MDMA får kroppen til å skille ut serotonin, som ligger lagret. Serotoninen binder seg til reseptorene dine, og effekten oppleves deretter av deg som eufori blandt annet.

De fleste andre stoffer binder seg til reseptorer som direkte medfører en effekt. Hvis du ser for deg at sluken i vasken er hjernen din som tar imot rus så er de fleste rusmidler som varmtvannet ditt; jo lenger du har på (jo mer dop du kjører i deg), jo mer effekt akkumuleres - dog det etterhvert blir litt etter litt mindre ruseffekt. Drikker du 100 øl så dør du, f.eks.

MDMA derimot blir litt som at du tar en bøtte fra en annen vask og heller over. Enda du kjører bøtten på høykant så vil du ikke få mer rus før du faktisk fyller den opp igjen, noe som gjør at veldig mange tror de er verdens tøffeste fordi dem har overlevd abnorme mengder MDMA. Effekten blir til slutt umulig å forsterke - det er tomt.

Hvorfor MDMA er i en særstilling vet jeg ikke helt, de fleste stoffer går vel via andre ledd før rusen oppleves et eller annet sted langt oppi hjernebarken. Enda all ruseffekt avtar så er det ingen som har en så definitiv "nå er det tomt" respons som MDMA.

Har personlig gitt helt opp alt som har med reseptorer, neurotransmittere og andre egentlig sinnsykt komplekse mikrobiologiske aspekter av rus. Simplifiseringene blir så grove og mekanismene er i alt så komplekse at det ikke er mulig å derivere noen praktisk brukbar kunnskap ut av det hele.