Klipper ut de delene av innlegget ditt jeg føler jeg har noe å komme med på.
Først vil jeg bare si at når du evaluerer eget arbeid, husk på en ting:

Skolen i Norge er katastrofalt dårlig

Det gjør at man i det store og hele burde være sterkt kritisk til løsningen av typen, "vi gjør ting riktig, vi trenger bare mer!".
Jeg snakket spesifikt om en elev som hadde fått diagnosert spesifikke lærevansker i matematikk. Jeg snakker om elever som har diagnosen dysleksi, men fint klarer å lese så fort du gir dem twilight. Jeg snakker om elever som får diagnosen konsentrasjonsvansker, men fint klarer å følge med så fort de ikke kjeder ræva av seg.

Ja, du har helt rett i at det er veldig mange sosiale problem som må tas tak i, klasseledelse er vanskelig og særlig når man har flere elever med genuine problemer. Det forhindrer ikke at jeg i det store og hele opplever at det er særdeles liten sammenheng mellom papirrapportene jeg leste om elevene mine, og hva realitetene var.

PP-tjenesten har nok en viss verdi i noen tilfeller, hvor man sitter med spesialkompetanse på spesifikke sykdommer og diagnoser.. men generelt så mener jeg at hele opplegget med at eksterne mennesker skal komme inn i hytt og pine i et klasserom og bryte seg inn i den sosiale arenaen til å være fryktelig suboptimalt. Problemer løses mye bedre innen klassen og innenfor de sosiale settingene som finnes.

Virkelig? At noe skal gjøre felles innebærer møter, samhandling, planlegging og at særdeles mye tid kastes bort. Majoriteten av lærere i Norge bryr seg sterkt om elevene sine, gi dem ekstra tid til å prate, veilede og la dem undervise i mindre grupper/klasser så er jeg nesten villig til å garantere deg at du ser resultater med en gang. Denne tiden bruker nå lærerene på å koordinere møter, diskutere problemene som oppstår for klasseromsituasjonen er uholdbar (noe mindre grupper hadde løst i utgangspunktet).
Jepp, men jeg har selv rapport inn elever til PP-tjenesten.. fordi dette er absolutt eneste måten å få ressurser til ekstra-undervisning! Jeg brukte tid på det, dere brukte tid på.. i det hele tatt, summen av tid som ble brukt på å vurdere, sende inn søknad etc bare på skolen vår var mye større en tiden jeg og elevene ønsket å bruke på selve ekstra-undervisningen (dette var etter skoletid).

Dette er kanskje i større grad kritikk av hvordan systemet med PP-tjenesten er lagt opp, enn av PP-tjenesten selv.. men realitetene er at dere kunne enkelt gjort dette arbeidet mye enklere ved å kutte litt i svingene en gang iblant.

Etter min erfaring, uten et eneste unntak, så deles denne holdningen av de flinke, pragmatiske lærerene. Lærerene som forholder seg til realitetene, hva som fungerer i klasserommet og ikke til sine egninger meninger om hvordan de synes realitetene burde vært.

Jeg har hatt elever med sterk ADHD og gud vet hva. Jeg satt stor pris på å få møte fagpersoner å diskutere disse med og vite hva jeg kunne forvente meg. Det samme som jeg gjorde med elever som hadde vært igjennom sterkt traumatiske hendelser.

Det er ingen tvil om at det finnes situasjoner hvor ekstern kompetanse er særdeles velkomment. Det forhindrer ikke at jeg tror dere blander dere inn i veldig mange tilfeller dere overhodet ikke burde hatt noe med å gjøre, fordi barn/ungdom som bare er mistilpasset blir sykeligjort.

Gi lærerene mindre grupper og tid nok til å gjøre klasseromsituasjonen til en bedre opplevelse, så holder jeg meg til at du vil så en dramatisk nedgang i tilfeller det overhodet er aktuellt å koble inn dere på.
Det er den ideelle situasjonen ja, men det er fanden meg ikke realitetene.
Nå er heldigvis de idiotiske 45-minutters-timene mer og mer på vei ut. På skolen min hadde jeg undervisning i 3 timers bolker, og jeg slapp elevene til friminutt når jeg ville og hvor lenge jeg ville.. gjorde vi tunge, kjedelige ting slapp jeg dem ofte og kort..gjorde vi gruppearbeid tok dem mer eller mindre pauser når dem ville... noe som igjen kommer tilbake til hovedpoenget mitt; gi lærerene frihet til å gjøre lure ting, og elevene kommer til å trives.

Folk liker å lære; selv de jævligste elevene. Jeg har undervist ganske mange av dem.

Sett hovedfokuset på læreren. Gi oss litt mer tid til forberedelse, mindre papirarbeid og viktigst; hakket mindre grupper.. og du kommer til å se resultater absolutt med en gang! I de få tilfellene hvor ekstern ekspertise trengs, så bør man selvfølgelig få det, men dette burde ikke være normen!

Ja, og det morsomme med psykiske plager er at de blir så jævli mye lettere å ha med å gjøre når folk er i hyggelige, trivelige miljøer hvor de er komfortable med seg selv. Fanden heller, spør hvem som helst har sliti med depresjoner og drit; å skaffe seg en jobb man trives i er den beste kuren noensinne!

Å fikse klasseromsituasjonen, med elever som trives, har det hyggelig, småprater, lar de som vil være i fred være i fred og generelt får oppgaver som varierer fra tolerable til interessante har en vannvittig mye større virkning på enkeltelevenes psykiske problemer enn noen individuell oppfølging noensinne kommer til å ha. Poenget er at dette er fint mulig, og flinke lærere fikser dette.. hvis de får tid og mulighet.

Jeg tror ytterst seriøst at majoriteten av problemer som blir rapportert inn til PP-tjenesten har to underliggende hovedgrunner:
1. Elever i klassen som bråker, gjør timene slitsomme og gjør hele skole-opplevelsen negativ.
2. Lærere som spiller på frykt og på å skape stress, som også gjør hele skolesituasjonen til et forbanna ork.

Legg disse to faktorene sammen, og du ender opp med en skoleopplevelse som er såpass jævli at veldig mange elever lager overlevelsenstrategier som ikke er spesielt gode (feile med vilje fordi du ikke får det til uansett, klovneoppførsel, gjemme seg bort, late som du kan stoffet ved å skrive av svar etc.. jeg har sett alt sammen, og løsninga var den fandens samme hele tida; prat med folk og få dem til å følse seg komfortable med å være i klasserommet ditt). Det er mye enklere å fikse skoleopplevelsen som lager disse problemene enn å fikse hver eneste forbanna elev individuelt.