Sitat av
Needle
Status har alltid vært fryktelig viktig for meg. Jeg går alltid for høyest mulig status, både ubevist og bevist. Jeg er kanskje teit, men jeg liker å se ned på andre å tenke at jeg er bedre enn dem. Ikke på en vondsinnet måte, jeg er varm og kjærlig, men digger følelsen av å være den "beste," og mest suksessfulle.
Jeg har alltid følt presset til å prestere perfekt. Nederlag og tap er mitt verste mareritt. Opp gjennom skolegangen valgte jeg alltid det vanskeligste, og følte meg bedre enn andre på lavere nivåer.
Yrkesstatus er også viktig for meg. Når jeg valgte yrke siktet jeg for det som interesserte meg mest med høyest mulig status. Nå studerer jeg til å bli lege (Kirurg) og føler med jævlig tøff i trynet. Status var dog ikke det eneste, jeg har stor omsorg for andre mennesker, men statusen kan jeg digge.
Klær og stil har også vært viktig for meg. Alltid brukt mye tid på å ta meg bra ut.
Er det flere som har det som meg?
Er yrkesstatus viktig for deg?
Ser du ned på andre med lavere sosial status?
Bryr du deg overhodet om noe om dette?
Jeg har en hypotese om dette..., at
alt dette er delvis et produkt av tiden du lever i og landet og
spesielt stedet du bor i..
Oslo står det på nicket ditt. Prøver ikke å være fordomsfull, kanskje
positivt fordomsfull(hvis det går an å si det slik), men Oslo-delen av Norge "sliter" desverre med en stygg materialisme og en <høy-følelse>, som man nesten ikke bør kunne forvente å finne i et sosialdemokratisk land.
Forleden dag kjørte jeg bil i Oslo, og jeg og en slektning kom desverre langt inn i vestkanten, selv om målet var sentrum ut ifra tunnelen inn fra øst.
Menneskene du møter på gata og den generelle holdningen tyder på at Norge ikke lenger ER et egalitært land, men VIRKER egalitært pga sterk økonomi og haugevis av arbeidsplasser.
Jeg vil si at "bedre-følelsen" du sier du får ved å virke sterk og så masse smartere enn alle de andre 'semi-dumme', er falsk og kan eller vil slå tilbake på deg en eller annen gang.
Jeg hadde også en periode en følelse av at det var viktig <å være nivået over> de fleste andre, helst være 1337 - for da har man alle dører åpne karrieremessig og kan slå seg stolt på brystet, pluss dèt å slå seg til ro med at man "er best" !
Erfarte etterhvert at alle de andre mindre opptatt av status lettere kom seg igjennom mange vanskelige ting på en gang.
Mindre press, bedre ytelse!
Jeg synes ikke det er så bra hvis du føler deg selv i en nonstop kokainrus, og samtidig ønsker å være flink til å operere pasienter. Kolaen mente jeg jeg ikke bokstavelig, men du skjønner tegninga ^^ .
Kirurger bør og skal være ovenpå, generelt smarte, generelt dyktige, presise, inneha voldsomt mye kunnskap innenfor faget - men jeg personlig ville aldri ha operert meg av et oppblåst fjols.
Et par ting til; du vil finne et lite fåtall gode idrettsutøvere som er oppblåste fjols.
C. Ronaldo og Mourinho har sine grunner, men de selv har for lenge siden bevist hva de er gode for, - men dèt å ta en status-utdannelse og appåtil tro man er "god" av det blir ikke bra rett og slett.
Narsissisme kan i lengden aldri være bra.
Det er etter min mening viktig å ha kvalitet på ting, dertil "status" i mange forskjellige former - der man ikke tolerer søppel.
Dette har jeg ment lenge, og mener fremdeles.
Problemet er bare at i dagens Norge, spesielt dagens Oslo - så har "bedre enn-" -følelsen tatt overhånd enkelte steder og ødelegger menneskers moral og liv.
Lite kan vel være verre enn følelsen av å tape for en som er fattigere, lavere, osv.
Derfor bør folk jekke seg selv litt nedpå noen ganger. Ja, faktisk her kommer janteloven til sin rett.
Dette innlegget var ganske kritisk, men så syntes jeg heller ikke kombinasjonen "jeg er selvgod, men vil være god kirurg" var så veldig god
Sist endret av aeon_illuminate; 26. desember 2011 kl. 17:59.