Nei.
Og det er ganske lett å vise: Sett at du fikk tilbud om å bli koblet til en matrix-aktig verden der resten av livet ditt hadde blitt levd i pur ekstase. Simuleringa hadde vært slik at alle dine drømmer hadde gått i oppfyllelse og du hadde levd i en permanent cadyflip i tusende potens. Hadde du takket ja til tibudet? Noen hadde sikkert det. For min egen del hadde jeg funnet frem hagla.


Så kan vi alltids redefinerre "lykke" til ett eller annet abstrakt som "det som innfrir dine preferanser", men nå har vi bare flyttet problemet: Hva er mine preferanser? Det blir fort entet intetsigende eller sirkulært. Og hva skal man liksom kalle en som heller vil ha sorte skyer, håpløshet og undergang hvis det er sannhetens pris?