Jeg er enig i Noldus scenen. Er også enig i at dansescenen var klein, og dansen var fæl. Men av en eller annen grunn så rørte det meg veldig, at de to forsatt greide å more seg, og se noen smil oppe i alt det triste som hadde skjedd. Man satt liksom igjen litt rørt, men samtidig som man føle at man kan smile av det.

Det er det jeg mest er ute etter å høre litt om. En scene der noen f.eks. dør, men at det fortsatt på en måte er bra. Eller at det sønnen dør, så ser man f.eks. at faren tar selvmord for å kunne komme tilbake til sønnen. Man smiler ikke fordi det er morsomt, men man smiler fordi det er så "fint". Vet ikke, vanskelig å forklare.