Interessant tråd. Min personlige livsanskuelse har funnet røtter i buddhisme, hinduisme, taoisme og sjamanisme. Det er mange likheter mellom disse trossretningene, og for en erfaren psykonaut ser de kun ut til å være ulike utslag av en felles arv, et urfundament.

Ulikhetene kan i stor grad skyldes kulturelle tradisjoner, vil jeg tro, hvilket må bety at selv om trosmanifestasjonene er ulike, er utgangspunktet det samme. Utgangspunktet vil være interaksjon med høyere krefter; en evig strøm, som kan gi evig forskjellige manifestasjoner.

Ingen kan ut i fra et slikt resonnement hevde at en av de følgende manifestasjoner eksisterer mer, eller mindre, enn noe annet: spøkelser, nisser, alver, naturånder, kraftdyr, demoner, de ulike gudmanifestasjonene innen enhver trossretning, fantasivenner, utenomjordiske entiteter o.l

Alt som stammer fra det indre ser ut til å ser ut til å ha en like stor virkelighetsaffekt hos mennesker, til tross for at utgangspunktene varierer. Det føles absurd å avskrive et medium, og samtidig tro på en sjaman som sier han kommuniserer med bevisste planter. Det eneste rette er å inkludere alle muligheter som sannsynlige og sanne.

Hva mener dere?