Hadde en småjævlig tur på lsd i sommer, begynte veldig bra - som andre lsd tripper jeg har vært på. Fant ut litt av hvert om meg selv (trodde jeg i hvertfall ) og jeg og venninna mi storkoste oss.. Begynte med at vi trodde vi var i jungelen, begge to og alt var veldig spesielt.. Men etterhvert gikk vi bort i gangen, hvor jeg har et stort speil som dekker en hel vegg. Det gir en slags romfølelse, og på tripp ble det jo selvfølgelig en hel verden inne i speilet, samtidig som jeg kunne se mitt eget speilbilde.. Jeg begynte å stirre meg selv inn i øynene, og forsvant helt ut av meg selv.. Eller var det inn? Utrolig vanskelig å beskrive, men jeg kunne se hele meg selv på en måte jeg aldri har sett før, og det var absolutt ikke positivt. Jeg så meg selv som liten oppleve situasjoner jeg ikke kan huske å opplevd, som var helt jævlige. Jeg kunne ikke komme ut av følelsen jeg var i, kunne ikke åpne munnen, kunne ikke bevege meg, kunne ikke slutte å stirre meg selv inn i øynene, og hadde hele tiden en følelse av å falle lenger og lenger inn i meg selv. Følte at jeg stirret igjennom meg selv, og husker jeg var livredd for at det ikke skulle være mer igjen å se gjennom, og fikk en følelse av at da kom jeg til å dø. Det var på en måte bare jeg og tankene mine, alt kom frem, og jeg hadde ingen kropp. Jeg visste ikke at jeg var et menneske, jeg bare var, og det var jævlig nok der og da.

Da jeg tilslutt kom ut av den følelsen, noe som føltes ut som mange dager, var helt uutholdelig, men som egentlig bare var et par minutter ,- var jeg tilbake "i jungelen".. I jungelen fant jeg plutselig ikke venninnen min, lette etter henne overalt, mens jeg hørte stemmen hennes rope "her er jeg" , hun var egentlig rett foran meg, jeg så bare rett forbi henne.. Var helt sikker på at jeg hadde mista henne for alltid, at jeg aldri kom til å se henne igjen, og alt det der.. Hadde helt panikk.

oog.. Når jeg endelig fant henne ved at hun tok tak i meg og holdt rundt meg gikk resten av turen bra, bortsett fra at jeg hele tiden var veldig engstelig for at noe skulle skje igjen, og tiden gikk alt for sakte (jeg hadde følelsen av å ALDRI komme ned). Det var ekkelt, før tenkte jeg ofte hvor digg det måtte ha vært å ha levd bekymringsløst et liv på dop hele tiden, den tanken er skjøvet langt vekk nå. Den var vel smålig naiv fra før av, men der fikk jeg den i hvertfall bekrefted utifra egne erfaringer også..

Sier det samme som schizoma, man må være i det riktige humøret, og man må ha vært i det i en stund. Happy sinn, yeah..
Psykedeliske stoffer er heftig, kanskje heftigere enn man tror..En god venn av meg trippa over og har vært ødelagt siden. Satt blant annet og så på veggen sin puste i en måned uten å komme ut. Man må vel være forsiktig, og vite ganske godt at man takler seg selv..