Jeg tror jeg hadde en ganske lik opplevelse på min førstegangstrip, men det var bare under rusen, ikke etterpå. Etterpå var det bare fascinerende å tenke hvor annerledes hjernen din tenker og hvordan den kan overbevise deg om hvordan de sykeste teorier virker helt obvious. Om jeg hugser riktig så kom jeg fram til at jeg var tilstede i fem dimensjoner, som jeg kalte det, samtidig. Den første dimensjonen, som er den du lever i hverdagen, den dimensjonen du på en måte alltid er i, uten å tenke over det, det er den du bare lever liksom.

Dimensjonene mellom den første og den femte hugser jeg ikke hva gikk ut på, men den femte var den innerste dimensjonen. Dimensjonen som lå bak alt, bak tanker, sanser, følelser, sjel og alt det der. Jeg kunne på en måte se alt som skjedde, vite hva som kom til å skje, hvorfor det skjedde, se meningen med ALT som fantes, alt fra hvorfor en hermetikkboks er en hermetikkboks til hvorfor menneskene er som de er og ja, ALT. Tenk deg at den innerste dimensjonen, den femte dimensjonen, er som å være flue på veggen, der rommet veggen er i, er universet, samtidig som at du, fluen, er regissør til alt. Jeg kom frem til at verden, bare er "min". At vennene mine som jeg trippa med og alle personer og ting rundt meg bare var brikker i min verden. At alt som fantes og ikke fantes bare var en del av min visjon. At alt egentlig foregår i min hjerne, samtidig som at det ikke er en "hjerne", men noe større. Veldig vanskelig å forklare, men vet veldig godt selv hva jeg mener.

Jeg hugser forresten en dimensjon til. Det var at jeg fant ut at "alt" var ÈN. Flere verdener i samme verden på en måte (noe man egentlig kan si er riktig også..?) Tenk deg at hele universet er en klomp. Når du "zoomer" litt inn på den, så får du kanskje verdensrommet. Zoomer du videre får du et bilde av jorda. Om du ser virkelig nøye på et løvblad, så kunne du se at om du zoomet inn på den, var den helt egen verden der også. Det var på en måte en helt spesiell opplevelsen av viten om kjemikalier. At alt egentlig er det. Når du ser på en person, ser du en person. Men grunnen til det er at personen er oppbygd av forskjellige celler og småe greier som tilsammen gjør så du kan se personen.

Sopprusen går som kjent ofte veldig i bølger, og jeg tror egentlig disse dimensjonene bare var forskjellige nivå på hvor sterk rusen var. Det som er merkelig er jeg ofte var på flere nivåer, eller dimensjoner, samtidig. Jeg kunne på en måte tenke parallelt, ha opptil fire-fem forskjellige bevissthetstanker på en gang. Jeg kunne snakke normalt til min kompis om å for eksempel gå på kjøkkenet for å lage mat, samtidig som jeg var helt fucka og tenkte at "dette er ment to be, vi skal gå på kjøkkenet å lage mat nå, og jeg skjønner akkurat hvorfor vi skal det".

Det som etterhvert begynte å plage meg litt, når rusen var på sitt høydepunkt, var at jeg visste meningen med alt og alle, bare ikke meningen med selve universet. Det ble litt paradoksalt, fordi jeg visste på en måte meningen med universet, hvorfor det var til og alt det, men klarte aldri å finne ut meningen med HVORFOR universet var til. Altså hvorfor JEG var til, siden universet egentlig bare var min visjon.

Har ingen anelse på hvordan dere oppfatter det jeg nettopp formidlet, ganske vanskelig å prøve å se hvordan andre kan skjønne det jeg prøver å si, men håper dere skjønner noe. Bare spør. Det skal også sies at i ettertid av trippene så har det ikke vært noen andre følelser enn "pokkern så bra en kveld!" Det er som å være nyfødt i en voksen kropp i en helt ny verden som samtidig er litt kjent. Du kan jo å snakke, noe som vi er opplært til, og vet at et løvblad er et løvblad, men løvbladet er så mye mer (om du tenker at du kan zoome inn på det).