Hehe, kjente meg igjen i noe av den paranoide verdenen din, placebo992. Det fagmiljøet sier om de paranoide følger strengt linjen om at dette er en permanent tilstand som vil vedvare. Personlig tror jeg dette er en viljeløs forklaring. Jeg tror bare det at vitenskapen ennå ikke har kommet til forståelse om hvorfor slike paranoide tilstander oppstår hos enkeltindivider. Psykiatrien mangler sånne som C.G. Jung, Bleuler og Kraeplin i dag, som systematisk gikk inn for å forstå de alvorlige sinnstilstandene som kan oppstå hos et enkeltindivid uavhengig hverandre - altså upåvirket av hverandre. Likevel mente de alle at det lå en påvirkningsfaktor bak, fra "demenslignende" årsaker (Kraeplin) til "arketyper" (Jung).

Men til tross for at paranoia har eksistert lenge før medienes tid, har jeg på følelsen at mediene er en tilrettelegger for et muligens nytt begrep jeg lager nå - paranoid intelligens, eller som jeg i mine mnemoniske, neologiske gamle dager ville enkelt kalt for PI (pi). Det interessante med dette begrepet her er hvis en oversetter det til engelsk - paranoid intelligence - som jo kunne betydd "paranoid etterretning" (i overført betydning "overvåking", sml. konspiratorisk overvåking). Dette begrepet bruker jeg som en samlebetegnelse for prodromalfasen i din beretning, placebo992, det vil si seg forstadiet til den blomstrende paranoiaen.

Et eksempel er den hallusinatoriske vrangforestillingsatferden man finner i delusion of reference (selvhenførende vrangforestilling), den ikke-hallusinatoriske vrangforestillingen i delusion of persecution (forfølgelsesvanvidd), delusion of control (vrangforestilling om passivitet; form for paranoid vrangforestilling hvor man blir kontrollert utenfra/eksternt), nihilistic delusion (vrangforestillingsfenomen som gjenspeiler at virkeligheten eller en selv har opphørt å eksistere; lignende - men ikke helt lik - din beretning om at verden opptrer som et skuespill; egentlig gjenspeiler det en vrangforestilling fra Cotard syndrom, men der er vrangforestillingen mer morbid; selve vrangforestillingsbegrepet her er ikke korrekt gjengitt for din opplevelse, men sammenlignbart jmf. derealisasjon jmf. hallusinatorisk vrangforestilling) og systemized delusion (systematisk vrangforestilling; en vrangforestilling som organiseres rundt et spesielt tema - eksempelvis hemmelig (millitær?) global forskning; test mellom en gruppe utvalgte individer/forskningsobjekter [konkurransemessig el. individuell], etc. jmf. ikke-hallusinatorisk vrangforestilling).

Siden det blir altfor langt - og kanskje for de fleste veldig uinteressant - hva de forskjellige vrangforestillingsfenomenene betyr, opptrer eller utarter seg som, vil jeg fokusere på et område du kjenner igjen - delusion of reference (hallusinatorisk vrangforestilling der en opplever metaforisk kommunikasjon fra omverdenens kommunikasjonsmidler som media, radio, internett, reklame/annonser, egne brev, etc.). Dette vrangforestillingsfenomenet karakteriseres som en selvhenførende vrangforestilling fordi at felles med selvhenføring er forestillingen om at alle vet noe, eller "alt", om en, som de logisk sett ikke burde vite, eller som de bare kunne vite hvis visse forhold/betingelser ligger til rette. Forskjellen fra selvhenføring - kort og gæli forklart - er at der selvhenføring (idea of reference, som jeg ville kalt "IoR") gjerne refererer til menneskelig "mønstergjenkjenning" (pattern recognition, apofeni), så refererer "DoR" (som jeg ville kalt delusion of reference - jmf. neologisme) til "mønstergjenkjenning" via teknologiske eller andre typer kommunikasjonsmidler og et selektivt innhold, jmf. privat melding fra Ozzy Osbourne, osv).

Psykiatrien i dag har forsket alt for lite på dette - og lignende - fenomener. I praksis forstår ikke psykiatrien medienes mektige innflytelsespotensiale - bevisst eller ubevisst - i slike tilfeller av realitetsbrist. De forstår ikke at når TVN sender en reklame for "71 Grader Nord", som innledningsvis starter med: .. 10 personer du trudde du kjente ... skal ut i et eventyr de aldri vil glemme ...", kan oppfattes av en paranoid individ som en "metaforisk melding" i fra TV, som henviser til at du er en av disse 10, og "konkurransen", "forsøket", eller hva du nå måtte forbinde med en slik metaforisk beskjed, er spesielt rettet mot deg.

På veien kan du kanskje få litt hjelp av en eller flere representanter av dette globale eksperimentet du deltar i - tilsynelatende "uten at de vil du skal vite det selv" - som i en reklame for "Betzone" (er det slik det skrives?) som plutselig forteller deg at: .. du kan ikke vinne ... uten å satse ... (og så fortsetter det med ".. gå inn på betzone.com for å ... osv", men den delen er ikke med i det selektive innholdet, altså ikke part av de metaforiske beskjedene du får fra reklamen). Videre forbindelse som styrker din mistanke om at nå er testen iverksatt, kan være noe så simpelt og irrelevant som en reklameannonse som lyser mot deg "Nå er det skolestart", eller styrke din mistanke om at du har en "god medhjelper" som forsøker å hjelpe deg usett (og metaforisk) kan kanskje dukke opp i en annonse i et jakt-og-fiske blad, der overskriften lyder "Nå er jakten i gang!".

I begynnelsen kan dette eksperimentet virke veldig spennende, morsomt og interessant, men plutselig - uten varsel - begynner den å eskalere seg. Du mottar metaforiske tvetydige beskjeder der du må gjette, eller finne ut av, det opprinnelige innholdet i beskjeden. Hvem sendte beskjeden? Hvorfor? Hva skal jeg gjøre? Den plutselige vendingen inntar en kritisk holdning, med ett føler du situasjonen svært ubehagelig og vil nå realitetsteste intuisjonen din. Du begynner å lage systematiske funksjoner som bare du kan vite om, for å se om du kan "avsløre" konspiratørene, eventuelt begynner du å lytte til hjelperen din - men står i tvil om denne kan være en av konspiratørene, som vil at du skal mislykkes med eksperimentet til fordel en annen, eller om vedkommende bare forsøker å hjelpe deg eller advare deg. Vips! Paranoid psykotisk tilstand.

Jeg stopper med det - her antar jeg at du allerede kjenner deg igjen i noe av det jeg beskriver - hvis ikke er det bare å beklage, men det er lenge siden jeg har vrangforestilt nå, så jeg baserer meg på hukommelsen - hvilke ikke alltid er så pålitelig som jeg vil ha det til. Til nå i posten min vil du allerede ha oppdaget at jeg benytter meg mye av en forklarende modellbeskrivelse og uthevelser på visse ord, uttrykk og annet av relevans. Dette er ikke fordi jeg tror du er dum og trenger all denne utdypingen, men fordi det alltid vil henge igjen litt av de vrangforestillingserfaringene en har hatt tidligere. Den beste metoden for å unngå vrangforestillinger er å være så klar og tydelig som overhodet mulig!

Det vil f.eks ikke bety, om jeg skulle forklart deg hvordan en soloppgang eller solnedgang fungerer i praksis i en tråd omhandlende tid, at jeg tror du da ville vært så lite intelligent at du ikke visste hvordan dette fungerte i teorien. Realiteten er den at hvis jeg ved en senere anledning skulle droppe innom og lese hva jeg selv hadde skrevet i en tråd, så må innholdet i det jeg har skrevet være av en slik oppfatning at det ikke kan misforstås. Det vil mao bety at innholdet i teksten er mer rettet mot meg selv, enn mot den jeg skriver til, når jeg går så grundig til verks med forklaringen.

Dette kan faktisk misforstås, det er jeg fullt klar over, men det er kun egoet til den andre som misforstår slike henvisninger - sånt kontrollerer ikke jeg! Om en meddebattant i en tråd faktisk utdyper sin forklaring som motsvar til meg, slik eksempelvis Provo gjorde i en tråd jeg deltok i som tok for seg kristendom vs humanisme (hva vil det si å være kristen), vil ikke den grundige utredningen i hans post fornærme meg, men antakeligvis speile min egen stil. I stedet for å se på det negativt, velger jeg heller å se på det positivt! Og bruk av uthevelser har egentlig en paranoid forhistorikk hos meg, men ved hjelp av pedagogisk tilnærming har jeg snudd dette til å gi en annen betydning av de paranoide "avsløringsteknikkene" (som dog er individuelt) til noe rasjonelt eller produktivt. Som f.eks hvis jeg uthever ordene solnedgang og soloppgang, er dette rett og slett en referanse til en annen brukers beskrivelse av samme fenomenet, men der denne benytter seg av: opp, ned, opp, ned, opp, ned, opp, ned..

Dette er metoder du selv bruker for å forstå betydningen av din egen tekst i forestillingen, og ikke i vrangforestillingen. Grunnen til at jeg benyttet meg av dette eksemplet er fordi den inneholder alle de problematiske elementene, og vice versa også løsningene (kommer tilbake til det), som nevnt er: ego (self), speiling, negativ vs positiv tolkning og markering (uthevelse). At det kan misoppfattes av utenforstående er en ulempe som følger med i en slik opprinnelig paranoid metodikk ("avsløring av konspiratoriske bakmenn"), men som jeg har gjort om til en pedagogisk metodikk (tydeliggjøring), for å unngå det viktigste - gjenopptagelse av paranoide vrangforestillinger!

Og her kommer jeg til det jeg tror kan være en tilnærmelse til løsning på det "permanente" problemet med paranoid psykose: Spesialpedagogikk. Det er uten tvil en logisk brist hos paranoide individer som må normaliseres, evt. gjenopprettes, og det er - for psykiatrien alene - for vanskelig utfordring å mestre på individ-nivå. For at psykiatrien lettere skal kunne behandle paranoide pasienter, må spesialpedagogiske tilnærminger anvendes når pasienten er i ferd med å restitueres. Uten slik spesialpedagogikk, vil det psykologiske utfallet av behandlingen være forståelsen av at slike vrangforestillinger er permanente. Jeg mener dette er feil, eller som jeg kaller det - en viljeløs forklaring/beslutning (legg merke til at jeg streber etter å benytte meg av de samme uthevelsene på de samme uttrykkene i denne posten - noe jeg for øvrig har gjort med vilje - for å unngå tvetydigheten som kan oppstå hvis jeg f.eks hadde benyttet meg av anførselstegn på ordet viljeløs i stedet for en kursiv utheving, som jeg brukte innledningsvis på ordet og derfor fortsetter å utheve ordet med kursiv).

Problemet er at det eksisterer ingen spesialpedagogisk tilnærming til psykoseproblematikken, og særlig ikke til paranoide psykotiske lidelser. Det nærmeste en kommer er såkalt psykoedukativ tilnærming, der en lærer om sin egen tilstand og det som er relevant for individet. Denne formen for behandling er spesielt effektiv mot paranoide tilstander som paranoid schizofreni, som jeg vet om, og det er mulig - med visse forskjeller - at den er effektiv mot andre psykoselidelser. Hva psykiatrien ikke tar følge av, er at vrangforestillinger har en tendens til å eskalere seg. Det kan starte med selvhenføring og delusion of persecution, progressivt utvikle seg til delusion of reference, så til delusion of control og til slutt systemized delusion (jeg bruker de engelske begrepene for da er det lettere å google det opp). Rekkefølgen behøver heller ikke å være slik som jeg har beskrevet, du kan stokke om de forskjellige vrangforestillingene og ende opp med nogenlunde lik resultat - psykose.

Det burde utarbeides pedagogiske metoder eller tilnærminger for psykoseproblematikken, siden vi her snakker om å gjeninnføre rasjonell tenkning og virkelighetsnær realitetsforståelse til personer som har opplevd en logisk brist i slik persepsjon. Kanskje, hvis noen intellektuelle hjerner i disse fagdisiplinene tør å forske og samarbeide, vil den permanente prognosen forandres i fremtiden. Logisk sett har paranoide mennesker et sammenlignbart problematikk som de som er "ordblinde" (dyslektikere). Mens dyslektikere ser på kontekst som uforståelig i skriftlig forstand, skjer det motsatte hos den paranoide: Det blir "overtydelig" (et annet nytt begrep som jeg kanskje skaper i denne posten). Det blir som med apofeni, det at man ser sammenhenger i kontekster og irrelevante data som egentlig ikke er der, men som PI skaper. Å kreve at psykologi alene skal dementere disse sammenhengene er ansett som umulig, men i pedagogisk forstand så er det faktisk mulig. Jeg vil kalle paranoia for "innbilte lærevansker" i læringspsykologisk forstand, og det trengs å utvikles en didaktisk (undervisningsteoretisk) fremgangsmetode til de som er mottagelig for slik behandling, hvilke jeg innbiller meg vil forutsi en majoritet av de med paranoid problematikk, fra schizofreni, paranoia til paranoid personlighetsforstyrrelse, rusutløste psykiske lidelser og schizotyp lidelse (før kalt personlighetsforstyrrelse), bare for å nevne de viktigste.

Mye off-topic på slutten her, men ville bare si at jeg støtter deg og håper på fremgang i ditt arbeid mot psykose - og husk: Ingenting varer evig! (mao tilstanden din er ikke permanent med mindre du vil at den skal være permanent)..