Hvis det faktiskt er noen her som vil stemme ved valget, så har jeg lyst til å opplyse dere om et par ting, brukte hele natten til å studere og tenke på et par ting, la meg ikke til sengs før klokken var 5 på morgenen, og har vel studert, lest og skrevet denne teksten i Word i ca. 7-8 timer sammenhengende i full konsentrasjon. Det er på tide at man klargjør diverse fenomener som manifesterer seg i samfunnet, spesielt med tanke på tragedien som skjedde i Oslo og Utøya. Leser dere denne teksten så er jeg rimelig sikker på at dere vil få et nytt syn på samfunnet og hvordan ting henger sammen. Det gjelder alt fra narkotikadebatten til den minste detalj i invidets liv. Her er den hvertfall:

Jeg husker en hendelse jeg ble fortalt av min morfar fra da han var ung. Om en person som alle i nabolaget visste hvem var. Han var alkoholiker og han pleide ofte å kjøre bilen i fylla til butikken for å kjøpe mer etter å ha drukket det han hadde, men på veien fra huset hans og dit var det rundt halvveis en ganske krapp sving og denne klarte han som oftest aldri når han hadde drukket, så det endte i grøften. Det morsomme med historien er at når lensmannen kom, så sa han: ”Er det mulig, hver gang du drikker så havner du i denne grøften, du kan jo ikke kjøre når du har drukket så mye!”- Så hjalp han til med å taue opp bilen og ga klar beskjed: ”Nå tar du å kjører rett hjem og parkerer bilen! Nå begynner jeg å bli dritt lei av å hjelpe deg opp av denne grøften!”.

Dette var på 1940-tallet, og det er ikke den eneste historien av denne typen jeg er blitt fortalt, ikke bare av min morfar, men også andre eldre. Det var slik det var før i tiden. Selvsagt kom det nok ann på hvilken lensmann eller hvem person det måtte være da som nå du møtte på, men nok heller det enn på hvordan lovverket så ut, sett på alle historiene i et generelt perspektiv.

Folk led ikke av trygghetsnarkomani som de kaller det, unngåelsesadferd, en konstant uro for fremtiden i form av forutseende angst, de led ikke av et panikksyndrom som vi i dag gjør. Når dagens mennesker leser slike historier, så blir det naturligvis nesten uvirkelig, ufølsomt og bakstreversk, men alt her har en sammenheng som jeg skal beskrive på en så enkel og kort måte som mulig.

Det norske folket har nå et overdrevent behov for trygghet og kontroll over alle realistiske eller innbilte farer og gjør oss livsuføre og handlingslammede.

Både det nasjonale panikksyndromet og den påfølgende trygghetsnarkomanien er tilstander som har sitt utspring i vår nedarvede vilje til å, i en farlig verden, søke etter det trygge, et evolusjonsfenomen som har gått over styr. På individnivå kan det i dagens moderne samfunn sees som en overfunksjon av livsnødvendige strategier som tidligere har gjort at menneskene har overlevd som art.

Hovedpunktet er at det norske statsapparatet er sykt, og sykdommen eskalerer på alle nivåer da staten gjør medborgerne syke, som i sin tur reagerer likt panikkpasienter(hvertfall så langt jeg har forstått av symptomene på panikk eller av å rett og slett observere virkeligheten helt nøytralt og objektivt og dermed prøve å trekke logiske slutninger av det) og krever mer statlig sanksjonerte tiltak for å kjenne seg trygge, og slik er karusellen i gang. Det er en ond sirkel her også.

De fleste kjenner betydningen av disse begrepene: panikksyndrom består i regelmessige panikkanfall som følge av angsten for nye anfall samt en uro over anfallets betydning, videre ikke sjelden sterk redsel for å dø/eller miste kontrollen, som da leder til en betydelig atferdsendring hos rammede personer. Og det er nettopp i disse sentrale symptomene som det nasjonale panikksyndromet har sin største likhet med individet: staten er livredd for at innbyggere skal dø, for at samfunnet skal miste kontrollen og for å bli avhørt eller satt spørsmålstegn ved, eller for at selve statsapparatet skal dø(avskaffes). Konkret leder dette til total nasjonal handlingslammelse ved faktiske katastrofer, statlig fornektelse av vår dødelighet og overdreven omsorg for innbyggerne på bekostning av handlingsrom og frihet for den individuelle.

Panikksyndrom er også assosiert med agorafobi, dvs en redsel for å befinne seg på plasser som er vanskelige å fravike, noe som innebærer at pasienten unngår situasjoner og plasser som kan tenkes å utløse fobien. Fobien manifesterer seg på nasjonalt nivå blandt annet i form av unngåelsesadferd gjennom innføringen av forbud og statlig regulering og detaljstyring av innbyggernes liv. Og som for agorafobien på individnivå finnes en tydelig tendens til at atferden akselererer over tid, som vi nå tydeligere kan se av denne historien jeg innledningvis fortalte ved å sammenligne med nåtiden.

For en komplett diagnose på ”nasjonalt panikksyndom med agorafobi” kreves, utover unngåelsesadferden også at staten og dens innbyggere kjenner en konstant uro for fremtiden i form av forutseende angst, som naturligvis leder til alvorlige atferdsendringer i befolkningen som ikke bare forårsakes av den nasjonale panikken, men også bidrar til å opprettholde den.

Et samfunn som ikke tydeliggjør regler på noen annen måte enn gjennom å innføre forbud, har en innbygd redsel for å la innbyggerne vokse opp til selvstendige individer, og hvert statlig forbud har en tendens til å lede til ytterligere forbud som gjør at statens innbyggere til slutt lurer på hvordan tidligere generasjoner i det heletatt har kunnet overleve, og derfor synes jeg historien innledningsvis er humoristisk og dere muligens vil synes den er ufølsom. Men i dag gjør staten oss handlingslammede gjennom å verne oss i minste detalj, noe som minsker overlevelsesevnen. Og skulle noe inntreffe er det alltid noen andre som skal stå til ansvar, som vi nå har et tydelig eksempel på, men som smerter meg å si; f.eks ved tragedien i Oslo og på Uttøya. Fortsatt leter mediene og myndigheter etter noen å legge skylden på, tydeligst Politiet og PST’s innsats, istedenfor å la det bli med at det er gjerningsmannen som har skylden og ansvaret. Det er helt ekstremt å lese på VG på tiden om all kritikken rettet mot alle andre enn selve gjerningspersonen, mot alle andre som faktiskt var de eneste som i det minste prøvde å hjelpe.

Det hjelper heller ikke å si at hans handlinger er uforståelige kun fordi de var onde, enn å bare se at han for lengst har forklart årsakene til hvorfor han gjorde som han gjorde, om det henger på grep i virkeligheten eller ikke er helt irrelevant. Nå, ved hjelp av hva jeg har prøvd å forklare, så kan vi allerede komme samfunnet i forkjøpet og avsløre hva det vil foreta seg, nettopp å forby og regulere. F.eks kunstgjødsel for salg til privatpersoner som første og beste eksempel, og det vil garantert med all sikkerhet ikke bli det eneste som foretas og spør du hva som egentlig er problemet med dette, så har du ikke forstått noe av hva jeg vil forklare enda. Det er for å si det mildt ikke forbud av gjødselet i seg selv som er noe problem.

Jeg nevnte også begrepet ”trygghetsnarkomani” tidligere. Staten utvikler strategier for å unngå farligheter, men parallellt med det forekommer et misbruk av trygghet som kan sammenlignes med et beroligende benzodiasepinpreparat med toleranseutvikling og abstinensbesvær, akkuratt som ved diagnostisert narkomani med misbruk av beroligendefremkallende substanser. Den interessante konklusjonen er et behov av å stadig øke dosen trygghet, men til tross for denne økte tryggheten en økende følelse av utrygghet!

Det er enkelt å sammenligne med alle de landene der lovgivningen på området ikke engang kommer i nærheten av det norske. Fenomenet leder til at viktige funksjoner i alle sosiale sfærer, såvel for individ som på statlig nivå, overgis eller minskes på grunn av en redsel for å bli utrygg. Og det er nesten utenkelig å avskaffe lover som er stiftet med den uttalte intensjonen om å øke tryggheten, det ville jo blitt betraktet som veldig bakstreversk og ufølsomt. Lovene har også en tendens til å smitte landene seg i mellom også. ”Har Sverige en slik lov, ja da må vi i det trygge Norge ha det også, vi kan ikke være verre, vi bryr oss virkelig om våre medborgere!” Osv.. F.eks er det allerede i år en ny lov om at det ikke lengre skal være seks måneder man blir nødt til å levere urinprøver ved helsesaker og førerkort, men ett år.

Det er helt urimelig og det fører uansett ikke noe med seg, det forhindrer ingenting i det store og hele og tvert om et det enda et eksempel på hva jeg prøver å forklare.

Med tanke på hva jeg har forklart er også vår tankegang på vei til å ramme de landene som fra før er vandt til å klare seg selv. Ingen sitter å venter på statlig inngripen ved diverse katastrofer og uhell. Utover en enorm oppfinnsomhet har jeg bemerket at felleskapet virker å gagnes av at saker ikke alltid fungerer som de skal, og folk har det faktiskt bra der. Passivitet er ødeleggende for individet. Den norske statens intensjoner må være gode, men effekten blir den motsatte og hele adferden er kontraproduktiv- den leder til en dysfunksjonell befolkning. For min del kan man se det i sammenheng med alt fra forbudet mot rusmidlene jeg har inntatt og at jeg er frivillig tvunget til å levere urinprøver. Det burde være en enkel sak nå å se at man kun skraper overflaten uten engang å ha vilje til å forstå hvor roten befinner seg. Altså tatt i betraktning hvordan ting i dag fungerer og årsakene jeg har gitt dere, så ville jeg sannsynligvis ha vært selvstendig nok før det gikk så langt som til et misbruk av rusmidler, men jeg unnskylder meg ved at jeg var et naivt barn slik vi alle har vært og at det som nevnt er en ond sirkel hvordan panikken og higen etter mer trygghet styrer i motsatt retning. F.eks ble ikke forbudene i USA mot narkotika(hvor resten av verden straks fulgte etter via krav fra FN på 1960-tallet) innført som følge av misbruk og påfølgende samfunnsproblemer, rettere sagt økte bruken av rusmidlene drastisk først etter at forbudet var innført. Det samme gjelder de økte negative konsekvensene av alkoholforbudet som en gang ble innført både i USA og Norge hvor man tydelig kan sammenligne før-etter.
Nå er det endelig på sin plass å bruke deres, eller det offentliges populære frase: ”Sånn er det bare”. Uavhengig om det er jeg eller andre som forklarer dette. Det er det som er fint med logikk og vitenskap og ikke subjektive, ’abstrakte’ tanker som kun kan passe inn i en flytende virkelighet/et postmoderne samfunn hvor man faktiskt kunne funnet på å stille spørsmålstegn ved om 1+1 egentlig er 2. Det er vel heller ikke kun den klassiske vitenskapen som forsøkes å brytes ned, men det er en annen sak.