Tripprapport – Kjærlighet Vs. Hat – 3 dager i datura frøenes verden.

Når: Noen uker tilbake, Ifølge Facebook.

Dose: Ca 150 frø av datura stranium

Warning!!! –
Denne trippen visste meg helvete mildt sagt, og jeg unner ingen verdens mennesker det.
Selv du som er verdens mester i alt, kan alt, har prøvd alt, og vil prøve alt, burde holde deg unna.
Jeg er en person som elsker nye ting, er nysgjerrig, men forsker alltid på alt jeg putter i meg, før jeg gjør det. (Nesten alltid). Tydeligvis hadde jeg ikke forsket gått nok, for 99 % av alle folk som putter dette i seg, fra råder andre og putte det i seg. Visstnok var jeg dum, atter en gang.
Jeg hadde før inntatt datura (3-4 år siden, husker ikke helt),
og det var da også mildt sagt jævelig, men ikke i nærheten sammenlignbart i forhold til denne gangen.
Ja, spør meg – Hvorfor i helvete valgte jeg å dytte i meg dette atter en gang.
Vel, denne gangen var det et forsøk på å forsvinne og bli spist, eller og komme ut av det, og virkelig forandre seg til det bedre/Verre.

Jeg husker ærlig talt ikke hvor jeg var da jeg inntok frøene, alt jeg husker er at jeg hadde hatt disse frøene i en liten glassbeholder i flere mnd’er. Ved flere annledninger kunne jeg blitt kvitt det ettersom jeg kjenner en person som er virkelig glad i farlige ting (Virker det som), ettersom han hele tiden spurte meg om å få kjøpe det, men – Penger ville jeg ikke engang ta imot for det.
Det har noe med at om en annen person skulle død som følge av at jeg solgte det til den personen, hadde gjort meg ufattelig trist, selv om en person selv er ansvarlig for sine handlinger.
Uansett, Hadde jeg gitt disse frøene til han, hadde han spist dem på rappen. (Han spiser gjerne alt av psykedeliske stoffer på rappen, uansett mengde, forksjellige ting og alt), det handler vel om å være mest fucka av alle for han? – Uansett, en dag må du krasje med veggen når du holder på sånn.
Det gjorde jeg, mildt sagt igjen.

Min kjærlighet til en jente, var det som trigget dumskapen i meg.
Jeg hadde nettopp gjort det slutt (Tydeligvis) – Fikk først vite dette i etterkant.
Og gikk da fra henne. Jeg husker ordene selvmord, og trodde virkelig hun hadde gjort det, etter jeg slengte igjen døra.

Jeg satt på t-banen, med alle tingene mine, hadde ikke noe sted og dra, for jeg hadde jo plutselig ikke noe sted og bo heller. Jeg visste bare at jeg skulle faen ikke sove ute på gata den natta, og var derfor forberedt.
Jeg gikk vel inn i en form for depresjon og anger, jeg kunne ikke lengre snu tilbake.
Jeg fikk ordene slengt i trynet om at om jeg dro skulle jeg aldri komme tilbake, og hun visstnok skulle være død i så fall. Vi hadde et sykt forhold til hverandre. Det er sikkert usunt spør du meg.

Jeg trua til meg en sigarett fra fyren ved t-banen, jeg var stressa som faen, og begynte og føle meg psykotisk, Vet ikke om jeg hadde inntatt frøene før dette, eller om det var rett etter.
Men når jeg tenker meg om, så må jeg ha gjort det.
Røyka den opp utrolig fort, også bare forsvant den. Jeg husker dette ekstremt godt, for jeg satt på t-banen stasjonen i flere halvtimer sikkert, for å finne en ny sigg?

Plutselig våkner jeg opp, jeg er plutselig ingen steder lengre, det er svart overalt rundt meg, den eneste beskrivelsen av dette jeg kan gi, er når man trykker hendene mot øyene virkelig hardt, for å så prøve å se, men alt man ser er “Kaos”.
Jeg husker tankene mine i disse minuttene, timene eller hva det var.
Hva har skjedd? Er jeg liksom død nå. Nei jeg drømmer vel bare.

Det var virkelig likt som når man drømmer. Å drømme i våken tilstand.

Jeg snakka i telefon nå, Med hvem visste jeg ikke, bare at det var en jente i andre enden. Jeg skjønte ingenting og jeg husker jeg gråt der og da, for det kunne umulig ha vært sånn at jeg kunne snakke med de døde. Hun hadde jo begått selvmord p.g.a jeg dro, Kunne det være henne?
Hun sa navnet mitt, det er alt jeg husker. Og at jeg måtte kjappe meg.

Hysterisk ble jeg, faen. Det er vel her helvetet egentlig åpna seg for meg.
Jeg hadde nå en kamp mot tiden, i full datura rus.
Kjappe meg hvor? Hvor er jeg egentlig, Og lever jeg, eller er dette bare en drøm.
Jeg satte meg på bussen, haha. Det var vel en komisk ting med det hele, Bussen hadde tallet 1991
og det er det årstallet jeg er født.
Jeg kjente meg faen ikke igjen på bussturen, det satt mennesker med avkappete lemmer.
Noen hadde bare et øye, andre hadde tre, og jeg husker veldig godt bussjåføren som hadde et ansikt som en flue. I tilleg var det lik jeg måtte hoppe over for å finne meg en sitteplass.
Det ble helt bakerst, lengst inn i hjørnet.

Psykose…?
Det var en del folk som skreik til meg på den bussturen, hva jeg gjorde har jeg virkelig ingen aning om, men ifølge meg selv, og hva jeg fortalte til en såkalt person, sprakk en dame opp hue da jeg slo til henne. Jeg håper virkelig ikke dette skjedde (Per dags dato)
Det kan ikke ha skjedd, men det var så virkelig der og da, at jeg ikke vet om det stemmer eller ikke.
Jeg hadde hvertfall blod på hendene da, og senere fikk jeg for meg at jeg ikke hadde det. Jeg var i en splitta verden, ikke visste jeg hvilken av de 2 som var virkelig.

Jeg var i sentrum, her var det ille.
Paranoiaen grep meg, jeg vet ikke hvor mye jeg løp, men jeg var tungpusten hele tia virka det som.
Jeg ville egentlig bare at “Det” skulle fange meg, og eventuelt drepe meg på den verst tenkelig måten. Det var en svart skygge skapning, Helt umulig å forklare nå, men hva jeg virkelig løp fra i etterkant, har jeg mer eller minnet funnet ut av. Jeg tror det var en “Kopi” av meg selv, I ondsinnet Version. Det kunne ikke ses, men bare føles, og et glimt av skyggen i ny og ne. Denne skapningen ble drept da jeg kom ut datura trippen. Jeg med de “Største” ballene, var plutselig ikke så tøff lengre. Uansett mer om det seinere.

Jeg ringte igjen, denne gangen var jeg sikker på det var jenta jeg elska over alt på jord jeg snakka med. Hvor er du, og booom, så var jeg plutselig redd igjen og ba hu komme hit.
“Nei svarte hun” og plutselig forsvant hele verdnen fra meg igjen.

Da jeg våkna, satt jeg med en røyk i kjeften, Inne på t-banen.
Ulver, slanger, edderkopper, og andre dyr jeg ikke kan sette navn på, var rundt meg, alle sammen “så” stygt på meg, Ikke med øynene, men med munnen.
De skulle nå spise meg, eller jeg dem.
Jeg hoppet på ulven og sloss for harde livet, den tok bitetak i nakken, og nå var jeg plutselig et eller annet sted.

Det var som jeg våkna fra et febermareritt, skikkelig tungpusten, svett, og klam, og litt i sjokktilstand.
Jeg begynte og gråte, og plutselig var jenta jeg elska aller mest der, hun holdt rundt meg.

Videre husker jeg ærlig talt ikke så mye mer, men fikk forklart i etterkant av turen min, at jeg faktisk hadde klart og rote meg rundt i byen, ringt fra en telefonkiosk, satt meg på banen i 20 min, for å så gå av på riktig stasjon etter noen mislykkede forsøk  også møt henne, hvor hun ga meg 3 blå valium og roe meg ned på, tatt meg hjem til en vennine, hvor de alle hadde tatt hånd om meg.
Det var bare engang hun virkelig ble redd, og det var da jeg så på henne med et ondt blikk, Jeg forstår ikke, for jeg husker virkelig ikke. Men hun sier at hun aldri har vært så redd før i hele sitt liv, og hun var nykter atm. Så jeg må virkelig ha sett på henne med satans øyne.

I tilleg fikk jeg en del utbrudd har jeg blitt fortalt, og måtte legge meg tidligere enn de andre, da hun tok meg med til sin tante.

Jeg skjønner det ikke. Hva skjedde, hva var virkelig, og hva er ikke virkelig.
Uansett, denne turen lærte meg en hel del.
Deriblant at jeg faen aldri skal røre datura igjen, og vise mye mer respekt for det som krever det.

Slutt å vær så eplekjekk!.

- Og for di som lurer, jeg og jenta fant sammen igjen under turen, vi har det bra, og det ga visstnok et pluss. Jeg fikk henne tilbake, men det var egoistisk gjort.