Jobber på elektrobutikk på senter med greit besøkstall.

Forrige lørdag, rundt 2 tiden, da det er mest kunder. (Vinmonopolet stenger 1500) så ringte telefonen i butikken, jeg går til kassa og svarer.

Kundens åpningsspørsmål : hei, har dere internett?

Jeg: Ja, såklart har vi det.

Kunde: det var bra, jeg har bare kjørt sementbil i hele mitt liv, *osv osv*, men har aldri trykt på en internettknapp.

Jeg: Prøv og ring dette nummeret: ******* og hør om dem kan hjelpe deg.

Samtalen fortsetter litt frem og tilbake om hans historie som sementbil sjåfør, hans firmaer og litt tilbake på hvordan han skal få internett til huset sitt.

Etter hvert sporer samtalen heelt ut, kunde har tatt helt over og virker som han koser seg skikkelig med å fortelle meg om livshistorien sin. Samtidig bygger køen seg opp rundt kasseområdet men går helt ok da 1/2 kasser er betjent.

Jeg er litt interessert i det kunden forteller men faller av etterhvert, blir til slutt svar som "Mhm", "ahhh" "ok".

Jeg prøver å runde av samtalen flere ganger å vurderer og avslutte den skikkelig. Etter rundt 10 minutter så runder kunden historien av og trekker et dypt pust, og sier følgende " MEN, hva var det EGENTLIG vi snakket om, Lasse?

Da holdt jeg på å bryte sammen, LASSE (??) Tok røret litt bort fra munnen, fniste litt for meg selv før jeg tok røret til øret igjen.

Kunde: Nei, Lasse sier jeg. Det er barnebarnet mitt det.


En gammel mann på 70 år som mimret så godt tilbake i livet sitt. Må bare "elske" slike situasjoner.

Hele settingen, historien å øyeblikket der jeg var gjorde at det hele ble komi-morsomt i det han sa den setningen.

Senere viste det seg at denne mannen har drevet stort innenfor sementbransjen ifylket, og handlet mange trailere av min morfar.

Morsomt.