Jeg har i lengre tid vert misbruker av heroin. Mer nøyaktig ca 4,5 år. Det begynte som vanlig i det små og utviklet seg videre til et større misbruk og på slutten lå jeg på nærmere 1 gram om dagen. Noe som koster ca 1000 kroner per dag om man ikke kjøper inn større kvanta. Jeg som (utrolig nok) har klart å holde på jobben min har jo vert heldig med tanke på det. Store kvanta i begynnelsen av måneden, men når pengene og stoffet tok slutt bar det ut på større og mindre tyverier for å opprettholde misbruket mitt. 1 gram er en rimelig høy dagsdose og det sier seg selv at når man skal skaffe 1000kr per dag, må man også gjøre rimelig grove tyverier for å holde dette ved like. Jeg ble jo selvfølgelig tatt for dette innimellom (men langt i fra så mye som jeg kanskje burde) Som det går med alle heroinister tårnet problemer, regninger og bøter seg opp raskere enn jeg klarte å holde følge. Situasjonen ble mer og mer fortvilet; jobben ble mistenksomme, jeg løy for venner og famile, var en kynisk faen og lurte til meg penger der jeg kunne. Alt dreide seg om å holde seg frisk nok til å takle å stå opp, takle jobb og "dagligliv" (om man kan kalle det for det) Jeg dyttet bort flere og flere av mine nærmeste venner og har den dag i dag mista mange av disse til tross for at jeg nå er "ren" og på veien til et normalt og verdig liv.

Jeg kunne ha fortsatt i det endelige med å fotelle om helvetet det har vert å være i heroinens klør. Men det har nok alle hørt forskjellige historier om før og det er heller ikke det jeg vil få frem med denne tråden. Man kan godt si at en rusmisbruker velger det selv og er mindre intelligent fordi man først har begynt med heroin. Det kan så være, men det kan skje den beste. Det er lett å snuble om man først har kommet inn i feil bane. Man sitter plutelig der en dag uten å forstå hva som skjedde og man kan aldri si hvor det gikk galt. Jeg har vikelig prøvd å komme meg ut av dette på egenhånd utallige ganger men de smertene som følger med abstinensene av heroin har overmannet meg gang på gang. Til slutt bestemte jeg meg bare for at jeg var for svak og gav meg fullstendig hen til misbruket. Hvorfør søkte jeg ikke hjelp kan man spørre seg? Hvorfor gjorde jeg aldri noe for å få noen til å hjelpe meg. Først og fremst: Under mitt misbruk var jeg alt for feig og angstfyllt til å kunne tenke på å rope om hjelp i nærmeste krets og familie. Og det bringer meg videre til mitt hovedpoeng:

De siste (lange) års medieoppslag om svikt i rusomsorg og rusbehandling har rett og slett skremt meg vekk fra dette. For meg virket det (og det gjør det fortsatt) som om media fullstendig svartmalte bildet av rusomsorgen i landet. De skriver om lange køer, plasser som står ledige, svikt i oppfølging, tilbakefallsprosenter som står i skyene og ikke minst om manglende midler og generelle ressurser. Til og med fastlegen min har svartmalt dette og har talt med medias splittede tunge. Det er ikke hjelp å få sier de, det er umulig og folk dør i ventekø. Dette har for meg vert en stor faktor i min resignasjon og håpløshet når det kom til å tak i problemet en gang for alle. Man kan vel kanskje argumentere med at jeg ikke har letet godt nok men når man står med søppel og gjørme over hodet i problemer er det ikke lett å se klart. Min redning kom gjennom en bekjent som har vert gjennom dette selv og som jeg tilfeldigvis kom i snakk med etter mange år. Han nevnte for meg at han hadde søkt seg inn på rusakutten ved Aker Sykehus og at han hadde kommet inn der 3 uker etter at han hadde tatt kontakt via sin lege. Han fortalte om at han det hadde hjelp til de akutte abstinensens ved bruk av Subutex og at han der hadde blitt nedtrappet til 0. Der fikk han god støtte gjennom hele det korte oppholdet han hadde og god hjelp til å komme seg videre i livet som ventet utenfor. Han gikk ut derifra uten fysiske abstinenser og han har klart seg bra siden. Det er jo klart at det ikke er bare å knipse med fingrene og bli ren til og med lenge etter at det kroppslige helvetet har gitt seg, men tro meg; det er et LANGT steg på veien. Iallefall om man sitter der med et visst nettverk rundt seg fra før av. Min historie faller seg slik at etter at jeg hørte om dette så snakket jeg med min fastlege om å få en henvisning dit. Han var fortsatt på den linja at det var en laaaang ventetid på minst et år. Dette forte med seg en ny resignasjon fra min side. Jeg byttet riktignok fastlege dagen etterpå men det skulle ta lang tid før jeg igjen gjorde noe. En stund etter dette hørte jeg på nytt om en som hadde vert gjennom samme behandling, et annet sted i Oslo. Jeg begynte å tvile på min forrige fastleges råd og begynte å søke rundt på nettet. Lite å finne bortsett fra negative medieopplslag og varsel om død og pine. Etter mye om og men kom jeg til slutt frem til en epostadresse gjennom å søke på telekatalogen. Dette kom jeg over en dag jeg satt vekkrusa og skrev tilfeldige ord inn i søkefeltet på siden. (spør ikke meg hvorfor jeg det gjorde, jeg husker ikke direkte hvilket ord jeg søkte på, men det hadde med rus å gjøre) Aker sykehus dukket opp og jeg fant en epostadresse til hovedpostmottaket til sykehuset. Jeg tenkte at det var verdt et forsøk og skrev med et bittelite håp en lang epost som beskrev min situasjon. Dagen ettertpå (!) fikk jeg svar fra sjefen ved poliklinikken for akutt avrusning på Aker Sykehus som beskrev de forskjellige behandlingstilbudene de hadde å tilby og ba meg inderlig om å sende dem telefonummeret mitt slik at de fikk ringe meg. Påfølgende dag fikk jeg en telefon fra et ukjent nummer som jeg ikke turte å ta. Noen sekunder etter det kom det en tekstmelding fra en av psykologene ved sykehuset som ba meg ta kontakt så fort som mulig slik at vi kunne finne en løsning på dette. Jeg så gjorde og møtte i andre enden av røret min "frelser". Han ba meg komme til hans kontor dagen etter klokken 09 slik at vi kunne ta en samtale. Jeg møtte opp og fikk der en så god mottagelse som jeg aldri før har fått noe sted i det norske helsevesen. I korte trekk ba han meg sette opp en time med min fastlege så fort som over hodet mulig og sa at han skulle bli med meg til legen slik at han jeg fikk god støtte om jeg skulle møte skjær i sjøen. Jeg ordnet en time og han ble så med meg for å ordne en henvisning (for byråkratiets skyld) til poliklinikken for avgiftning ved Aker sykehus. Jeg hadde jo allerede lagt frem min historie for psykologen så de satt jo bare og ventet på en offisiell henvisning fra lege for at jeg skulle komme inn i systemet deres. Det tok 5 dager før jeg fikk en telefon fra selve klinikken. Jeg kunne da komme til dem påfølgende dag klokken 1130. Jeg så gjorde og resten er historie. Jeg sitter her ren den dag i dag. Jeg skal ikke fortelle i detalj om mitt opphold der, jeg hadde noen fæle dager til å begynne med til tross for god medisinering. Bl.a Subutex og diverse andre medikamenter som hjalp meg over kneiken. Jeg fikk satt opp en nedtrappingsplan på Subutex og svært mye god hjelp generelt. Jeg ble der litt over en uke bare og kom ut med et gyllent opplegg. Jeg fikk resept på Subutex via fastlege og hentet ut medisinene mine en gang i uken på Tøyen. Så klart var det tøffe tak og russug i lang tid men jeg holdt meg ved like. MYE takket være god behandling på selve klinikken. Både gode råd og lengre samtaler om hvordan jeg skulle takle et normalt liv igjen. Nå må det sies at jeg var i en heldig situajson som på mirakuløst vis hadde greid å beholde både jobb og hjem gjennom mitt tunge rusmisbruk. Jeg følte selv at jeg ikke trengte noe ettervern siden jeg fortsatt hadde rusfrie venner innen rekkevidde og det faktum at jeg som nevnt både hadde jobb og hjem i behold. Det skal også nevnes at mens jeg var der inne så jeg andre pasienter som ikke var så heldige som meg som fikk hjelp til å søke ettervern, behandlingsinstitusjoner for dette og hjelp til å søke medikamentrehab gjennom LAR for dem som ikke kunne få noe gjennom fastlege.

Det jeg i hovedsak vil frem til med denne historien er at det ikke ER så umulig som det kan virke om du ser på hva media generelt har å si. Det nytter å søke hjelp. Søk akutt hjelp. Det er håp, og det er stort. Det at media beskriver rusomsorgen i Norge slik de i 90% av tilfellene gjør er meg så ufattelig forjævlig at jeg ikke finner ord for det. Det var en direkte årsak til at jeg gikk såpass lenge i et helvete uten å søke hjelp. Også det at min forhenverende fastlege var med på dette kjøret og talte medias sak og på toppen av det hele ikke visste bedre er meg kvalmende å tenke på i ettertid. Kall meg gjerne dum for at jeg ikke tok bladet fra munnen selv før. Men det er utrolig vanskelig å se ut av tåka når man står i helvetes forgård. Dere som sitter i det selv vet hva jeg snakker om. Og dere som ikke gjør det kan holde dere for gode til å legge inn slibrige svar på dette innlegget. Dette er rettet til dere som sliter der ute. Og det er rettet mot mediemaskinen og dritten som sitter bak og styrer den. Jeg skal forsøke som best jeg kan å få kontakt med aviser og forsøke å få et intervju med en eller flere av dem for å legge frem min historie. For når det er et lys i enden, hvorfor skal vi gå med på at det blir forsøkt skjult og utblåst av et medium som er såpass synlig.

Med dette sier jeg takk for meg og vil si: Til alle dere som sitter der ute og har det jævlig og tror det ikke nytter; det gjør det. Ta kontakt, helst i går. MEN; du må såklart være klar for kamp. Det er ikke noe magisk knips med fingrene så er du ute av det. Du er en krig som du til slutt og sist utkjemper selv. Men det hjelper MYE å ha støtte i ryggen. Det hjalp iallefall meg ut av helvete.