Vi kan, veldig forenklet, si at det er to generelle tankemønster som driver en person og hans/hennes handlinger: fornuftsbaserte/rasjonelle tanker, som inkluderer rasjonalitet, logistikk og instinkt.

Det andre er følelsesmessige/affektbaserte tanker. Disse inkluderer hele det emosjonelle spekteret, feks. sinne, sorg, glede, apati osv.

Alle mennesker ballanserer dette forholdet, og alle har sine ekstremer på hver side av skalaen. Men om man feks. er deprimert vil de negative følelsene overdøve de positive følelsene og det rasjonelle. Det rasjonelle ville ellers fortalt deg at "shit, det er større sjangs for at jeg får et lykkelig liv om jeg faktisk realiserer meg selv og prøver å tenke positivt", men under depresjon/apati og annet tull vil det negative følelseslivet ditt overdøve rasjonaliteten og ikke minst det positive følelseslivet, og fortelle deg det motsatte, nemlig i at livet suger og alt annet er irrelevant.

Å havne i slike tankemønstre er mye vanligere for mennesker som aldersmessig ligger befinner seg nær stoffskifter, som puberteten eller overgangsalderen. Gjerne spesiellt for de som er i 14-20årsalderen, altså under eller like etter puberteten. Dette er særlig lite rasjonelt tatt i betraktning at disse menneskene har hele livet framfor seg og plenty med muligheter, om det så er å finne partner eller å skaffe seg den jobben en ønsker.

Dette er et veldig forenklet og uklinisk skrevet dykk inn i psykologien, men poenget er at det er bedre å tenke rasjonelt og positivt enn å tenke ulogisk og negativt, og det er mitt tips til trådstarter. Jeg vet at det er helt jævlig å miste noen en er glad i, noe som åpenbart har preget trådstarter. Men det beste for de sørgende vil, i lengden, alltid være å bearbeide sorgen og komme seg videre i livet. Man må kanalisere og bearbeide de negative inntrykkene, men man må ikke la dem styre livet. Om en derimot har slitt lenge med negative tankemønstre er det en ekte psykolog man skal snakke med