Du trenger motivasjon for å kunne se for deg et mer eller mindre rusfritt ekstistens, resten av livet.

Det som redda meg var at jeg fikk hjelp til å se alle de tingene jeg hadde å tape på å fortsette misbruket:
I nåtiden: Familie, venner, musikk, gitar, trening, deilige turer i skogen etc.
I framtiden: Utdanning, jobb, kjæreste/kone, barn, barnebarn, samt alle andre opplevelser man går glipp av på grunn av rusproblemene.

Du har sikkert ditt å stri med du også. Skader, psykiske plager osv. er faktorer som gjør at man tenker: "Vettuhva, jeg har det tross alt mye bedre i denne tåkete, uverdige situasjonen. Jeg mister kanskje familie, venner og sjanse til god inntekt, men jeg slipper ihvertfall å gå rundt med sterke fysiske smerter/depresjon/angst etc." Dersom du har noen slike plager, er dette noe du kanskje bør jobbe med hos psykolog eller liknende. Mestringskurs kan hjelpe. Det gjelder å klare å innse at alt det livet har å by på, gjør det til en mye bedre eksistens enn det rusen kan gi deg.

Dette gjelder i størst grad tiden etter seponering av rusmidler/legemidler; altså resten av livet. Etter min mening er dette den hardeste delen. Eventuelle abstinenssymptomer ved nedtrapping er langt fra like ille.
Ofte er de negative forventningene til abstinensene værre enn realiteten.
Du klarer nok fint selve seponeringsfasen, dersom du får hjelp av profesjonelle (kanskje vallergan mot søvnproblemer) helsearbeidere.

Dersom psykologen din ikke klarer/vil søke om plass for deg, så bytter du psykolog, snakker med fastlegen din, snakker med NAV.. Hva som helst. Vis at du virkelig er motivert til å få et bedre liv. I værste fall lenker du deg fast i skrivebordet til din NAV-rådgiver, og sier at du ikke drar før de gir deg hjelp!

Lykke til mann,
Vargas