Hvorfor jeg er glad i livet mitt?

Fordi det er det eneste vi har som er sikkert. Damen min kan gjøre det slutt om 2 minutter, mine foreldre kan brenne inne as we speak og om en time kan jeg bli skutt på åpen gate. Det eneste jeg vet 100% sikkert akkurat nå, er at jeg er i live.

Jeg ser naturligvis hva du mener med at verden er et fælt sted, med alle dens kriger, sult, vold og alskens katastrofer. Det er selvsagt trist å lese om/oppleve, men kan man ikke istedet snu det til noe positivt? Hva med å bruke dette livet vi har fått utdelt til å ihvertfall prøve å gjøre verden til et bedre sted for våre etterkommere?

Javisst høres dette sukkersøtt ut, men jeg tenker ihvertfall sånn. Jeg ser ingen "mening med livet", annet enn den meningen jeg selv gir det. Joda, vi opplever alle vonde ting - noen mer enn andre - men det handler om å gjøre det beste ut av det. Selv om man er ulykkelig og såret så kan man se positivt på ting. Hvis man er ulykkelig må vel det nødvendigvis si at man på et eller annet tidspunkt i livet har hatt det bedre?