Litt langt svar kanskje, men.. Jeg skjønner TS sitt spørsmål, på en måte, fordi jeg selv følte meg midt mellom to verdener i flere år, og også på sett og vis følte at jeg burde velge. På den ene siden var det studentmiljøet, fagene, ambisjonene, på den andre siden var det rusen, festene, rusvennene. Jeg trivdes med begge og ville ikke velge bort noe, men studievennene som visste litt om meg bekymret seg og maste, og rusvennene småertet meg og syntes jeg var en "streber". Jeg følte meg utenfor og annerledes begge steder og var egentlig ganske frustrert over det, samtidig som jeg ikke ville slippe noe av det.
En ting som forandret mye var faktisk at jeg fikk en studievenninne som var mye eldre. Hun var i slutten av 30-åra, hadde mann, barn, stasjonsvogn og hele greia, og det er mulig hun så at jeg levde litt hardt, for hun fortalte meg en gang at hun og mannen pleide å hive innpå noe speed og ta en skikkelig fest innimellom. Det syntes jeg var ganske spesielt men samtidig veldig fint. Jeg skjønte at det var mulig å leve godt "midt imellom". Så det har vel vært målet mitt siden (men jeg er langt fra perfekt, jeg har vinglet en del også).
Men jeg har oppdaget underveis:
1) Man kan ikke ruse seg på sentralstimulerende hver uke og holde stødig kurs i lengden.
2) Når man føler at hverdagen er grå og helgene er det som holder en oppe er det FARLIG! Det er sånn det føles når rusen har begynt å ødelegge deg.
3) Det er ikke sånn at det blir like bra eller bedre jo mer man bruker. Det er helt motsatt! Speed er aller, aller best når det brukes med måte.
Sitat av
Cheese
Hvis du må ruse deg for å ha den jobben og det livet du har, bør du heller tenke på å forandre hverdagen din.
Dette kan være riktig. Det blir som høna eller egget. Men et hvilket som helst hverdagsliv kan føles tungt og deprimerende når rusen har fått herje for mye med deg en stund. Så jeg er ikke nødvendigvis enig i at du må endre hverdagen, men kanskje man noen ganger må gi hverdagen en sjanse.
Hvis man f.eks. hopper over en natt eller to hver helg, sider det seg selv at hverdagen blir et helvete. Da skal man jobbe, fungere og samtidig prøve å ta igjen det tapte mht søvn, mat osv. Og etter en tid skjønner man ikke engang at problemet er helgene og ikke hverdagen. Da har helgene blitt lyspunktet, mens hverdagen er bare grå. Og det er skikkelig skummelt, det der. Jeg er så innmari glad for at jeg sluttet med det før jeg rakk å ødelegge alt.