Interresant tråd som jeg må inrømme at jeg bare har skummet gjennom.

Min egen erfaring med psykiatri er å ha jobbet i diverse psykiatriske avdelinger. Jeg har altså ingen pasient-erfaring, men miljøterapeut erfaring. Jeg jobbet på en veldig fin ungdoms-psykiatrisk avdeling - der det ikke ble gitt medisiner, og det største problemet ofte var at pasientene ble alt for glad i avdelingen og ikke ønsket å reise.

Ellers har jeg jobbet i ca 5 måndeder på lukket avdeling. Jeg er utdannet sykepleier, men priser meg lykkelig for at jeg ikke ble satt til å gi noen tvangsmedisinering i tiden jeg jobbet der - da jeg utifra etiske perspektiv i enkelte tilfeller har vanskeligheter med å støtte opp om slikt.

Jeg ser at f.eks sterkt beroligende kan være nødvendig om en pasient er svært utagerende og har vært våken i ei uke samt knust rutene til alle bilene i nabolaget og vært utagerende ovenfor fremmede folk. I et slikt tilfelle har jeg ingen motforestillinger mot at tvang og medisinering til pasientens eget beste.

Det er i gråsone-tilfellene at jeg stiller meg mere skeptisk. Dem som ikke gjør en flue fortred, er drittlei av alle bivirkningene dem får av de anti-psykotikiske medisinene og ønsker alternativ behandling. Det var det ingen rom for på den lukkede posten jeg jobbet på. Er man psykotisk eller schisofren så er det medisiner som gjelder - og ønsker du ikke å ta dem - så blir du tvansmedisinert.

Noen leger synes å tro at psykiske lidelser i bunn og grunn og har en biologisk årsak. Bruker man denne modellen for å forstå psykiske lidelser, og lukker man i tillegg ørene for klaging over bivirkninger, så er det selvsagt logisk å tro at det medisinering må til. Og om pasienten ikke ønsker å ta medisiner så skriver man ut en tvangsparagraf til "pasientens eget beste". Antipsykotiske medisiner fungerer jo - det ser vi gang på gang. Og for enkelte pasienter er det sikkert knall. Men nå er det tvangs-medisineringen av harmløse tilfeller jeg stiller meg ambivalent til. En psykotisk epsisode kan fint gå over av seg selv - uten medisiner - gjennom f.eks stimuli-dempede omgivelser og balanserte mennesker rundt personen. Tar dog noe lengre tid enn hurtigvirkende medisiner.

Hvorfor er det ikke et alternativ til dem som ikke ønsker medikamentell behandling?

Det finnes mennesker som Arnhild Lauvven (forfatter av i morgen var jeg alltid en løve) som beviser at schisofreni er mulig å kurere (ikke bare symptomdempe som man gjør med anti-psykotika). Det som imidlertidig er vanskelig er at pasienten må ha sykdomsinnsikt samt være villig til å gå gjennom en smertefull prosess ved å konfrontere egne traumer. Det er slettes ikke alle som er på lukket avdeling som havner i denne kategori.

Leste nylig ei bok av Stanislav Grof psykologer som f.eks Stanislav Grof som har kurert schisofreni (og mange andre diagnoser) gjennom å holotropic breathing eller LSD assistert psykoterapi. Her mener han å kunne spore årsak til lidelser som f.eks schisofreni i å være sterke fødsel traumer, "bad womb experiences" eller til og med å gjennomoppleve traumer fra tidligere liv. Det siste er selvsagt så langt unna skolemedisin som man kan komme - dog har pasienter som gjennom hans psykoterapi har hatt slike opplevelser fått merkbart bedre livskvalitet og er blitt kurert for sine psykiske lidelser.

Ellers er det eksempler på mennesker som har gjennomgått shamanistiske ayahuasca ritualer - med god effekt. En svært spennende medisin som jeg håper flere for øynene opp for.

Det finnes altså mange alternativer der ute til tradisjonell biologisk medikamentell tilnærming til psykiske lidelser. Jeg kan forstå at Hank von Helvette tenker som han gjør. Jeg er overbevist om at mange sikkert får bedre behandling ved å tenke alternativt. Dette krever dog at man er oppegående og ressurssterk, har sykdomsinnsikt og har et sterkt ønske om å helbrede egen sykdom. Desverre var slike pasientene ofte i mindretall på posten der jeg jobbet. Da står man der uten så mye å tilby annet enn droger. Og når pasienten nekter å ta dem så skjønner jeg også legens tankegang om at tvangsmedisinering er det som skal til...

En ting er sikkert. Lett er det ikke.