. Nå! Stemmen hans er skremmende langt ute av balanse. Vel, sier han når alle er på plass, hvem kan fortelle meg hva slags problem vi sliter med i denne familien? Ungene ser spørrende på hverandre. Johan Sebastian, som er eldst, tar ordet. *
– Det er vel på en måte et problem at vi alle er oppkalt etter kjente komponister?

Bandak blir enda sintere.
– *Nei! Det er ikke et problem! Det som derimot er et problem, er at vi, og først og fremst dere, alltid sover elendig *– det har dere forresten fra deres mor, fred være med henne *– og at dere til og med går i søvne og gjør mange rare ting, og i natt har en av dere gjemt skiene mine, og hvis ikke vedkommende sporenstreks melder seg, blir det løgndetektortest på samtlige.

– Å nei, sier ungene. De hater løgndetektoren. Bandaks kanskje mest irriterende personlighetstrekk er at han har med seg løgndetektoren sin hvor han står og går. Han kjøpte den på politiets julemarked for noen år tilbake, og den har blitt hans kjæreste eie.

Ludmila rekker opp hånden. Hun snakker ikke veldig godt norsk, men hun lærer litt hver dag og har det egentlig ganske bra, alt i alt.
– Unsjylt mig, sier hun, men dine ski blev skjøpt av en mann i dag tidlig. Han sa det var annons på vinn. Jeg skole hilse. Pengr ligge på skjokkenbenk.
– En annonse? spør Bandak. Hvor?
– På vinn, sier Ludmila.
– Hun mener sikkert Finn, sier Adelheid Maria, som på mange måter er den smarteste av ungene. En annonse på Finn.

– Hva?! brøler Bandak. Har dere lagt ut de nye skiene mine til salgs på Finn? Og så har det vært noen her og kjøpt dem allerede? Det er jo sykt! Jeg trodde dere gledet dere til å gå på tur med meg? Nei, nå kjenner jeg at jeg blir en blanding av veldig oppgitt og veldig skuffet. Bandak synker sammen og hulker stille.

Smårollingene Fryderyk Franciszek og Richard løper bort og trøster Bandak. De er noen skikkelige pappadalter. Vesle IT-Ludvig ser opp fra pc-en sin. Han har funnet annonsen på Finn.
– Ludmila har rett, sier han.
Bandak tørker tårene og reiser seg brått.

– Detektortid! roper han. Og så blir alle etter tur koblet opp med ledninger og det hele og må svare på mer enn førti spørsmål om hva de har gjort om natten. Men løgndetektoren gjør ikke et eneste utslag på noen av ungene. Og ikke på Ludmila heller.

–* Åhhh! roper Bandak. Typisk at detektoren streiker akkurat når jeg virkelig trenger den. Den skal på verksted. Men dagen er uansett spolert. Og dere kan se langt etter kvalitetstid med meg, for nå skal jeg sove resten av påsken. Men først vil jeg ha noe godt, Ludmila! Sjokolademuffins!

–* Beklager, men jei rak ikke bage mufin, sier Ludmila. Jei gjør det nu. Hun åpner kjøleskapet for å ta ut muffins-ingredienser, men der står det allerede et femtitalls sjokolademuffins, ferske og fine. Nu forstor jei ingenting, sier Ludmila.

–* Men jeg tror jeg vet hva som har skjedd, sier Adelheid Maria.
–* Kjeften! sier Bandak.

årets tine er jo ha IT- Ludvig, hvis man tar finn koden som det er bilde av på kartongen skriver inn i finn.no så ser man att skiene akn byttes mot muffins. IT-Ludvig er som datanørder flest, han vil ikke vekk fra skjærmen!

Bandak har skismøring på hendene pga han smørte skia dagen før.

årets tine er jo ha IT- Ludvig, hvis man tar finn koden som det er bilde av på kartongen skriver inn i finn.no så ser man att skiene akn byttes mot muffins. IT-Ludvig er som datanørder flest, han vil ikke vekk fra skjærmen!

Bandak har skismøring på hendene pga han smørte skia dagen før.

Riktig løsning er:
Det var politietterforsker Bandak selv som la ut skiene for salg
på Finn - og bakte muffins - da han gikk i søvne om natten.