Ja, som jeg allerede skrev: "Alle mulige opplevelser et menneske kan ha må bli realisert i hjernen som evolusjon har bygget for oss" og "dette er fullstendig begrenset av vår nåværende og fremtidig biologi".

Det var egentlig ingen innvendinger i utgangspunktet. Det jeg (tydeligvis klønete) forsøkte å argumentere for var inklinasjonen jeg hadde tidligere i tråden til å utelate ren og skjær overlevelse fra ligningen hva angår well-being. Det handlet mer om hvorfor jeg ikke synes det er så interessant å snakke om akkurat dette. Som jeg skrev er det gitt at overlevelse ligger til bunn. Den må det for å kunne snakke om noe som helst av hva slags tilstander som er tilgjengelig for oss.

Du må gjerne mene at overlevelse er det som ultimativt sett gir oss denne higenen etter well-being, men i all den tid vi kan være dypt ulykkelige, leve under konstante dårlige forhold og fra et evolusjonsmessig ståsted fremdeles være ekstremt suksessfulle med tanke på overlevelse og reproduksjon, så er det jo så mye mer. Vi er kanskje uenige på følgende måte: Du mener at well-being egentlig handler om overlevelse (?), jeg mener det handler om mer. Evolusjon har ikke utstyrt oss "out of the box" med vår well-being i tankene. Vi trenger ikke å trives for å overleve. Vi er ikke avhengig av det. Har jeg misforstått deg, eller kommer jeg stadig ikke frem?

Okei, her er det kanskje klarere hvor vi enten snakker forbi hverandre eller er uenige. Du sier at organismen likevel vil søke å optimere tilstanden sin. Greit. Men hvilken tilstand er det den søker å optimalisere seg mot? Det er her jeg mener at fra et rent evolusjonsmessig perspektiv så er well-being slik jeg forstår begrepet underordnet. Det er ikke det organismen fra evolusjonens side nødvendigvis bryr seg om å optimalisere. Poenget er overlevelse og reproduksjon. Vi dør ikke nødvendigvis av å være dypt ulykkelig, og en kan saktens tenke seg, kanskje demonstrativt vise, at folk i tidligere tider hadde det ganske mye jævligere enn oss i vår tidsalder. Allikevel fortsatte de helt fint. Hvis man skal stole på spørreundersøkelser og annen måling av folks trivsel kan man nesten si at større grad av well-being ser ut til å virke kontraproduktivt for reproduksjon, fordi vi i de delene av verden som scorer høyt på relevante mål har lavere fødselsrate.


Og det er i grunn akkurat dette jeg mener. Når jeg ignorerer ren, pur og skjær overlevelse og reproduksjon i spørsmål om hva som bringer mennesket nærmere well-being, eller vekk fra det vonde og mot det gode, så er det fordi omtrent ikke noe av vår adferd har dette som proksimal motivasjon. Ikke bare har det ikke dette som proksimal motivasjon, men det er, i hvert fall foreløpig, ekstremt vanskelig å avbilde rene evolusjonære prinsipper over i vår vanvittig komplekse adferd. Igjen, vi trenger ikke være lykkelige, mikkemus, tilfredse, føle velvære eller befinne oss i en global og mer vedvarende tilstand av well-being for å lykkes fra biologiens side. Motsatt trenger vi overhodet ikke reprodusere oss for å ha det bra heller.

Fordi vi kan ha det bra på tross av overlevelse og reproduksjon, og fordi vi kan ha det dårlig mens vi overlever og reproduserer oss, så mener jeg stadig at dette er underordnet. At alle våre opplevelser er betinget av biologien vår som evolusjon har produsert med "tanke" på overlevelse og reproduksjon endrer ikke dette faktum. Det er ikke engang klart i biologien hvorfor bevissthet trengs!

Nei.


Dette er jeg med på. Men samtidig så kunne ikke evolusjon forutse klokheten eller nødvendigheten av å skape stabile demokratier, mitigere klimaforandringer, redde andre arter fra utryddelse, stoppe spredningen av atomvåpen, eller å gjøre så mye annet som er viktig i dag for vår trivsel. Som jeg prøvde å si tidligere: Mye av det som konstituere well-being unnslipper enhver snever Darwinistisk kalkulus. Med det mener jeg at det unnslipper enhver forklaring som kun baserer seg på biologiske prinsipper som overlevelse og reproduksjon. Så en vitenskapelig redegjørelse av menneskelige verdier - dvs. en som plasserer dem rett i nettet av påvirkninger som linker forhold i verden til forhold i den menneskelig hjerne - er ikke kun en evolusjonær redegjørelse. En evolusjonær redegjørelse er kanskje mulig i prinsippet, men det funker ikke godt nok. Det virker også altfor reduksjonistisk.

Til slutt, vi må gjerne si at alt dette komplekse føleriet og ønsket vårt om well-being handler om homeostase, overlevelse og reproduksjon, allostase eller hva nå enn. Det gjør det nok på en for oss nokså uforståelig måte, fordi evolusjon tross alt gjennom naturlig seleksjon og milliarder av år har spyttet ut alt dette her. Men det sier ikke så mye. Det forteller ikke meg hva som egentlig gjør at menneskeheten trives og blomstrer, det forteller ikke meg hvordan å undersøke dette, det forteller ikke meg hvordan å konstruere samfunnet for å maksimere well-being og det forteller ikke meg noe om gode og dårlige strategier for å bli mikkemus. For å gjøre dette mer håndgripelig må vi også abstrahere opp fra dette og inn i andre domener (psykologi, økonomi, sosiologi, antropologi, politikk, nevrofsyiologiens korrelasjon med rapportert opplevelse etc), fordi omtrent "ingen adferd har overlevelse og reproduksjon som proksimal motivasjon".

Edit: Nuvel, det kan hende jeg misforstår deg og vrøvler over hodet ditt. Det er faktisk stor fare for det, fordi jeg ble litt overrasket når du ble usikker på hva jeg egentlig argumenterte mot/for. Beklager på forhånd hvis jeg gjør det igjen her