Vi snakket litt forbi hverandre. Jeg fyrte av fra hofta i en litt annen retning. La meg forklare. Selv om vi litt løst sier at en underliggende og grunnleggende motivasjon for alle våre handlinger (greit, utenom ren overlevelse og automatiske motoriske handlinger og sånne ting) er et ønske om en eller en form for lykke, gjerne forstått litt bredt i form av denne well-being saken min, så kan vi stadig predikere hva som kan få oss selv og andre nærmere dette. I hvert fall i prinsippet. I all den tid en slik well-being er avhengig av hjernens funksjon og våre fysiske omgivelser forøvrig, så må det finnes bedre og dårligere veier å gå. Det mener jeg er helt ukontroversielt. Vi gjør noe av det samme med det litt dårlig definerte begrepet "fysisk helse". Det er ikke så klart nøyaktig hva dette er, og forståelsen endrer seg over tid med medisinsk forskning og nyvinninger, men det er mye klarere hva god fysisk helse ikke er. Litt sånn ønsker jeg at vi må begynne å forstå hvordan vi trives, utfoldes og beveger oss gjennom livet.

Om man skal bruke en slik modell på å predikere hva folk kommer til å gjøre derimot, så mister den all kraft av nøyaktig samme grunn du trekker frem. Så nei, jeg foreslår ikke dette som en forklaringsmodell som søker å predikere folks oppførsel. Også fordi, i lys av det over, jeg tror man kan ta veldig feil om hva som bringer en mer well-being, lykke, mikkemus eller whatever vi kaller det. Samme faen, men begrepet må samtidig fange opp hva vi mer eller mindre intuitivt forstår som å ha det bra kontra å ikke ha det bra. Denne distinksjon tør jeg si er fullstendig åpenbar for de fleste normalt oppegående mennesker, subjektivt sett.

Helt enig. Men det er viktig å presisere her at jeg mener, som du sier, at mange fordeler seg i en rimelig god samling av temmelig like tilstander, men kanskje enda viktigere at denne fordelingen samler seg basert på noenlunde samme grunner. Og at man kan ta feil. Grundig feil, om hvordan å oppnå denne whatever tilstanden vi snakker om. Jeg tror for eksempel Taliban har misforstått litt når de kaster syre i ansiktet på unge jenter som vil ta utdanning. Suppler gjerne med egne eksempler mens du leser, det er nemlig nok av dem. Eller man kan som jeg nevnte tidligere rett og slett være utilregnelig i denne sammenheng.

Absolutt! Akkurat som folk er å oppfatte som instrumentelt rasjonelle hvis de bidrar til å flytte mennesket mot bedre fysisk helse, selv om mange åpenbart heller ender opp med å flytte seg vekk fra dette. Men de tar feil. Det tør vi å innrømme her, og det samme må vi tørre å innrømme forsiktig når det gjelder denne andre attråverdige tilstanden.

Jada. Dette er åpenbart, men sier ikke noe mer enn at det er mulig å ta feil fordi man syk. Ikke spesielt kontroversielt i psykologi dette her, hvor slik oppførsel er velkjent. Og ja, vi kan godt kalle disse menneskene ulykkelige. For det er de. Det er også helt greit! Ingen snakker om å tvinge noen til å bli lykkelige, og med en klinisk og alvorlig deprimert person så kan det være vanskelig å få dem til å forstå egen tilstand. Men en tilstand er det likefullt, betinget av nevrofysiologi og alskens andre faktorer, med konsekvenser for personens liv og sannsynligvis også andres liv. Og som du selv var inne på så finnes det bedre og dårligere veier å navigere seg ut av det.

Edit: Altså, jeg kommer litt hardt og ut sier at man kan ta feil om hvordan å leve et godt liv osv. Det er viktig å presisere før noen putter ord i munnen min at jeg ikke advokerer noe tankepoliti, kontroll eller annet i denne sammenheng, og at det kan være store og små individuelle variasjoner, gruppevariasjoner, geografiske variasjoner og kulturelle variasjoner i hva som konstituerer et godt liv, eller well-being. Poenget mitt er mer at det for ofte sniker seg inn en slags relativisme når man snakker om det her, og det tror jeg er galt og kontraproduktivt for å forstå hva som får mennesket til å blomstre litt mer generelt. Noen ting må man tørre å si at er feil eller misforstått, basert på fornuft, empiri og logikk.