Jeg kjøpte i utgangspunktet en billig les Paul av merket epiphone når jeg først startet med gitar. Den gikk i stykker, og når jeg byttet gitar så ble det en ESP Eclipse på meg. Naturligvis gikk prisklassen fra 5000 til 20 000kr, men jeg ser på det i dag som en nesten ubetydelig investering ut i fra hvor mye glede jeg har fått ut av den. Så hvis du har muligheten til å kjøpe kvalitet, gjør det fra starten av.

Hvis du mot all formodning ikke er sikker på om gitar er noe du skal fortsette med så burde du heller bare stå over å kjøpeen billig gitar. Jeg tenker ikke så mye på lyden av treverket og hvordan gitaren høres ut, men kvalitetsgitarer pleier å være i en helt annen dimensjon når det kommer til spillbarhet. Alle har antageligvis startet med noe fender squire skvip, så du er ikke alene om du faktisk går for noe billig, men tro du meg, det er en lang og frustrerende vei for fingrene dine.

Til metal så er nok ESP Eclipse helt perfekt. Eclipse ser ut som et råskinn av en les Paul. Gibson er absolutt ikke feil det heller. Mange store musikere lener seg mot ibanez, og de virker som noen flotte gitarer. Jeg er heller ibanez enn fender, noen elsker fender lyden, men andre synes det bare høres gammelt ut.

Forsterker og kabinettverden finnes det ikke noen fasit på. Men det finnes amp moduleringer som f.eks line 6 pod, eller amp programvare, som guitar rig. Likheten med begge er at dem forsøker å emulere originale forsterkere, noe som kan gi en pekepinn på hva du kanskje ønsker å gå til innkjøp av. De kan også, med mye tweaking, høres helt fantastisk ut.

Forsterkeremulering vil aldri gjenskape den unike følelsen av rørforsterkere som dundrer i brystet ditt med varm, tykk og en punchy lyd. Men man slipper besøk av onkel polihykleri og naboklager.