Vil bare si her, selv om det er helt off topic, at jeg har vært personlig assistent for en døvblind kvinne i tjueårene i 2 år. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har møtt et vakrere, mer intelligent eller mer fantastisk menneske i mitt liv. Nå har denne kvinnen sterke høreapparat som gjør at en kan kommunisere gjennom språk, men fordi høreapparatet er så sterkt forsterkes alle lyder, inkludert bakgrunnsstøy, noe som gjør det vanskelig å konsentrere seg om spesifikke lyder. Hun har et syn utgjør ca. 2 % av vanlig syn, og har med linser på et en synsstyrke på -22. Hun er per definisjon døv og blind. Hun er den sterkeste jeg kjenner, der livet ikke bare er en kamp mot funksjonshemningene, men også mot diskriminering fra skolen, kommunen, staten og hele verden og dens fordommer. Jeg tror nesten at Maslow hadde plassert henne på toppen av selvaktualiseringspyramiden. Det er ikke sjelden at jeg blir helt satt ut når jeg er på jobb, for eksempel når jeg snubler i fortauskanten av ren latskap, se mens hun hopper lett oppå fortauet fordi hun har memorisert hele byen og dens utfordringer. En gang, når jeg skulle kjøre oss hjem etter en lang dag, var motorveien stengt på grunn av en bilulykke. Det var dårlig skiltet, og jeg var helt panisk fordi jeg trodde vi aldri kom til å komme oss hjem. Hun derimot, satt helt stille før hun gir fra seg et sukk og sier "Kristinaaaa, ta det med ro. Du kjenner deg snart igjen". Og jammen gjorde jeg det. Når jeg spurte henne hvordan hun visste hvor hun var når hun knapt ser ut frontruten, sa hun bare "Du tok jo til høyre, logisk tenkning heter det." Jeg vet med sikkerhet at hun kommer til å oppnå mye mer i livet enn jeg og "alle andre" funksjonsfriske. Slike mennesker, de gir deg faktisk perspektiv på livet.