Jeg kan også beskrive min erfaring med heroin siden jeg ikke har noe annet å gjøre.

På det tidspunktet jeg først prøvde heroin, hadde jeg allerede holdt på meg stoffer som amfetamin, div. legemidler, kokain, mdma, ghb og alle de "vanlige" stoffene i en god stund. I den perioden av livet mitt var jeg ordentlig på snørra uten en tråd å holde meg fast i... det er hvert fall sånn jeg ser på det i ettertid.

Jeg ble begynte og feste og henge med et notorisk stort stukehue. Det var han som tilbydde meg heroin de første gangene.
Jeg begynte med å snorte den brune heroinen som vi kjøpte på plata. Det var deilig og beroligende, men ikke noe å hoppe ut av stolen for. Dagene gikk, og jeg fortsatte å bruke det sånn veldig periodevis, som regel etter noen harde amfetaminturer. Heroin fungerer ganske bra for å lande på.
Etter hvert tok dette sin naturlige gang for meg, og jeg endte opp etter en stund med å ta det i sprøyte. Jeg sier at det var sin naturlige gang, fordi kompisen min tok det gjennom sprøyta fra første gang jeg tok det med han, og han var alltid like gira på at jeg skulle gjøre det samme. Fyren var et manipulerende, helt ødelagt og forferdelig menneske uten sympati og medfølelse. Han har nå dødd av overdose, og når jeg tenker tilbake på den tiden jeg hadde sammen med han, har jeg kommet frem til at jeg tror han var en ekte psykopat. (Det med sprøyta ville nok tatt sin "naturlige gang" uansett siden jeg var langt ute på den tiden.) Jeg forsto ikke det helt på den tiden, fyren var jo morsom og alt det der, så. Uansett...

Vi fortsatte å bruke det, noen ganger kjøpte vi inn 0.2, andre 2 gram, det fortsatte til det var helt tomt. Noen ganger var det en dag, andre ganger var det kanskje 4-5-6 dager før vi tok en liten pause. Og bare for å spytte det inn her ble jeg aldri avhengig, så det er ikke en sånn historie. Mer en rusrapport.

I begynnelsen tok jeg en ganske lav dose, og som jeg sa tidligere, gjorde ikke det det store for meg. Nå hadde jeg økt dosen og rusen var nesten helt annerledes. Det var deilig som faen! Jeg lå helt nederst i bunn av sofaen, jeg hadde sunket ned føltes det som. Uansett hvordan jeg lå eller satt var det den deiligste posisjonen i hele verden. Alt var så beroligende og euforisk. Jeg var våken, men samtidig hadde jeg drømmer i våken tilstand. Jeg kunne ligge i sofaen med øynene igjen, samtidig som jeg var 100% sikker at jeg sto utenfor en gatekjøkken med noen venner å hang med dem. Noen ganger svarte jeg feks. "ja, jeg vet" helt ut av det blå, og kompisen min sier "hæ", så åpner jeg øya og får en stor reality check, nemlig at jeg ikke hadde beveget meg ut av huset og ned til gatekjøkkenet på mytisk vis

Man blir som regel ganske borte på heroin. Det er ikke som amfetamin eller cannabis hvor man hele tiden er bevisst på sin egen tilstand. På heroin flyter alt vekk fra deg og man lever 100% i rusen. Og man konsentrer seg et lite sekund og drar seg opp fra der man sitter kan man ha fine samtaler også, selv det for det meste er surr og misforståelser alt sammen, men det ler man av, så det er en fin opplevelse å være sosial på heroin også.

Av negative ting, bare ved selve rusen, er det en ganske kjedelig affære. Du gjør ikke stort av opplevelser og du opplever aldri noe utenom det vanlige, det som faktisk gjør livet spennende. Du sitter der i rusen din, det er deilig, men det er alt. Man går dypt inn i sin egen komfortsone, men man føler ingen ekte lykke. Det er på en måte en litt overfladisk rus, men det føles ikke helt sånn, fordi man er rusen bort fra sin egen bevissthet.

Det var alt jeg hadde å komme med gitt.