Jeg må si at jeg priser meg lykkelig for psykiatrien i Norge jeg!
Jeg hadde sterke depressive episoder littt etter at jeg fylte 18 og fikk temmelig raskt psykologisk hjelp og medikamenter.

Så hadde jeg en depressiv episode til før jeg ble manisk. Da ble diagnosen endret fra "depressiv med psykotiske trekk" til "bipolar affektiv lidelse, manisk - ikke psykotisk". Jeg kritiserer ikke psykologen for å ta feil på starten i og med at det er fryktelig vanskelig å skjønne at noen har bipolar lidelse uten at de har vært manisk.

Jeg går nå på en stemningsstabilerendes medisin orfiril (som også er antiepleptika) som for meg hinder depresjonen og en antipsykotisk medisin seroquel som hinder manien.

Jeg ble lagt inn på tvang på akkutpsykiatrien i sommer, da var jeg så manisk som manisk kan bli. En måned senere kom jeg ut og var fri fra manien. Så ble jeg depressiv utover høsten og begynte på orfiril og nå er jeg helt stabil (bipolare er aldri friske i og med at bipolar er en kronisk lidelse, man er enten depressiv, stabil (100% normal som alle andre mennesker), eller manisk).

Går til psykolog ca en gang i måneden nå og skal begynne å studere til høsten. Psykiatrien i Norge har for meg vært det beste som har skjedd i livet mitt. F.eks kan jeg si at jeg har mye mye større sosialliv nå enn jeg hadde før jeg ble lagt inn på tvang (og de aller aller fleste av vennene mine har ikke psykiske problemer).

Hank von Hælvete og Scientologikirken er idioter spør du meg. De baserer seg ikke på vitenskap, men egne opplevelser (Hank) eller religiøse meninger (Scientologene).