Sitat av
paranoy
Jovisst, når du fremhever matematiske lærevansker i neste post til å omfatte "spesifikke lærevansker i matematikk" er betydningen blitt betraktelig mer innsnevret, men fortsatt ikke helt til formen dyskalkuli - som oftest benyttes om elever med så sterke problemer i å forstå aritmetikken at karakter 5 i sin helhet kan være ganske urettmessig å forvente iht elevens prestasjonsnivå, men absolutt ikke umulig, selv om dette er og forblir - siden matematiske lærevansker fortsatt er et forsømt område i grunnskolen og mangler fortsatt en porsjon nødvendig forskning - omdiskutert i de pedagogiske kretser.
Pft, å ha meninger er ikke det samme som å forske. Jeg har til dags dato ikke lest, eller hørt om, et eneste norsk paper om undervisning eller læring som i noen som helst form oppfyller forskningsidealet.
Når det gjelder denne eleven gjorde jeg en god jobb, og ga han tips til hvordan han angrep oppgavene feil, men gjorde overhodet ikke noen genistreker. Han var, kort og godt, i et klassemiljø han var ukomfortabel i og hadde prestasjonsangst.
Som majoriteten av såkalte pedagoger overser du fullstendig poenget jeg prøver å gjøre: majoriteten av de individuelle problemene vi ser i norsk skole kommer fra hvordan klassene/gruppene fungerer. Mennesker er sosiale dyr og individuelle læringstrategier er nesten komplett likegyldige så lenge gruppene ikke fungerer godt.
For er det en ting som ihvertfall er sikkert, er at matematiske lærevansker har i så mange år blitt forsømt på grunnskolens undervisningsplan at det er nonsens å kalle det for "verdiløs diagnose" fra PPT! Spesielt når statistikk viser at norske grunnskoleelever befinner seg på den nedre skalaen av matematiske prestasjoner på grunnskolenivå. Denne "verdiløse diagnosen" som har kommet frem i de siste årene etter kritikk av PPT for forsømmelse av denne gruppen individer på grunnskolenivå, har kommet frem i samlys av diagnosen NLD, også en såkalt "verdiløs diagnose": for hvis det ikke er lærevansker i matematikk - hva er det ellers da?
Jeg kan lese historie, norsk, engelsk og majoriteten av fag på videregående på toget. Jeg er ikke i stand til å løse matematikk på toget.
Matematikk fordrer arbeidsro og konsentrasjon, og læring generelt fordrer at folk er avslappet og komfortable. Uten dette i klasseromsituasjonen kan du individtilpasse så mye du bare helvetes vil, du kommer ikke til å få til en eneste dritt. Det er kort og godt for bråkete i norske klasserom. Eneste løsningen på dette er å akseptere at lærere igjen får lov til å bruke både negative og positive virkemiddel... og gi oss frihet fra rektor, regelverk og annet drit. Kombinasjonen skammekrok (evt eget disiplineringsrom) og en stilltiende aksept fra rektor om at du kan gi goder som ikke strengt tatt er lov (hvis alle blir ferdige får dere lov til å gå tidlig; men gå helvetes stille i gangen, hvis ikke havner jeg i trøbbel).
Vi er ekstremt genuint uenige om premissene her. Dette er fanden meg overhodet ikke individer som strenger oppfølging fra pedagoger, dette er resultatet av bråk og manglende styring av klasseromsituasjonen. Mer individ-orienting kommer bare til å sørge for enda dårligere resultater.
Hva om den matematiske forståelsen skyldes angst, som eksempelvis prestasjonsangst?
Prøveresultatene mine hopper med mellom en halv og en hel karakter så fort jeg får elevene mine til å slappe av og tenke under prøver. Elever generelt har mye følelser knyttet til matematikk.
Med klasseromsituasjonene som man generelt har på barne og ungdomskole nivå idag, skjønner jeg godt at man ikke klarer å lære matematikk dog.
Vil det da være hensiktsmessig å plassere vedkommende i et rom med andre elever hvis målet er å hjelpe eleven med den abstrakte tenkingen som er nødvendig i teoretisk matematikk på grunnskolenivå? Her må innsikten til lærere, hvis din oppfatning er beskrivende for gjennomsnittet av dere, økes betraktelig!
Pft, dette kan det ikke lages regler for. Dette handler om hvem som er venner med hvem, og hvor folk føler seg komfortable. Beslutninger av denne typen må alltid gjøres med eleven og av en lærer som kjenner elevene. Noen lærer best av å sitte sammen med flinkere elever, andre bruker det som en hvilepute.
En kan ikke plassere alle elever under en og samme bulk og forvente at deres forutsetninger for å lykkes i realfaglige disipliner som eksempelvis matematikk er like, ei kan vi heller ikke tillate oss å nekte deres forutsetninger for høyere utdannelse ved å forsømme det ansvarsoppgave som må fordeles ut over de ansvarlige på undervisningsnivå og medvirkende.
I noen klasser fungerer dette helt fint. Andre ganger fungerer det ikke greit i det hele tatt.
Igjen, finn lærere som vet hva de holder på med (og jeg har møtt ganske mange av dem) og de kan gi deg råd for den spesifikke klassen. Generelle prinsipper er fullstendig verdiløse når man møter realiteten i klasserommet.
Det må strengt tatt være surt å oppnå akseptable til eksepsjonelt gode karakter i alle andre fag enn matematikk, hvis vi tar dyskalkuli som et eksempel selv om det mest sannsynligvis ikke er beskrivende for det ene spesifikke tilfellet du nevner, og dermed kanskje miste forutsetninger som andre likestilte elever [...]
Jeg har møtt rimelig mange elever som er dårlige i matematikk, sliter med særdeles manglende mestringsfølelse og har generelt gitt opp. 60-80% har jeg fått på rett kjøl (og jeg hater at jeg ikke fikk til resten). For alle jeg har lykkes med har det vært to viktige elementer felles:
1. Putt dem i en sosial situasjon de er komfortable med. Fuck heller, bruk de tre første ukene på å diskutere fotball hvis de er skikkelig jævlige cases (jeg spiller heldigvis mange av de samme dataspillene som dem, og jeg reiser rimelig mye; så har alltid endel fucka historier jeg bare forteller hvis de "ikke" forteller dem videre)
2. Start med noe som ikke krever så mye forhåndskunnskaper så mestringsfølelsen kommer fort.
Det blir for omfattende å understreke alle poengene mine hva gjelder denne diagnosen, det er lettere for deg å heller sette deg bedre inn i omfanget begrepet dekker, enn det er for meg å ramse opp den hele og store utfordringen spesialpedagoger og PPT står overfor denne "verdiløse diagnosen", som i en årrekke er blitt forsømt og som endelig tas fatt i - så også de elever som sliter med dette får en verdig undervisningstilbud. I følge Statped har spesialpedagogiske tilnærminger til denne problematikken ikke lykkes i det hele tatt, men med tanke på hvor nylig denne problematikken er blitt tatt opp på grunnskolenivå, skulle det bare mangle. Individuell matematisk forståelse er et ganske kompleks emneområde å gå igjennom, og for elever med sammensatte problemer som ene og alene kan isoleres ut i fra et tilfelle, i hvertfall utredningsmessig, er det nærmest en umulig oppgave å ta for seg uten et felles samarbeid med de involverte parter for elevens tilrettelagte spesialundervisning.
Jeg aksepterer ikke premissene for argumentene dine.
Individuell matematisk forståelse er fullstendig underordnet den helhetlige sosiale klasseromssituasjonen. Hadde du undervist hadde du vært enig.
3) Hva som fungerer i klasserommet er subjektivt fra lærer til lærer, og behøver ikke nødvendigvis å stemme overens med hva elevene mener fungerer. Det er gjengs forståelse at elever med særskilte problemer, enten i prestasjonsnivå eller psykisk, har vanskeligheter med å si i fra om deres problematikk eller hva det er som plager dem i den allminnelige klasseromsundervisningen.
Ja, lærere som får klasser til å fungere gjør det ofte på veldig forskjellige måter, og hva som fungerer for lærer til lærer er dermed forskjellig. Det er derimot, etter min erfaring noen ekstremt sterke fellestrekk:
1. Kollektivet framfor individet. Når kollektivet fungerer kan man ta tak i folk på individnivå. Alt annet er bortkastet tid.
2. Man tenker på elevene som mennesker. Jeg har en sterk følelse av at jo mer man studerer pedagogikk, jo mer glemmer man at dette er mennesker med følelser.. og man prater med dem som om de er "gutt med ADHD, 14 år, voldelig historie" istedenfor "Dette er Arne".
"Å ta kalkulatoren vekk som hjelpemiddel for elever med generelle eller spesifikke lærevansker i matematikk, er like fånyttes som å ta bort brillene til en nærsynt. I overført betydning er at man heller skal la elever som sliter med en spesifikk lærevanske få ha denne fordelen fremfor elever som presterer på allminnelig forventet nivå, heller enn å frata de det eneste hjelpemiddelet som kan få deres matematiske forståelsesevne til å prestere på et høyere nivå.
Personen som sa dette kan fanden meg ikke noensinne undervist elever som har problemer med matematikk (eller han er lettere tilbakestående). Poenget med mesteparten av matematikken er at antall ting man klarer å gjøre intuitivt øker gradvis (akkurat som man lærer å kjøre bil.. på starten må alt tenkes over, og etterhvert går mer og mer automatisk). Hvis pluss, minus og simpel multiplikasjon krever tankegang, eller at man drar opp kalkulatoren, er det plutselig et rimelig enormt antall regler man må aktivt huske på. Vanlige mennesker klarer bare å ha et par regler aktive av gangen (drikkespill som "nestemann som sier dette ordet må drikke" varer sjeldent til noe særlig mer enn 5-6 ord.. det er kort og godt begrenset hva vi klarer å ha aktivt framme i hodet). Trener man ikke nok enkel matematikk til at det går automatisk har man overhodet ingen som helst sjanse
noensinne til å klare mer avansert matematikk som arealet av en firkant skikkelig.
Jeg rekker ikke å skrive mer nå, men generelt sett over det hele er jeg vel ganske enig med deg, med det unntak av at jeg skulle ønske dere som lærere får bedre innsikt i betydningen av diagnosene sett ut fra vårt ståsted, slik at i hvertfall diagnoser som en bør være forsiktig med å kalle verdiløs, forskningsmessig sett, ikke får stemplet "verdiløs".
Kan du vær så snill ikke bruke ordet forskningsmessig?
Personer med slik diagnoser bør møtes med forståelse for sin problematikk, fremfor stigmatisering som enda en overdiagnosert individ som bare trenger et kollektivt samvær å forholde seg til, så bedrer prestasjonsnivået til vedkommende betraktelig.
Du argumenterer fortsatt utifra premisset at diagnosen er riktig. Som du kanskje burde ha lagt merke til; jeg er dypt uenig i majoriteten (mellom 50 og 70%) av diagnosene jeg har lest på saksdokumentene til elevene mine.
Vi mennesker er kompliserte, og det er like nødvendig med individuellbasert læring som kollelktiv læring for at felles undervisningsmål skal oppnås akseptabelt i forhold til tilgjengelige ressurser påkrevd.
BULLSHIT.
At to ting begge er positive gjør dem ikke likeverdige. Individuell oppfølging av elever i kollektiv som fungerer kan være ypperlig. Dette har jeg massevis av eksempler på, både med meg og med andre lærere.
Individuell oppfølging av elever i klasser hvor de er ukomfortable sosialt har jeg ikke sett
et eneste tilfelle hvor det har hatt varig virkning.