@ Third3ye (ikke akkurat direkte svar på resten av spørsmålene, men mer en avslutning)

Jeg lovte deg å fullføre hva jeg begynte på og her kommer avslutningen. Romjulen har vært svært lærerik og det har gått opp for meg at du og jeg er egentlig ikke så ulike som jeg hadde trudd. Jeg utfordret dine meninger i den tro at jeg gjorde rett, men bjelken fra mine øyne har begynt å løsne. Jeg håpet på et skånsomt svar, men jeg realiserte at Gud ikke virket slik - istedet fikk jeg svar som fortjent! Fins det noe urett i det?

Jeg kan stille meg spørsmålet om hvorfor jeg skal utfordre dine meninger når jeg ikke har gjort opp mine egne meninger selv? Jeg ble svar skyldig til jeg lyttet nøye etter. Jeg lyttet hele romjulen og bestemte meg for å svare deg på nyttårsaften, men da fikk jeg vite at det ikke var opp til meg å bestemme! I det fjerne fornemmet jeg et svar - men jeg likte ikke svaret - så istedet fornektet jeg det. Det er en gjerning fra en sann hykler, noe jeg ikke ønsket å være - men som hyklere flest vet, får man ikke alt man kan ønske seg! En skal være forsiktig med hva man ønsker seg!

Jeg kan spørre så vil jeg få svar - men jeg kan ikke velge om jeg vil like det svaret jeg får! Så langt strekker ikke vår frie vilje, den som tror det, vil smake på Guds vrede! Sannheten kjenner verken godt eller vondt, for sannheten åpenbarer seg som det den er - og dette har jeg lært at jeg må godta! Derfor faller det på plass med en unnskyldning til deg for mitt hovmod i debatten - som de kristne vet er en dødssynd. Hvis du undrer deg over dette, kan jeg forklare for deg at i den kristne tro er Gud ensbetydende med sannheten. Det står nemlig skrevet (Tit 1,1-3):
Utfordringen til en ateist vil være å gi slipp på det menneskeskapte bildet av Gud som en gammel mann med langt hvitt skjegg og heller forestille deg hans ekte bilde, som er vår forestilling av sannheten. Du ville forstå dette bedre hvis du kunne satt deg i mitt sted når en eller annen spør meg om hva Gud er - mann eller kvinne? Dette er et hypotetisk spørsmål jeg selv har funnet svaret på, og som du skjønner er det vanskelig å uttrykke i billedlig og muntlig form hvordan sannheten ser ut! Men dette er det beste jeg klarer å beskrive hvordan jeg ser for meg Gud. Og Michel Foucault, en fransk filosof i vår moderne tid var den som for meg beviste Guds eksistens - selv om jeg den gang ikke forstod det. Han var grunnlegger av diskursanalysen og la frem denne problematikken: Denne problematikken viser tydelig at den påstanden er feil - for hvis det ikke finnes noen sannhet, ville ikke denne setningen være riktig! Ergo fins det sannhet, og siden vi kristne sidestiller Gud med sannhet - for han kan ikke lyve - så beviser det for oss Guds eksistens! Eller rettere sagt: det gir sterke indikasjoner på at det ikke er usannsynlig at Gud eksisterer, men en kan ikke stole på menneskets vett, så kristne stoler heller på Gud - sannheten! Vår tro er for oss bevis godt nok for hans eksistens!

Og like bemerkelsesverdig som da håpet kom til meg, like bemerkelsesverdig forsvant den igjen når sannheten gikk opp for meg! Å spotte den Hellige Ånd med uvitenhet og affeksjon er en fornærmelse verre enn noen provokasjon eller noe kverulering som jeg kunne ha fornemmet fra deg! Jeg var ikke ute etter å belære deg, men dog ser jeg at jeg likevel gjorde. Jeg var ikke ute etter å tukte deg, men dog gjorde jeg det allikevel. Jeg var derimot ute etter å refse deg, for det står i Ordspråkene 28,3:
Men hvem er vel egentlig jeg til å refse som spotter Den Hellige Ånd? Et eksempel fra forrige post er der jeg begrunner korsets symbolikk mot Tors hammer. Det symbolske er gjeldende, men jeg stilte også et motspørsmål: Hvilke symbolsk handling står bak Tors hammer? Som kristen - når jeg spør så får jeg svar - enten om jeg liker det eller ei! Og svaret overrasket meg siden jeg ikke umiddelbart forstod betydningen. Men i bibelen fant jeg svar, og det tror jeg var i Evangeliet etter Matteus, den som jeg tror - hvis ikke hukommelsen spiller meg et vittig puss - forkynnet Jesus egne ord. Men ta denne påstanden med en klype salt, siden jeg ikke er helt sikker på om dette er riktig påstand fra meg!

Det jeg derimot er ganske sikker på, var at Jesus fortalte sine disipler (eller muligens noen andre) at det ikke var ham vi skulle tilbe, men Gud vår Fader -den Allmektige! Hva kristne derimot gjør er å ære Gud i Jesu navn. I forrige post fremsatte jeg en sammenligning hvor jeg utdypet hvorfor jeg er overbevist om at Jesus var en virkelig person, og dette igjen styrker min tro på Gud! Og Gud selv påla oss troende å tilbe ham og ikke avgudsbilder eller lignende, hvilke på mange måter noen vil oppfatte vår tilbedelse av korset for å være.

Selv om jeg ikke vet om jeg fikk svar på det, så er det nærliggende å tro at noen ateister vil kunne oppfatte vår tradisjon med å ære Gud i Jesu navn, og dermed tilbedelsen av korset, for å være avgudsdyrkelse - altså en pagan skikk. Selv om jeg er usikker på hvorvidt vikingene tilba Tor i symbolet av Hammeren, ser jeg at min egen oppfatning av avgudsdyrkelse er den samme som noen ateister vil se de kristnes tilbedelse av korset.

Den vise vil se, men dåren vil ikke ense. Jeg, slik jeg førte samtalen i forrige post, fremstod som en vis - men i virkeligheten er jeg en dåre! Dette gikk egentlig opp for meg allerede i forrige post, når jeg skrev sitatet fra Matt 7,5 (Hykler! Ta først bjelken ut fra ditt eget øye! ..). Hykler, dåre og spotter - det er tre alvorlige ting på en gang! I følge Wikipedia må det foreligge til sammen tre omstendigheter for at en synd skal være en dødssynd: «Den synd er en dødssynd hvis objekt er en alvorlig sak, og som begås fullt ut bevisst og med overlegg». Jeg fornemmer at det dreier seg om dødssynd for mitt vedkommende, ut i fra at når jeg leste igjennom posten min, virket det som en blanding av hovmod og vrede. Dette strider i mot hva som står i Tredje Mosebok 19,35:
For å bøte på dette må jeg merke meg Mos 19,17:
Så jeg prøver på nytt denne gangen - en lærdom klokere enn forrige gang - å besvare deg på resten av spørsmålene du stilte meg. Denne gangen skal jeg vokte meg for hva som blir sagt så jeg ikke formaner andre til å spotte, hvilke ikke står i min rett - uansett hvor mye fri vilje jeg måtte mene å ha! Det er sagt at hovmod står for fall, men tukt og refs gir kunnskap, innsikt og visdom. Derfor er det en fallen mann som taler til deg og ikke en med hevet hode!

Når det er sagt, strekker jeg meg ikke lenger med min beklagelse enn dette. I mine øyne gikk du inn for å provosere, men denne tolkningen kan være feil. Av samme grunn som jeg ønsket å refse, hvorfor skulle ikke du kunne bruke det mot meg? Med den innsikten vunnet har jeg forstått hvor komplisert det er å diskutere tro mot gudløshet, eller ateisme, selv med et åpent sinn og gode intensjoner. Jeg oppsummerer disse visdomsord (Hos 4,4):
Jeg er overbevist om at disse visdomsordene må forstås i en debatt. Men skylden ligger på mine skuldre, for det var jeg som ble blendet av disse visdomsordene (Ordspr 18,17):
Fordi jeg ikke har bedre vett enn det mennesket har, så jeg aldri muligheten for at det kunne være meg som talte først i en sak, og Gud som kom og gransket mine ord. Jeg burde ha visst dette, for det er ikke første gangen han refser meg for mine ord, men som tidligere ateist er det vanskeligere for meg å forstå hans visdom, og dermed har jeg en tendens til å ignorere slike signaler - i den tro at "it's all in my mind." Sørgelig nok kan jeg nå konstatere at det ikke bare var oppe i hodet mitt allikevel, og prisen for frihet er høy! Vil jeg frigjøres fra dette livet med frelse, er jeg blitt fortalt å gå enda grundigere i meg selv for å oppnå en perfekt tilstand mellom kunnskap og visdom.

Skremmende dog, er Wikipedia-artikkelen om de 7 dødssynder, som forteller meg at spotting av den Hellige Ånd belønnes med evig fortapelse, eller som Lene Marlin ville sagt det: "Unforgiveable Sinner." En mektig låt, men fakta er den at til tross for hvor mange ganger jeg hørte på den, drømte jeg aldri om at den låta var ment til meg! Heldigvis (kanskje), så er ikke Lene Marlins tekster gjengitt i bibelen, muligens med unntak fortolkningen av dette: Men den som spotter Den Hellige Ånd, han får aldri tilgivelse, men forblir skyldig i en evig synd. (Mark 3, 29).

Litt nedbrutt, men ikke helt motløs, siden jeg bestemte meg for å lese Kirkeårets bibeltekster for januar og februar i år, hvor merkelig nok jeg leser tekstene som en personlig melding til meg fra Gud selv, med hans egne ord, gjengitt i NT og GT. Det skumle er kravet om å vike unna usikkerheten, og foreta et endelig valg. Men i motgang finner man styrke, og slik har det seg til at jeg tør å avslutte hva jeg påbegynte. For samtidig som jeg fornemmer Guds tilstedeværelse, eller rettere sagt fornemmet før jeg begynte å spotte, så fornemmer jeg motstanderens tilstedeværelse enda sterkere.

Og noen ganger, i hvertfall hvis jeg forhaster meg, så er det nesten umulig å skille mellom dennes røst og Gud den Allmektiges røst. Til tider har det vist seg, tror jeg, at der jeg trudde Djevelen talte til meg, fordi jeg ble tuktet så hardt, så var det i realiteten - for oss troende - Gud som tuktet meg. For det står skrevet i 3 Mos 26,18:
Siden Gud ikke kan lyve, kan jeg garantere at så hender! Ihvertfall for oss troende, hvilke vil si seg at vi tror det vil skje med ateister, dårer og spottere også. Jeg vet ikke hvor mange år det tok før hans svar kom til meg, men det gikk nok lang tid fra da jeg første gang syndet til jeg plutselig ble rammet, og det er sant hva som er sagt: Sannheten er virkelig hard!

Men sannheten er på samme tid rettferdig! Hvilken annen far ville gripe så hardt inn mot en av sine villedede barn, og få denne til å innrømme sin skyld og beklage overfor en som spotter ham? Hvilken humanist, eller human-etisk tilhenger, ville gjort det samme overfor sine egne barn til en som spotter denne? I mine øyne beviser dette at Gud er rettferdigheten selv og på samme tid sannheten! Jeg er kanskje en dåre, men ikke så fortapt at jeg ikke ser verdien i en slik handling. Og når ingen andre stod opp og sa fra når slik en urett skjedde, var han der og refset meg som jeg refset den andre, tuktet meg som jeg tuktet den andre og lot meg smake sin vrede for at jeg skulle skjønne alvoret i det!

Han har vært tålmodig mot meg - mer tålmodig enn noen annen far jeg har hatt - men i jula lærte jeg at det fins en grense som ikke må tråkkes over. Jeg tipper grensen ble overtrådd når det kom fram at en av mine brødre, en medtroende, takket for at jeg finnes. Det er en alvorlig synd å dra sin bror med i spott og spe, når skylden ene og alene ligger i mine hender. At denne var enig med meg var dråpen som fikk det til å renne over for den Allmektige, og i rettferdighetens navn gikk han til den skyldige - ikke den uskyldige - og dømte meg etter gjerning! Så han lærte meg om de 7 dødssynder i jula. Læren er ikke over enda, har jeg på følelsen. Men allerede nyttårsaften fikk jeg føle hans vrede, da et gufs fra fortiden dukket opp og jeg falt for den utilgivelige fristelsen i å søke synden.

Jeg oppdaget at hver kilde representerte en dødssynd. Jeg hadde det nok på følelsen når jeg leitet frem kildene, men ignorant som jeg var oppfattet jeg ikke alvoret før det var for sent. Som om ikke det var nok kom ikke angeren heller umiddelbart som den burde gjøre, og dette vekket hans vrede! Affeksjon og uvitenhet gjør dødssynden verre og talte ikke min fordel. I hele fjor unngikk jeg bevisst dette, og typisk - når en blir ovenpå og hovmodig - forsvinner slik selvkontroll fra sinnet, og forurenser den ervervede erfaringen som er blitt gjort av tidligere.

I overført betydning faller man til gamle synder og må starte hele prosessen på nytt. Sinnsyk i gjerningsøyeblikket er ikke en unnskyldning når du dømmes av Gud, selv om det i enkelte tilfeller kan virke også for han formildende. Hvis intensjonen er god, dømmer han deg godt også - i mitt tilfelle var det vrede, tror jeg det må ha vært, som tok over følelsene. Når jeg i tillegg hadde begjær, latskap, misunnelse og hovmod i bagasjen fra tidligere, er det fullt forståelig at noe drastisk måtte gjøres, så ikke andre griper fatt i de samme syndene og forledes ut i fortapelse.

I ateistisk sammenheng er det kanskje vanskelig å forstå, men forestill deg at du har betalt en månedlig sum for at kreftsyke barn skal få se Kaptein Sabeltann i Kristiansand dyrepark hver måned i flere år. Prøv så å forestille deg hvilken skuffelse det er når kun 2 av kanskje 30 kreftsyke barn får reise, fordi at organisasjonen beholder så mye som 80 % av pengene de har samlet inn, og etter at 10 % er trukket fra til offentlige myndigheter, står det igjen 10 % av samlet sum å fordele på de kreftsyke barna.

Ville ikke du følt deg bedratt og sveket av velferdsorganisasjonen, for i markedsføringen var ikke dette avtalen dere ble lovet? Ville du ikke følt det som om organisasjonen sviktet alvorlige syke barn, som du med hjerte og glede støttet i så mange år, bare for å finne ut av at pengene ikke gikk dit det skulle? Noen ville muligens gått til det skritt å anmelde organisasjonens ledelse, for de står med ansvaret både for sine ansatte, markedsføringen, avtalebruddet og svindelen. Det er ikke noe annerledes med de som begår en dødssynd. Deres synder rammer nemlig ikke bare dem selv, men også andre. Skal du synde, så sørg ihvertfall for at andre ikke lider samme skjebne, er Guds budskap til de som refses hardt og tuktes skikkelig for sine ugjerninger, i dette tilfelle dødssynden!

Du tror kanskje ikke på Gud - men tror du på Sannheten?