En ting er at livet er en lang rekke meningsløse bekymringer og utfordringer(dog en fantastisk reise). Dermed er jeg glad for at det på et tidspunkt vil bli helt fullstendig slutt, og at eventuelle bekymringer jeg måtte ha hatt rundt egen død vil være borte.

I tillegg ser jeg hovedsakelig på livet på et molekylært nivå. Jeg består av partikler, byggeklosser om du vil, som verken har vært eller kan være levende. Dette betyr at livet mitt på mange måter er en tilfeldighet som ikke eksisterer på et molekylært nivået, og når jeg dør vil atomene i kroppen min gå videre til nye oppgaver uten noen tanke for meg eller min eksistens.

Dette synes jeg er fint.