1) Det er ikke snakk om evaluering av eget arbeid men om dypere innsikt i hva slags spesialtilbud skolene har hatt, har og burde ha, per dags dato. Når det er sagt, reagerte jeg vel mest på det du skrev i forrige post: at en elev som var blitt diagnosert spesifikke lærevansker i matematikk/dyskalkuli ikke skulle være i stand til å få 5 i matematikk?

Her er det nødvendig å forstå begrepet slik den blir benyttet av PPT og ikke i det omfang som begrepet blir forstått av allmennheten. Jovisst, når du fremhever matematiske lærevansker i neste post til å omfatte "spesifikke lærevansker i matematikk" er betydningen blitt betraktelig mer innsnevret, men fortsatt ikke helt til formen dyskalkuli - som oftest benyttes om elever med så sterke problemer i å forstå aritmetikken at karakter 5 i sin helhet kan være ganske urettmessig å forvente iht elevens prestasjonsnivå, men absolutt ikke umulig, selv om dette er og forblir - siden matematiske lærevansker fortsatt er et forsømt område i grunnskolen og mangler fortsatt en porsjon nødvendig forskning - omdiskutert i de pedagogiske kretser. Derfor skrev jeg at du er hjertelig velkommen til å dele dine erfaringer med de på pedagogisk verksted på facebook så flere kan få ta del i din suksessive fremgangsmetode for elever som generelt sett går under denne diagnosen.

For er det en ting som ihvertfall er sikkert, er at matematiske lærevansker har i så mange år blitt forsømt på grunnskolens undervisningsplan at det er nonsens å kalle det for "verdiløs diagnose" fra PPT! Spesielt når statistikk viser at norske grunnskoleelever befinner seg på den nedre skalaen av matematiske prestasjoner på grunnskolenivå. Denne "verdiløse diagnosen" som har kommet frem i de siste årene etter kritikk av PPT for forsømmelse av denne gruppen individer på grunnskolenivå, har kommet frem i samlys av diagnosen NLD, også en såkalt "verdiløs diagnose": for hvis det ikke er lærevansker i matematikk - hva er det ellers da? Dette er spørsmål som knyttes til PPT og som i det fulle og hele er deres ansvar å tilrettelegge spesialundervisning og individuell oppfølging for vedkommende som sliter med å komme i takt med sine jevnaldrende på den matematiske forståelsen, men det gjelder ikke kun aritmetikk - matematiske lærevansker omfatter et bredt spekter av problemområder.

Hva om den matematiske forståelsen skyldes angst, som eksempelvis prestasjonsangst? Vil det da være hensiktsmessig å plassere vedkommende i et rom med andre elever hvis målet er å hjelpe eleven med den abstrakte tenkingen som er nødvendig i teoretisk matematikk på grunnskolenivå? Her må innsikten til lærere, hvis din oppfatning er beskrivende for gjennomsnittet av dere, økes betraktelig! En kan ikke plassere alle elever under en og samme bulk og forvente at deres forutsetninger for å lykkes i realfaglige disipliner som eksempelvis matematikk er like, ei kan vi heller ikke tillate oss å nekte deres forutsetninger for høyere utdannelse ved å forsømme det ansvarsoppgave som må fordeles ut over de ansvarlige på undervisningsnivå og medvirkende.

Det må strengt tatt være surt å oppnå akseptable til eksepsjonelt gode karakter i alle andre fag enn matematikk, hvis vi tar dyskalkuli som et eksempel selv om det mest sannsynligvis ikke er beskrivende for det ene spesifikke tilfellet du nevner, og dermed kanskje miste forutsetninger som andre likestilte elever på samme prestasjonsnivå i alle andre fag men med det ene unntaket, eller eventuelt hvis en ser for seg sammenhengen mellom dyskalkuli og språkferdigheter, to unntaksvise fagene som nærmest er obligatorisk påkrevd å ha minst et gjennomsnittelig nivå for inntak på høyskole og universitetsnivå: matematikk og i vår nasjons tilfelle - norsk, jmf. inntakskrav til lærerhøyskolen som eksempelvis grunnlag, kontra flere andre områder på høyskole- og universitetsnivå som kanskje setter kravene litt høyere på lista.

Det blir for omfattende å understreke alle poengene mine hva gjelder denne diagnosen, det er lettere for deg å heller sette deg bedre inn i omfanget begrepet dekker, enn det er for meg å ramse opp den hele og store utfordringen spesialpedagoger og PPT står overfor denne "verdiløse diagnosen", som i en årrekke er blitt forsømt og som endelig tas fatt i - så også de elever som sliter med dette får en verdig undervisningstilbud. I følge Statped har spesialpedagogiske tilnærminger til denne problematikken ikke lykkes i det hele tatt, men med tanke på hvor nylig denne problematikken er blitt tatt opp på grunnskolenivå, skulle det bare mangle. Individuell matematisk forståelse er et ganske kompleks emneområde å gå igjennom, og for elever med sammensatte problemer som ene og alene kan isoleres ut i fra et tilfelle, i hvertfall utredningsmessig, er det nærmest en umulig oppgave å ta for seg uten et felles samarbeid med de involverte parter for elevens tilrettelagte spesialundervisning.

2) Jeg kan til dels være enig med at problemer på grunnskolenivå løses mye bedre i en sosial setting så lenge forholdene er tilrettelagt elevens problemstilling. Eksempelvis kan elever som sliter med sosial fobi være godt med et tilleggstilbud der undervisningen er tilrettelagt med en spesialpedagog alene, enn ene og alene hva sosial setting klarer. Såfremt det er mulig, burde hver elev få et individuelt tilbud i tillegg til det kollektive tilbudet skolen kan gi. Dette vil lettere gi den variasjonen av undervisningstilbud som i langt større grad nå enn for noen år siden er blitt til en nødvendighet, i hvertfall om en ser på generelle lærevansker satt opp mot spesifikke lærevansker.

3) Hva som fungerer i klasserommet er subjektivt fra lærer til lærer, og behøver ikke nødvendigvis å stemme overens med hva elevene mener fungerer. Det er gjengs forståelse at elever med særskilte problemer, enten i prestasjonsnivå eller psykisk, har vanskeligheter med å si i fra om deres problematikk eller hva det er som plager dem i den allminnelige klasseromsundervisningen. Her er grunnlaget for fordypningsundervisning av stor verdi, der den sosiale relasjonen mellom elev og lærer er mye sterkere, siden klassen nå er innsnevret til en liten gruppe med få elever som deler samme problematikk, enn i den generaliserte sjangeren elevene plasseres i når den allminnelige klasseromsundervisningen er det eneste tilbudet.

Lærere i fordypningsfag står overfor den reelle problematikken som disse elevene sammen utviser og som i allminnelig klasseromsundervisning ikke alltid kommer like lett frem, eller er så synlige som man liker å tro. Jeg leste et sted et fint argument som jeg må nikke meg enig med, og lyder noe a la dette: "Å ta kalkulatoren vekk som hjelpemiddel for elever med generelle eller spesifikke lærevansker i matematikk, er like fånyttes som å ta bort brillene til en nærsynt. I overført betydning er at man heller skal la elever som sliter med en spesifikk lærevanske få ha denne fordelen fremfor elever som presterer på allminnelig forventet nivå, heller enn å frata de det eneste hjelpemiddelet som kan få deres matematiske forståelsesevne til å prestere på et høyere nivå.

Normen med at det ikke skal fremkomme forskjellsbehandling på skolene er her en fotlenke som hindrer elevens frie utfoldelse i matematikk-faget, som på ingen måte krever at en elev skal klare aritmetisk utregning i hodet for å kunne fungere i sosial kontekst av matematisk betydning, som eksempelvis handle i butikken, tidsregning, prosentforståelse, etc (numeracy). Her kommer fordypningsklasser til rette ved at det i slike tilfeller er mest sannsynlig at disse elevene får tilgang til andre hjelpemidler som elever som presterer på forventet prestasjonsnivå, jmf. "normal" nivå.

Jeg er enig med deg i at lærere burde få mindre grupper så de bedre kan ta for seg hver enkelt elevs problemstilling mer individuelt, og dermed avlaste PPT for en kanskje stor gruppe individer som sendes til dem av årsaker som kunne vært løst med at læreren i hovedssak får mindre grupper å forholde seg til og dermed praktisere effektiv undervisning i den kvalitative formen, heller enn å praktisere effektiv undervisning i den kvantitative formen. Jeg kan ikke si meg annet enn enig med du på dette området. Her har myndighetene et akutt tilfelle av min personlige diagnose for de ansvarlige: Spesifikk gjentagende lærevanske i enkel logikk med symptomer av å aldri lære av tidligere, eller andres, feil. Slik det er per dags dato må denne omfattende diagnosen anses å være uhelbredelig og tvangsinnleggelse er en mulig, men ennå uprøvd, behandlingsmetode for geldende ansvarlige.

Jeg rekker ikke å skrive mer nå, men generelt sett over det hele er jeg vel ganske enig med deg, med det unntak av at jeg skulle ønske dere som lærere får bedre innsikt i betydningen av diagnosene sett ut fra vårt ståsted, slik at i hvertfall diagnoser som en bør være forsiktig med å kalle verdiløs, forskningsmessig sett, ikke får stemplet "verdiløs". Personer med slik diagnoser bør møtes med forståelse for sin problematikk, fremfor stigmatisering som enda en overdiagnosert individ som bare trenger et kollektivt samvær å forholde seg til, så bedrer prestasjonsnivået til vedkommende betraktelig. Vi mennesker er kompliserte, og det er like nødvendig med individuellbasert læring som kollelktiv læring for at felles undervisningsmål skal oppnås akseptabelt i forhold til tilgjengelige ressurser påkrevd.