I de første to avsnittene dine er jeg usikker på hva du argumenterer for. Det er mulig vi er skinnuenige, jeg er sikker på at du er enig i at alle de egenskapene og mekanismene vi har er et resultat av evolusjon, og vi vet begge hvordan den fungerer. Jeg skal kommentere det jeg oppfatter som innvendingene dine mot innlegget mitt.
Sitat av
Sky
Men det er også slik at et menneske fint kan holde seg selv i live under helt forferdelige forhold.
Jeg skjønner ikke helt hva det skal bevise. Vinduet for hva som er forenlig med liv og reproduksjon er selvsagt stort, i alle fall hva noen av faktorene angår. Organismen vil likevel søke å optimere tilstanden sin, og bruker emosjonenes/affektenes valens og intensitet for å orientere seg mot det.
Som Pinker sier, hvis vår subjektive well-being skulle være i fullstendig overensstemmelse med hva evolusjonen dikterer, så ville kanskje ikke jeg hatt noe høyere kall enn å gjøre daglige bidrag til min lokale spermbank.
Nei, dette blir for snevert. Omtrent ingen adferd har overlevelse og reproduksjon som proksimal motivasjon. Du spiser ikke for å unngå å sulte ihjel heller, men det er jo det som er den ultimate grunnen til at du synes kalorier er digg. Det emosjonelle signalystemet ditt (når det funker) leder deg i retning av homeostatisk/allostatisk balanse, og det er den tilstanden som optimerer muligheten til overlevelse, trivsel (i biologisk forstand) og reproduksjon. Men følelsene dine
vet selvsagt ikke at det er den ultimate grunnen til at de er der, så de styrer etter hva de er programmert til og har lært at er godt/ønsket og vondt/uønsket. Vi har allerede sett på hvordan det styringssystemet kan slå feil ut.
Sinnene våre er ikke bare i overensstemmelse med evolusjonær logikk. Vi har riktignok arvet mye lengsel og oppførsel fra våre fjerne forfedre som sikkert hjalp disse mye, men mye av vårt indre liv er ikke helt kompatibelt med å finne well-being i vår verden nå.
Hm. Tenker du at folk i mindre grad oppnår well-being i vårt samfunn enn tidligere? Jeg synes umiddelbart at det høres litt romantiserende ut, men kan godt være med på at omgivelsene på noen områder har endret seg raskere enn termostatene våre greier å tilpasse seg. Men så er det det igjen, at vårt emosjonelle system ikke opererer i et vakuum med et fiksert homeostatisk mål, de opererer nettopp i en tilværelse i endring, med bevegelige mål, og inne i en tenkende hjerne som også tolker emosjonene inn i sammenhenger, husker seg selv i fortid og projisere seg inn i fremtid, empatiserer med andre, og på den måten påvirker den opplevde følelsesen av det hele.
Så, jeg er ikke uenig med deg, men ren overlevelse blir litt praktisk uinteressant for min del.
Hvorvidt det er interessant er vel en smakssak, den evolusjonære inngangen til å forstå opplevelse og bevissthet er iallefall den mest interessante jeg personlig har funnet til nå. Poenget med å ta det opp her var ikke å nitpicke eller avspore, men for å forklare at søken etter "lykke"/homeostase/well-being/ønsket opplevelsestilstand predikerer adferd, i den grad noen modell gjør det.
Well-being, lykke, tilfredshet, velvære, mikkemustilstand - alt dette er fullstendig begrenset av vår nåværende og fremtidig biologi, men kan ikke direkte bli fullstendig redusert til instinktive drifter og evolusjonære nødvendigheter.
Ultimat - jo, jeg tror det. Ad x antall proksimale omveier.
Jeg likte det du skriver her. Takk. Flott utdypning om hvordan søken etter mikkemustilstanden kan bli maladaptivt. Dette spiller godt inn i det jeg skriver om at man kan ta feil om hva som konstituerer well-being, og at vi gjennom forskning og empiri kan forstå mekanismer som ligger til grunn og også peile ut bedre strategier.
Jepp, selv om det ikke nødvendigvis hjelper å peile ut nye strategier. Hjernen må få erfaringer som overskriver de lærte emosjonelle responsene med andre. Man kan heldigvis bevisst sette seg i situasjoner der man får disse erfaringene. Men det er dessverre ikke så enkelt som at så lenge man vet riktig vei så går man dit, så lenge det emosjonelle signalsystemet ikke er kalibrert etter de omstendighetene du lever i.
Uansett, slik myoxo formulerte denne modellen så har den ikke prediksjonskraft.
Det er fordi myoxo misforsto hva jeg mente, eller i beste fall overforenklet det enormt.
Men det er fordi den er formulert litt uheldig og resulterer i Hva vil et gitt menneske gjøre i situasjon X, Y og Z? Jo, det som gjør det lykkelig. For det første kan dette gitte menneske ta feil på nærmest vilkårlig mange måter, og man har helt kunstig redusert modellen til en enkelt variabel. Vi kommer ikke noe vei med det i hverken å forstå hva well-being består i, ei heller å kunne predikere oppførsel eller egentlig forstå oppførsel i noen særlig grad.
Hva vil et gitt menneske gjøre i situasjon, X, Y, Z? Det som det emosjonelle systemet til dette mennesket, virkende sammen med menneskets hukommelse, fremtidsprojiseringer, forståelse av kontekst osv osv osv, ender opp med å vurdere at gir den ønskeligste opplevelsen. Well-being. Det er jo det det handler om. Hva enn kognisjonen din kommer opp med, om det så gjelder livet, så
betyr det ikke noe før du føler det.