Jeg pleide å sniffe da jeg var 12-13 år. Gjorde det ganske mye i kanskje et års tid. Trakk meg tilbake i skogen alene og satt der og sniffet. Prøvde stort sett alt jeg fant i garasjen som hadde dødningshode på flasken, og fant ut at forskjellige stoffer virket forskjellig. Fant etterhvert noen favoritter.

Følelsen var bare annerledes.. jeg satt i skogen, lente meg tilbake så jeg lå på ryggen på fjellet, og opplevde at jeg "forsvant". Så på trærne og himmelen, euforisk følelse og bare ingenting. Fred. Så kunne jeg skvette til fordi jeg trodde jeg hørte moren min rope på meg eller jeg fikk en hallusinasjon, og jeg kunne sprette opp og være forvirret i noen øyeblikk før jeg skjønte at det ikke var virkelig. Da føltes det gjerne som om jeg hadde vært borte lenge, men vanligvis var det bare snakk om sekunder eller minutter. Så var det ny påfyll og starte på nytt.

Det var annerledes å gjøre det sammen med noen, det likte jeg ikke like godt for da klarte jeg ikke å drømme meg bort på samme måten.

Glad jeg sluttet med det. Har ingen varige skader som jeg vet om ihvertfall, men det kan jo tenkes at jeg hadde vært enda mer genial om jeg hadde droppet sniffinga litt tidligere.

I ettertid har det gått opp for meg hvilken risiko jeg tok i og med at jeg prøvde å inhalere alt det giftigste jeg fant. Jeg hadde sannsynligvis flaks som ikke kom over noe som drepte meg på stedet.