jeg er egentlig ganske flink til å lyve (bruker det kun mot foreldrene mine - det er vel forståelig nok). jeg har vel den evnen at jeg klarer å stenge ute alle slags følelser, jeg glemmer liksom det jeg har lært, minner jeg har opplevd og fokuserer på at det jeg sier er sant, uavhengig av at det faktisk er det i virkeligheten. ikke lyv om mer enn bare det du selv føler er ganske nødvendig. jo mer du lyver, jo lettere er det å gjennomskue (og etter hvert kan det være du får så god kontroll over det at det tar over hele tankegangen din, og da er det vel på tide å stoppe).