Hadde samme greia før. Eksistensiell frykt for at alt bare slutter og blir borte når man dauer. Det preget hverdagen min ekstremt med heftige panikkanfall og konstant angst og lignende i mange år og det er noe av det jævligste jeg har gått gjennom. Ble i tillegg ekstremt hypokonder under perioden, så ikke nok med at jeg var redd for døden men jeg trodde hele tiden at jeg plutselig skulle daue av hjerneslag eller blodpropp eller lignende.

Hvordan jeg kom over det? Det tok sin tid. Jeg begynte å gå til psykolog, og selv om jeg ikke følte at det hjalp så gikk det plutselig over. Det hjelper også svært å faktisk være åpen om det til dine nære. Går du og holder problemene inne i deg så blir det å bli så ekstremt mye verre at du ikke har peiling.

Jeg har dog rett og slett bare lært meg å akseptere at det ikke er noe mer etter døden, og ikke vet jeg hvordan men det er ikke noe som plager meg lengre. Jeg ønsker deg ihvertfall lykke til, og jeg har sterk tro på at psykolog kan hjelpe deg.