Jeg var opptatt av sosial status før, og jeg kan si dere at det var den mest deprimerende tiden av mitt liv.

Vi var en gjeng fra samme skole som vokste opp sammen, og innad i gruppa fungerte vi veldig greit. Men det var alltid et jag etter å være normal og å ikke skille seg ut.
Var viktig å bruke de rette klærne, den riktige musikken, og en måtte jo selvfølgelig være medlem av en idrett, ha en hobby og ha greie karakterer på skolen, men ikke for bra for da var du nerd.

Denne livsstilen føltes som et fengsel når alt dreide seg om å ha status og aksept ved å gjøre de riktige tingene og det førte til at jeg til slutt ikke orket mer.
Jeg begynte først med å høre på musikk jeg faktisk likte, sa det jeg tenkte og oppførte meg som jeg ville. Dette senket jo selvfølgelig den sosiale statusen til "vennene" mine, som tenkte mest på seg selv og hvordan de selv tok seg ut for å være i den sosiale sirkelen.
Enden på visa ble til slutt at jeg ble mer og mer distansert fra gruppen og sluttet å få invitasjoner til sosiale tilstelninger, bursdagsfester og lignende.

Etter noen år hvor jeg har følt meg liten og lite verdt har jeg kommet meg på bena og skjønt hva livet for min egen del virkelig handler om. Jeg gjør det jeg vil gjøre som gjør meg lykkelig. Gitt opp jaget etter sosial status da dette gjerne kommer av seg selv ved at du er ærlig mot deg selv om hva du vil i livet.
Jeg kan si jeg aldri hatt det så bra som nå. Jeg gir totalt beng i hvordan folk ser på meg, men jeg har kommet til det punktet der jeg vet at folk ser på meg som en kul fyr. Ikke på bakgrunn av hvordan jeg kler meg og hvilken jobb jeg har, men på grunn av hvordan jeg er, og det gjør meg utrolig lykkelig.

Det var faktisk en episode her for litt siden hvor jeg møtte en fra denne gamle gjengen, og etter å ha pratet med denne personen på bussen hjemover ville han ha meg med på en fest med gamlegjengen. Jeg dro dit, og det viste seg at ingen hadde kommet seg særlig videre. Det var fortsatt det samme gamle jaget om hvem som kan fortelle mest om seg selv for å imponere de andre, og jeg tror faktisk svært få av disse menneskene er lykkelige til tross for at de har en økonomi mange faktorer høyere en meg selv.

Jeg vet jeg ikke kan prate for alle, og det er nok helt sikkert mange som blir genuint lykkelige av å jakte på sosial status, men jeg vil anbefale at dere går i dere selv og prøver å finne ut lykken dere føler virkelig er ekte.