For all del, men her innfører du bare de samme sirklene vi alltid ender opp med å vase rundt: Hvis jeg velger å takke ja til X, så er det fordi det gjør meg lykkelig, hvis jeg takker nei er det fordi jeg ikke blir lykkelig. Men hva er da lykke? Jo, da knekker vi i gang og abstraherer og ender opp med noe ullent som vi ikke lenger vil omtale som lykke fordi det er for abstrakt. Det som imidlertid var poenget mitt er at jeg ikke vil akseptere noen virtuell virkelighet, uansett hvilke fristelser den har å lokke med.

Uansett hvor kult det er der, uansett hvor jævlig det er her, og uansett hvor mye bedre jeg kan nå de mål jeg påstår å ha, eller være i harmoni med de verdier jeg tror jeg verdsetter: Jeg vil alltid avvise alle slike illusoriske verdener. Her pleier tre ting å bli påstått: Den ene er at koblinga mellom sanser og bevissthet ikke er så forbanna absolutt likevel, jeg har ingen mulighet til å vite at jeg ikke allerede er i en simulering og alt det der - ja,takk, jeg vet det. Det er hele premisset for øvelsen... Den andre tingen som påpekes er at jeg er irrasjonell og urimelig. Ja, takk, jeg vet det også. Og den tredje er å rett og slett hevde at jeg lyver eller ikke kjenner meg selv godt nok, og selvfølgelig hadde plugga meg selv i under de rette betingelser.

Veldig enig. Det er en av de tingene jeg tenkte på, men glemte å føre opp. Bra du følger med.
Meh. Konstruer en modell det med flere tall som skal optimeres da. Kast N-dimensjonale tensorer på faenskapet om du vil! Uavhengig av hvor innfløkt du gjør regnskapet, så ender du opp med noe som enten har røde eller sorte tall i siste kolonne. Dette kan Økokrim alt om...
Slik du har ordlagt deg så langt er det bare å finne en vektingsmodell (jada, den kan godt være dynamisk!) for alle paramtrene du måtte ønske. Det er fortsatt bare å flytte problemet.

OK, her er vi noenlunde på bølgelengde.

Dette var befriende håndgripelig! Men det fremstår nesten litt pseudovitenskapelig: Premisset ditt er at alle på et eller annet nivå er motivert av å nå denne nirvanaktige mikke mus-tilstanden, hva enn den betyr for individet der og da - men skulle nevnte mål vise seg å være utelukkende destruktivt, så bare postulerer vi at det egentlig skyldes noe annet underforliggende. Man kan ikke være motivert av ren selvdestruksjon; man kan enten være på bærtur og handle instrumentelt irrasjonelt, eller man kan i røynda være motivert av noe helt annet enn man tror. For all del, det kan hende det er korrekt, men nå er vi langt ute i et territorium der falsifiserbare hypoteser er mangelvare.
Så vil du kanskje innvende at dersom jeg kunne finne en såpass selvdestruktiv person som ikke er traumatisert, så bar hypotesen falsifisert og potensialet ligger der - men da må vi først avklare ren selvdestruksjon er på en slik måte at vi ikke bare kan omskrive det til en faktisk ønskelig tilstand der og da. Modellen blir litt i overkant fleksibel, methinks.

Ja, og selv om den er interessant, så jeg liker den ikke. Jeg antar det betyr ett eller annet for en psykolog.

Jeg liker ikke helt dette heller: Det er farlig nære å bortforklare alt som ikke passer inn ved å vise til at pasienten er, om ikke psykotisk, så ett eller annet ned den gata der hvor han mangler en kontroll over egne tanker og følelser man forventer at andre har. Her må du enten løse fri vilje (den gidder jeg ikke å bli med på), eller så må du lage klare rammer for hva det vil si å "ha kontroll" på det rent symptomatiske planet og ta konsekvensene av det.

Dette er en interessant digresjon, men jeg sliter litt med å kalle det selvplaging: At mestring krever en utfordring som må overvinnes ligger i definisjonen av ordet. Hvis mestringsfølelse er det man føler når man mestrer noe, og dette av en eller annen apehjerneårsak er en positiv følelse, så vel - da liker vi utfordringer som vi mestrer. Jeg skal ikke protestere på det.

Hva med ren estetikk? Man trenger ikke å ta del i følelsene for å se skjønnheten i uttrykket, og en god tragedie krever mye mer enn bare å være troverdig og trist for å være underholdende. Det er en kunstform som spiller på mange strenger, så jeg synes det blir litt urettferdig å legge all vekt på empati. Dette blir imidlertid en avsporing.

Oppklarende, definitivt. Fortsatt tautologisk? Vel... Ja. Jeg kan virkelig ikke se at du har oppnådd stort annet enn å flytte problemet, og det ved å introdusere flere.

Nei.

Anse samtlige punkter som forstått og tilfredsstillende oppklart. Jeg har en tilfredsstillende forståelse av din posisjon.

Selvsagt ikke, for du har jo definert vekk muligheten! En interessant konsekvens av påstanden er imidlertid at du hevder å forstå meg selv vesentlig bedre enn det jeg gjør. Jeg må bare anta at du er klar over at utsagnet ditt vil være egnet til å provosere og at du med overlegg fisker etter en reaksjon. Kindly desist: Så forutsigbar er selv ikke jeg.

På et metanivå: Dette skjer alltid når man diskuterer filosofi. Konkrete eksempler har fatale feil, abstrakte forklaringer blir ikke forstått. Jeg valgte hedonisme fordi mitt inntrykk er at det er forferdelig populært. Tydeligvis er jeg feilinformert! Men som jeg skrev i begynnelsen av dette innlegget: Jeg avviser kategorisk alle illusoriske verdener, med alt det fører med seg.

Modellen din predikerer X hvis Y. Hvis X og likevel ikke-Y, så postulerer du at det i virkeligheten ikke var X likevel, men noe annet som ikke fremkom da X fastslått. Dette oppfatter jeg som kjernen. Bemerk at jeg ikke forsøker å overforenkle hele rammeverket ditt ned til dette, men det er mitt argument for hvorfor prediksjonskraften ikke er tilstede.

Klar tale, så jeg svarer med samme valør: Jeg mener helt oppriktig at du tar feil. Du må gjerne bortforklare det med at jeg ikke er kapabel eller villig til å forstå, men det er i så fall en uvanlig innfallsvinkel fra deg. Jeg er heller ikke med på at det er en overforenkling, for paradoksalt nok ser jeg det motsatt: Man kan bygge et vilkårlig komplekst rammeverk på hva det skal være, og noen ganger vil maskineriet fremstå velfungerende fra utsiden. Men så kikker man under panseret og ser en fatal feil i det innerste navet. Og den feilen kan godt være ganske banal! Man overforenkler ikke ved å avvise alt som følger av en feil. Jeg mener jeg har gjort akkurat dette. Du mener noe annet, og for å overbevise meg har du mer eller mindre definert at du har rett. Det kan godt hende du har rett, men jeg er ikke overbevist.

Ja. Eller, tråder som dette her får max ett skikkelig svar om dagen, og jeg har null skrupler med å la det ligge ei uke før jeg fortsetter. Dette er ikke IRC, så jeg har få skrupler med å vente lenge, sånn på generelt grunnlag.

I dette tilfellet er nok dette innlegget mitt siste skikkelige svar: Jeg har ingen øvrige tanker jeg ønsker å dele, og jeg har ingen konkret fagkunnskap om psykologi eller filosofi som jeg får inntrykk av at dere burde informeres om - dere besitter begge to den samme informasjonen som meg (antakelig langt mer), og dere har trukket deres egne konklusjoner av den og de avviker fra mine i varierende grad. Jeg har fått oppklart de misforståelser som har dukket opp og er sånn sett fornøyd med resultatet. Jeg ser ikke noe rom for å endre oppfatning på bakgrunn av det som har fremkommet, og jeg har egentlig ikke noe ønske om å overbevise noen andre heller. Jeg kan sikkert besvare noen avklaringsspørsmål hvis det er nødvendig, men egentlig synes jeg at det jeg har skrevet er klart nok. Noe ønske om å bidra med flere egne tanker om emnet foreligger ikke; jeg er nøgd. Kos dere.