Jeg har litt erfaring å dele fra i natt/går kveld, og en slags triprapport som jeg tror kan være grei å lese.

Hvem? Meg, en kompis (Trommis) og hun jeg bor med.
Hvor? Leiligheten min.

Som jeg skrev om litt tidligere på en candyfliptråd hadde jeg fått en ganske svak batch med syre, hvor jeg såvidt kjente noenting på 3 tabs, og jeg fikk høre at de var målt til ca 30 ug pr tab. Jeg hadde 18 stk igjen, så jeg tenkte å dele det med Trommis, som ikke hadde tatt syre før, for å ha en fet kveld.
9 tabs er ganske heftige greier fant jeg ut, men jeg begynner å få ganske god kontroll så for min del var det bare chill. Trommis derimot hadde ikke helt kontroll, og det tror jeg nok jeg kan ta like mye skylda for som han kan, jeg som gav han greiene.
Det startet med at vi satt og loka, ganske vanlig oppbygning, lite visuals på vei opp for min del bare, men ganske god mindfuck. Når ting begynte å ta av for min del, og jeg tenkte at det var på tide å sette på noe virkelig heftig musikk å bare la showet starte, så så jeg at Trommis begynte å gå inn i seg selv; han la seg på sofaen, pratet mindre og mindre, unngikk blikkontakt og etterhvert ble litt rastløs. Han kjempet rett og slett mot trippen, og på 9 tabs, det er faen ikke enkelt ass. Ihvertfall ikke første gangen.
Så, litt plutselig klar over hva det var jeg kanskje hadde satt i gang, satte jeg meg på huk foran sofaen og prøvde å si til han at jeg så hvordan han hadde det, at jeg hadde vært der selv, og at vi godt kunne prate om det.

Jeg fikk blikkontakt med han et øyeblikk, og jeg tror ikke han husker dette, men det var som å få støt! Eller et kne i ballene, eller verdens mest intense orgasme, og alt på en gang. Et helt vanvittig øyeblikk, som jeg definitivt legger i sekken med ting jeg har opplevd.

Etter dette øyeblikket, merket jeg at han prøvde å definere seg selv, og etablere hvilken rolle vi hadde i forhold til hverandre, hvilket forhold han kunne ha i forhold til hun jeg bor med, som på den tiden hadde gått og lagt seg. I tillegg prøvde han å identifisere mine intensjoner, hvem jeg var og hvorfor jeg prøvde meg på dama hans, hvorfor jeg fikk til ting bedre enn han, osv. osv. osv.
Ikke så godt å ha med å gjøre for å si det sånn.

Så kommer litt av rådet om man finner seg i en sånn situasjon:
Jeg må nesten fortelle litt om hva han drev med før jeg beskriver hvordan jeg reagerte.

Rastløshet er kjipt. På 9 lapper er det ganske mye kjipere. Han prøvde å fly på dør, han ville bort på Shell og kjøpe burger, han ville inn på rommet til hun jeg bor med, hvor han trodde en han kjenner var, han ville slå meg ned, han ville kvæle meg, han ville gi meg en klem, han ville ikke være en fyr som trenger en klem. Mildt sagt, en big ball of fun å ha med å gjøre, når han byttet mellom disse rollene 10.000.000.000 ganger i minuttet, og vi gikk opp samme løypa om og om igjen. Det var som å ha med et tverrt barn, en sur tenåring, en gangster på byen, og en gammal gris på pleiehjem, å gjøre. På en gang.
Ikke særlig kult å oppleve for han.

I den siste setningen der ligger greia jeg gjerne vil formidle: han hadde rodd seg inn i noen greier, jeg prøvde å hjelpe, med meget vekslende hell, og han responderte på en million ulike måter, hele tiden. Jeg hadde det egentlig ganske all right. Jeg gikk i rollen som mor på sett og vis, og hadde da ikke noe problem med å tolerere ting som at han spyttet brødsmuler på meg og veggen, at han hele tiden var på nippet til å slå til meg osv.
Jeg tenkte som så: jammen så får han gjøre det da, om han føler at det hjelper.

En ting jeg tror gjorde at han kom seg litt i land igjen var når han kledde på seg for tredvete gangen for å gå ut, og jeg ikke prøvde å stoppe han. Da snudde han i døra, for han forventet jo at jeg skulle prøve å holde han der. Og når han da snudde i døra, og sa med alt han kunne (utenom ord): Skal du ikke prøve å stoppe meg? Da hadde jeg anledningen til å forklare til han at: nei, jeg skal ikke stoppe deg om du vil ut, men om du først går ut, så kommer du ikke inn igjen, og der ute er det ikke særlig kult; ihvertfall ikke nå.
Den tror jeg sank litt inn, og han roet seg gradvis ned etterhvert, men det tok pokkers lang tid ass.

Om du vil ha noe å meditere/fundere på: hvordan får du noen som ikke vil, til å innse at de egentlig vil?

Etterhvert roet ting seg ned, og vi gikk en tur og chilla litt, men jeg merket at han hadde veldig problemer med å relatere seg til meg resten av kvelden, noe jeg skjønner ganske godt egentlig, fordi jeg har vært der så veldig selv. Jeg var for han en fyr som hadde alt, når han følte at han ikke hadde noe. Og når du går gjennom et såpass vidt spekter av emosjoner på en traumatiserende måte, så er sånne karakterer, som jeg da var for han, vanvittig fæle å ha med å gjøre, fordi du vil jo egentlig like dem, du vil jo egentlig være dem.

Et eksempel på en sånn karakter i mitt liv, og hvordan man skal fikse den karakteren i sitt liv:
Den første gangen jeg så filmen Amelie, så kunne jeg ikke fordra karakteren Amelie. Hvorfor? Fordi jeg var redd for å være "i feil ende" av den karakteren, bare enda en av disse fjesene som ikke klarer å engasjere henne. Hvordan fikset jeg det? Jeg så filmen på ny, men relaterte meg til Amelie i stedet. Jeg så filmen som Amelie på en måte. Da ble det jo en veldig fin film! Den teknikken prøvde jeg å formidle til Trommis, men det er ikke så lett å få folk til å innse.

Uansett, nå sitter jeg her og har det egentlig ikke så gæli, det ble mildt sagt en ganske annen opplevelse enn den trippen jeg hadde sett for meg, men så var det også ganske dårlig planlagt, det var en del ting vi burde ha pratet om på forhånd som kunne gjort meg til en mer tillitsverdig person for han når ting gikk dårlig, men man lærer så lenge man lever.
Håper det var relevant lesing, god påske